EU har tatt et viktig skritt i synet på moderne planteforedling. Etter mange år med svært strenge regler for genmodifisering åpnes det nå for en forsiktig bruk av genredigering i utviklingen av nye plantesorter.
Det markerer et veiskille i europeisk bioteknologipolitikk – og kan få stor betydning også for Norge.
Historien begynner for alvor i 1972, da nobelprisvinneren Paul Berg ved Stanford University viste at DNA kunne overføres fra én bakterie til en annen, og at egenskaper fulgte med. Dette la grunnlaget for en ny bioteknologisk æra. I USA var optimismen stor. På 1970-tallet vokste det fram selskaper som satset på genmodifisering av landbruksplanter ved å hente egenskaper fra bakterier, sopp og planter. Regelverket var liberalt, og er det fortsatt.
Også Europa var i utgangspunktet på vei i samme retning. Tidlig på 1990-tallet var EU-regelverket for grønn bioteknologi langt på vei sammenlignbart med det amerikanske. Men stemningen snudde brått i 1996, da den første kommersielle skipslasten med den genmodifiserte soyabønnen Roundup Ready kom til Europa. Soyabønnen var utviklet for å tåle sprøyting med ugrasmiddelet Roundup, som inneholder glyfosat. Reaksjonene ble sterke. Miljøorganisasjoner protesterte kraftig, og forbrukerne viste liten tillit. Resultatet ble en føre-var-linje som i praksis stanset dyrking av GMO-planter i EU.
Norge fulgte samme spor. Det er lett å glemme at også norske politikere og forskningsmiljøer opprinnelig var positive til bioteknologi. På 1980-tallet ble bioteknologi løftet fram som et nasjonalt satsingsområde, og det ble investert betydelige forskningsmidler i genetikk og planteforskning. Etter hvert vokste imidlertid skepsisen. Genteknologiloven fra 1993 ble blant de strengeste i verden, blant annet fordi den krevde dokumentert samfunnsnytte for GMO-organismer. Dermed ble også bruk av genmodifisering i norsk landbruk i praksis stanset.
Mens Europa og Norge strammet inn, gikk utviklingen videre i resten av verden. GMO-planter fikk rask utbredelse, særlig i mais, soya og bomull. I dag dyrkes slike sorter på enorme arealer utenfor EU og Norge. I 2024 tilsvarte arealet nær syv ganger Fastlands-Norges areal.
Kritikken mot GMO har i stor grad handlet om usikkerheten ved å tilføre gener fra andre organismer. Derfor vakte CRISPR-teknologien stor oppmerksomhet da den kom i 2012. Med denne metoden kan man gjøre presise endringer i plantens egne gener, uten nødvendigvis å tilføre fremmed DNA. Det åpnet for en ny diskusjon: Bør slike målrettede endringer reguleres på samme måte som tradisjonell GMO?
EU har nå begynt å svare nei. Det nye regelverket for planter utviklet med såkalte nye genomteknikker innebærer at små og veldefinerte genetiske endringer kan få en enklere behandling enn tradisjonelle GMO-planter. Dette gjelder særlig det som i Norge gjerne omtales som presisjonsavl. Mer omfattende genetiske endringer vil fortsatt være underlagt streng regulering. Det nye regelverket er ventet å tre i kraft i 2028.
Dette er ingen revolusjon. Det er en forsiktig åpning. Men nettopp derfor er det en milepæl.
Genredigering kan gjøre planteforedlingen både raskere og mer presis. Et norsk eksempel er potetsorten Nansen, som har røde knoller. Noen forbrukere foretrekker gule poteter. Forskere på prosjektet GENEinnovate har vist at et kjent gen for rødfarge kan endres med CRISPR slik at man får gule Nansen-poteter. Arbeidet tar litt over ett år. Med tradisjonell krysningsforedling ville det tatt langt lengre tid, og det ville vært vanskelig å bevare alle de opprinnelige egenskapene i sorten.
Det er nettopp her genredigering kan få stor betydning: ikke som en erstatning for vanlig planteforedling, men som et nytt og effektivt supplement. I en tid med klimaendringer, nye plantesykdommer og behov for mer robust matproduksjon, trenger europeisk landbruk flere verktøy, ikke færre.
Det nye EU-regelverket betyr ikke at all motstand mot genbaserte teknikker vil forsvinne. Skepsisen er fortsatt sterk mange steder. Men beslutningen viser at det nå gjøres et tydelig skille mellom tradisjonell GMO og presis genredigering. Det er et viktig skifte.
For Norge er dette særlig interessant. Flertallet i Genteknologiutvalget har allerede anbefalt at Norge følger samme linje. Dersom det skjer, kan norsk planteforedling få tilgang til teknologi som lenge har vært politisk stengt ute.
Europa har i mange år stått på sidelinjen mens resten av verden har tatt i bruk genbaserte verktøy i landbruket. Nå åpnes døren på gløtt. Det kan vise seg å være et av de viktigste skrittene i moderne europeisk planteforedling.