Personlig innsikt jeg fikk fra å lytte til landskapsaktører under VIMAS tredje Training School og presentasjonene som ble gitt under konferansen Nordic Geography Meeting.
Sist høst oppdaget jeg kunstverket over av Eeva Karuh på Kiasma-museet i Helsinki. Ved første øyekast lignet det nesten på et maleri, men faktisk ble det til ved å legge fotografier tatt fra nøyaktig samme posisjon hver dag i løpet av et helt år oppå hverandre. Hvert fotografi er presist i seg selv, mens det kombinerte bildet fanget sesongmessige endringer, bevegelser og tidens gang. Det resulterende landskapsmaleriet åpner for ulike måter å se bildet på, og forskjellige seere kan knytte det til egne minner, erfaringer og forståelser av landskap.
Dette inspirerte meg til å reflektere over min egen PhD-forskning på besøksdata for samforvaltning av nordiske flerbrukslandskap. Jeg begynte å lure på hvordan innsamlet kunnskap om besøkende kan forstås og tolkes av mennesker med ulike syn på det samme landskapet, og hvordan det kan bli et felles grunnlag for diskusjon. I løpet av de siste ukene har både den tredje VIMAS Training School og konferansen Nordic Geography Meeting gitt meg ny innsikt og inspirasjon.
VIMAS Training School: Å lytte til ulike aktører i svenske og norske landskap
Tidlig i juni samlet vi oss ved Mittuniversitetet i Sverige for årets VIMAS Training School og reiste sammen gjennom ulike steder og landskap i Norge og Sverige, før vi avsluttet det hele ti dager senere på Dovrefjell i Norge. Etter vår første forskningsskole (Training School) for to år siden i Danmark, som fokuserte på besøksovervåkning, og den andre i fjor i Finland om kunnskap for reiselivsdestinasjoner, tok denne siste skolen for seg temaet «Besøksforvaltning i naturområder under press: fra politikk til handling». Fokuset var på hvordan ulike grupper involvert i rekreasjonslandskap samhandler med, drar nytte av og påvirkes av besøkende, inkludert planmyndigheter, miljødirektorat, samiske representanter, lokalsamfunn, reiselivsforeninger og forskere. Både under fotturer i mye besøkte landskap, som Vålådalen og Dovrefjell, og i klasserom, besøkssentre og forvaltningskontorer, delte inviterte gjester sine erfaringer og perspektiver på besøkende og besøksdata.
I de mange forelesningene og diskusjonene ble det raskt tydelig at besøksdata ofte mangler totalt eller er svært begrenset. Slike data kan være nødvendige for å bedre forstå besøkende og deres bevegelser i landskapet, for å planlegge fremover, og for å vurdere om tiltak som for eksempel informasjonskampanjer er effektive for å påvirke atferd i økologisk eller kulturelt sårbare områder. Personlig synes jeg det var spesielt interessant å høre om hvordan ulike aktørgrupper har ulike forventninger til hva besøksdata skal vise og hvordan de bør samles inn for at de skal anse dem som troverdige. En foredragsholder i løpet av kurset forklarte at hans tillit til besøksdata avhenger av hvem som samler dem inn og hvilke aspekter de fokuserer på. Tillit kan også påvirkes av tidligere konflikter eller mistillit mellom de ulike aktørene i landskapet. Likevel, mens flere aktører anerkjente behovet for å samarbeide og diskutere besøksrelaterte spørsmål i felles landskap, virker det som det er mer utfordrende å bli enige om hvilke data som skal legges til grunn for disse diskusjonene.
Jeg satte spesielt pris på hvor åpent de inviterte foredragsholderne og deltakerne delte sine erfaringer og personlige historier med oss studenter. Å lytte til dem hjalp meg å forstå hvordan ulike relasjoner til landskapet, ansvarsområder og historier former hva aktører forventer av besøksdata, og hvordan tillit avhenger av prosessene og forholdene rundt datainnsamlingen. Dette understreket betydningen av å lytte til de involverte landskapsaktørene for å avgjøre hvilke data som trengs og hvordan de bør samles inn.
Nordic Geography Meeting: Forskeres rolle i å definere utfordringer
Noen dager senere deltok jeg på Nordic Geography Meeting, en konferanse som holdes hvert annet år i et nytt nordisk land. I år var Universitetet på Island vertskap for den tre dager lange konferansen i Reykjavík under temaet «Restless Geographies». Programmet dekket et bredt spekter av temaer, fra landskapsendringer drevet av turisme til geografiundervisning og energilandskap. Der fikk jeg sjansen til å bidra i sesjonen «Knowledge-Making as a Spatializing Process» og presentere min pågående forskning på hvordan og under hvilke forutsetninger kunnskap om rekreasjon kan støtte landskapsforvaltning.
En presentasjon som inspirerte meg spesielt ble holdt av to norske forskere (K. A. Lund og B. Granås), som reflekterte over fremtiden for allemannsretten i de nordiske landene. De diskuterte hvordan kortere besøk, svakere personlige relasjoner og redusert tilknytning til landskapet bidrar til en minkende følelse av omsorg og ansvar. Disse endrede praksisene for friluftsliv begrenser både mulighetene for rekreasjon og bidrar i økende grad til økologiske konsekvenser og konflikter i landskap med flere aktører.
Utover de individuelle presentasjonene ble jeg stadig mer nysgjerrig på hvordan forskere presenterte sine arbeider for et publikum med varierte forskningsinteresser. Jeg la merke til hvordan de introduserte en utfordring, fortalte historien rundt den, forklarte relevansen og engasjerte publikum i diskusjoner om ny innsikt. Dette fikk meg til å reflektere over den bredere rollen forskere spiller i å forme hvordan kunnskap forstås. Gjennom måten vi samler inn, rammer inn og kommuniserer forskning på, påvirker vi også hva som blir synlig og hvordan en utfordring blir forstått. Måten kunnskap, innsikt og data rammes inn på, former derfor hvordan mennesker med ulik bakgrunn kan relatere seg til forskning og i hvilken grad den kan bli et felles grunnlag for diskusjon.
Troverdigheten til besøksdata ovenfor ulike typer landskapsaktører
Avslutningsvis belyste forskningsskolen både behovet for besøksdata og utfordringene med å gjøre slike data troverdige og relevante for ulike typer landskapsaktører. Konferansen fikk meg til å reflektere over forskerens rolle, som går utover det å tilby kunnskap, men også inkluderer å ramme den inn på måter som gjør den forståelig og tilgjengelig for mennesker i ulike kontekster. Så for min egen forskning undrer jeg meg over hvordan besøksdata kan bli fortsått og oppfattet som troverdig av ulike mennesker, og hvordan de kan danne grunnlag for diskusjoner om landskap uten å miste sin presisjon eller kompleksitet?