Hvem bestemmer hva som blir synlig i et landskap?

Fjernmåling er overalt.

Satellitter overvåker kontinuerlig jordoverflaten. Fly kartlegger terrenget med lasere. Smarttelefoner er utstyrt med sensorer som kan samle inn store mengder geografisk informasjon.

Til sammen produserer disse teknologiene dataene som brukes til å analysere, forvalte og planlegge landskap.

For landskapsarkitekt Maximilian Schob reiser denne utviklingen et grunnleggende spørsmål: Hva skjer når et fagfelt blir avhengig av sensorteknologier og datasystemer som i stor grad utvikles og drives utenfor fagets egen verden?

I doktorgradsarbeidet sitt argumenterer han for at fjernmåling og geografiske data har blitt en viktig del av landskapsarkitekturen. Samtidig er prosessene som ligger bak dataene ofte skjult og vanskelige å forstå.

– Fjernmåling er allerede en del av mange sider ved landskapsarkitekturen. Samtidig blir det stadig vanskeligere å få innsikt i hvordan registreringen av data og modelleringen foregår. Vi er avhengige av disse systemene for å forstå og forvalte landskap, men vet ofte lite om hvordan de faktisk fungerer.

Mer enn bare data

Fjernmåling forbindes ofte med resultatene den gir: bilder, kart, datasett og digitale modeller. Men Schob mener at et ensidig fokus på sluttproduktene gjør det lett å overse systemene som skaper dem.

Bak hvert kart ligger en kjede av objekter, signaler, sensorer, data og grensesnitt. Til sammen påvirker disse hva som blir synlig i et landskap, og hvordan det kan tolkes.

– Vi møter som regel fjernmåling gjennom ferdige produkter som kart, klassifiseringer og visualiseringer. Forskningen min viser at vi også må rette oppmerksomheten mot prosessene som ligger bak.

Ifølge Schob blir dette stadig viktigere etter hvert som sensorteknologiene blir flere og datainfrastrukturene mer komplekse. Resultatet er et økende skille mellom dem som produserer fjernmålingsdata og dem som bruker dem.

Et manglende rammeverk

Utgangspunktet for doktorgraden er et paradoks: Landskapsarkitekter bruker stadig mer fjernmålingsdata, men faget mangler et godt begrepsapparat for å forstå hvordan fjernmåling fungerer og hvordan dataene henger sammen med landskapene de beskriver.

For å fylle dette tomrommet utvikler Schob et rammeverk som beskriver fjernmåling gjennom fem elementer:

• Det som registreres – det sensorene observerer
• Signal – stråling eller annen energi som måles
• Sensor – utstyret som samler inn informasjon
• Data – den digitale informasjonen som produseres
• Grensesnitt – måten mennesker får tilgang til og bruker informasjonen på

Målet er ikke å forenkle fjernmåling eller redusere den til teknologi. Hensikten er å gjøre prosessen mer synlig og lettere å forstå.

Schob beskriver denne tilnærmingen som inverse sensing. I stedet for bare å bruke sensorer til å studere landskap, mener han at landskapsarkitekter også må undersøke sensorene, modellene og datasystemene som produserer kunnskapen.

– Fjernmåling handler ikke bare om data. Det handler om samspillet mellom det som registreres, signalene, sensorene, dataene og grensesnittene. Når vi forstår hvordan disse henger sammen, blir det også lettere å forstå hvordan landskap blir synlige, hva vi kan vite om dem, og hvordan kunnskapen kan brukes i praksis.

En ny måte å tenke på modeller

Med utgangspunkt i dette rammeverket utvikler avhandlingen det Schob kaller et modellperspektiv på fjernmåling.

Dette er forskningens viktigste teoretiske bidrag. Ifølge Schob er modeller mer enn bare beskrivelser av landskap. De fungerer som et bindeledd mellom teknologien som registrerer data og landskapene som observeres.

– Registrering og modellering blir ofte sett på som to ulike aktiviteter. Forskningen min viser at de er tett knyttet sammen. Vi registrerer gjennom modeller, og vi bygger modeller gjennom registrering.

Målet er å gi landskapsarkitekter verktøy som gjør det lettere å forholde seg kritisk til stadig mer komplekse teknologiske systemer.

Fra skog til flomlandskap

Forskningen prøver ut disse ideene gjennom fire casestudier knyttet til skog, flomlandskap og marin arealplanlegging. Til sammen viser studiene hvordan ulike kombinasjoner av sensorer, data og modeller kan gi forskjellige bilder av det samme landskapet.

– Casestudiene viser at det ikke finnes én eneste måte å se et landskap på. Ulike registreringsmetoder synliggjør ulike kvaliteter, sammenhenger og muligheter.

Systemene bak dataene

Et av Schobs hovedpoenger er at fjernmåling har gått fra å være en spesialisert teknologi til å bli en global infrastruktur. Sensorer finnes nå i alt fra smarttelefoner og biler til droner og satellitter, og påvirker hvordan samfunnet observerer og forvalter landskap.

Funnene taler ikke for mindre bruk av fjernmåling. Tvert imot.

Ifølge Schob må landskapsarkitekter forstå hvordan data registreres og modelleres, i stedet for å se på geografiske data som nøytrale fakta eller ferdige produkter.

– Spørsmålet er ikke lenger om landskapsarkitekturen skal forholde seg til fjernmåling. Det gjør den allerede. Utfordringen er å lære seg å forholde seg kritisk til infrastrukturen som i stadig større grad påvirker hvordan landskap forstås, hva vi kan vite om dem, og hvilke valg vi tar på grunnlag av denne kunnskapen.

Etter hvert som sensorteknologiene blir stadig mer utbredt, vil denne utfordringen bli viktigere. Det gjelder ikke bare for landskapsarkitekter, men for alle som er opptatt av hvordan landskap observeres, forvaltes og endres.

Maximilian Schob forsvarer doktoravhandlingen The Model View: Models for Remote Sensing in Landscape Architecture ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) 26. august. Se arrangementsiden for mer informasjon.