Strukturelle barrierer begrenser potensialet i belgvekstproduksjonen.
Malawi står fortsatt overfor store utfordringer knyttet til matsikkerhet og fattigdom.
Mange småskalabønder sliter med å sikre stabile inntekter og pålitelig tilgang til mat. På denne bakgrunnen har dyrking av belgvekster lenge blitt løftet fram som en del av løsningen.
Belgvekster: løsningen på alt?
Belgvekster, som peanøtter, soyabønner og andre bønner, er rike på protein og kostfiber. De bidrar også til bedre jordfruktbarhet ved å binde nitrogen fra luften og gjøre det tilgjengelig for planter. Samtidig tilfører de organisk materiale til jorda når plantene brytes ned.
I tillegg kan belgvekster styrke klimamotstandskraften ved å forbedre jordas evne til å holde på vann, bidra til mer stabile avlinger under varierende forhold og øke mangfoldet i produksjonen. Når bønder dyrker flere typer avlinger, kan andre vekster fortsatt gi avling og mat dersom én slår feil på grunn av vær, skadedyr eller sykdom.
Uforløst potensial
Til tross for disse fordelene viser ny forskning at belgvekstenes potensial i stor grad ikke blir realisert.
Utviklingsforsker Mayamiko Kakwera har undersøkt hvordan småskalabønder produserer og omsetter belgvekster i Dowa-distriktet i Malawi, og hvilken betydning dette har for matsikkerheten i regionen. Han fant omfattende strukturelle barrierer i matsystemet som begrenser gevinsten bøndene får av belgvekstproduksjonen.
– Svakt styresett, skjeve og ofte utnyttende markedsrelasjoner, sentraliserte landbrukstjenester og dypt forankrede ulikheter bidrar alle til lavere produktivitet, forklarer Kakwera.
Disse ulikhetene innebærer blant annet at kvinner står for mesteparten av produksjonsarbeidet, at bønder har begrenset tilgang til gode frø og rådgivningstjenester, at de må selge avlingene sine i urettferdige markeder, at tilgangen til jord er usikker, og at mange er fanget i økende gjeld. Samlet sett fører dette til lavere inntekter og gjør det vanskeligere for bøndene å dra full nytte av å dyrke belgvekster.
Kakwera fant også at uforutsigbare priser og manglende standardisering av vektsystemer stiller bønder svakere i markedet. I tillegg fører uformelle kredittordninger ofte til forhåndssalg av avlinger til lave priser, noe som bidrar til gjeldsspiraler.
Forskningen peker også på utfordringer i de landbruksstøttesystemene som er ment å hjelpe småskalabønder. Rådgivnings- og veiledningstjenestene er preget av sentraliserte beslutningsprosesser, noe som begrenser lokal innflytelse og svekker handlingsrommet til rådgivere som arbeider tett på bøndene. Dermed blir bøndenes kunnskap, behov og initiativ i liten grad reflektert i politikk og programmer.
Begrensningene ved produksjonsfokusert politikk
Kakwera utfordrer den dominerende, produksjonsorienterte tilnærmingen i landbrukspolitikken. Denne tilnærmingen legger hovedvekten på tekniske løsninger for å øke produksjonen, som bedre frøsorter med høyere avlingspotensial og statlige subsidier som gjør kunstgjødsel billigere for bønder.
Selv om slike tiltak kan øke avlingene, viser Kakwera at de alene ikke er tilstrekkelige til å forbedre levekårene eller skape et mer rettferdig matsystem. De strukturelle og institusjonelle skjevhetene som preger Malawis matsystem, må også håndteres. Uten forbedringer i disse overordnede rammebetingelsene gir økt produktivitet ikke nødvendigvis reelle gevinster for bøndene, argumenterer han.
Funnene viser også store forskjeller mellom småskalabønder i distriktet. Gårdsstørrelse, kjønn, levebrødsstrategier og gjeldsnivå påvirker hvilke muligheter og begrensninger bøndene står overfor. Å anerkjenne dette mangfoldet er avgjørende for å utforme politikk som fremmer både rettferdighet og bærekraft.
– Vi må bevege oss bort fra en snever, teknologidrevet tilnærming og også rette oppmerksomheten mot de strukturelle og institusjonelle forholdene som former matsikkerheten, sier Kakwera.
– Forskningen min viser at teknologiske løsninger alene ikke er nok. Spørsmål om markedsmakt, tilgang til jord og styresett blir ikke tilstrekkelig adressert i denne tilnærmingen.
Hva må endres?
For Malawi, og andre land med lignende utfordringer, krever bedre matsikkerhet og tryggere levekår på landsbygda mer enn økt landbruksproduksjon. Kakwera anbefaler systemiske reformer, blant annet:
- tiltak for å motvirke utnyttende markedsstrukturer
- strengere regulering av salg av landbruksprodukter
- mer inkluderende styringsformer
- bedre fungerende rådgivnings- og veiledningstjenester
- politikk som tar utgangspunkt i småskalabøndenes faktiske situasjon
– Belgvekstenes begrensede og avtakende rolle handler ikke om mislykkede avlinger, avslutter Kakwera.
– Det er et uttrykk for dypere svakheter i matsystemets arkitektur. Reell framgang forutsetter politisk vilje, strategisk prioritering og reformer som setter småskalabøndene i sentrum.
Mayamiko Nathaniel Kakwera vil forsvare sin doktorgradsavhandling «Beyond the Yield: Legume Production and Structural Barriers in Malawi's Food System» 11. juni 2026 ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Se arrangementsiden for mer informasjon.
