Notvask og avlusing kan føre til gjelleskader

Gjellesykdommer er en av de viktigste årsakene til økt dødelighet, økonomisk tap og redusert fiskevelferd ved oppdrett i sjø.  

Studerte ulike forhold 
– Tidligere forskning på gjellelidelser har i stor grad fokusert på betydningen av smittsomme agens, altså smittsomme stoffer som bakterier, virus og parasitter. Det er fortsatt behov for mer kunnskap om betydningen av disse, men det er også viktig å forstå om driftsprosesser som notvasking og ikke-medikamentelle metoder for avlusning kan påvirke gjellehelsen, og om mengden plankton i sjøen har noe å si, sier Østevik.  

Hovedmålet med doktorgradsarbeidet var derfor å undersøke hvilken betydning utvalgte agens, miljøpåvirkninger og produksjonsforhold har på gjellehelsen til oppdrettslaks, og se på samspillet mellom disse forholdene. 

Økning av gjellesykdom etter avlusning og notvask  

Studien viste at driftsprosesser som notvask og termisk og mekanisk avlusning kan påvirke gjellehelsen negativt. Østevik gjennomførte tre ulike feltstudier med prøvetaking før og to ganger etter notvasking og avlusing.  

Hypotesen var at notvask kan skade gjellene fordi det kommer en stor mengde partikler i vannet når begroingsorganismene blir spylt løs fra nota.   

– Første dag etter notvask av nøter med moderat begroing så vi at det var en økning i antall fisk med gjelleskader, sier Østevik.  

Det var også en økning i omfanget av gjelleskader etter både mekanisk og termisk avlusing, selv om mengden skadet gjellevev var relativt lav.

– Etter begge behandlingsmetodene så vi en økning i antall fisk med ulike mikroorganismer i gjellene. Etter termisk avlusing fant vi en økning i mengden Ca. B. cysticola påvist ved PCR, og vi fant mer aktivitet i gener involvert i cellestress, betennelse, reparasjon og proliferasjon sammenlignet med før avlusingen. Det døde dessuten daglig flere fisk i avlusingsperioden enn i måneden før avlusing.  

Liv Østevik har undersøkt hvilken betydning utvalgte agens, miljøpåvirkninger og produksjonsforhold har på gjellehelsen til oppdrettslaks. Det hvite området på denne fiskens gjeller er sykt vev.

Liv Østevik har undersøkt hvilken betydning utvalgte agens, miljøpåvirkninger og produksjonsforhold har på gjellehelsen til oppdrettslaks. Det hvite området på denne fiskens gjeller er sykt vev.

Photo
Liv Østevik

Parasitt var den viktigste årsaken til sykdom 
For å undersøke om variasjon i forekomst og mengde av agens og dyre- og planteplankton påvirket gjellehelsen, gjennomførte Østevik en studie der hun tok regelmessige prøver av fiskegrupper i settefiskfasen og det første året i sjø.  

– Vi samlet inn relevante produksjonsdata og tok regelmessige vannprøver for å undersøke mengden plankton og mikroskopiske maneter i vannet ved oppdrettsanleggene. Vi fant ut at amøbegjellesykdom (AGD) forårsaket av den encellede parasitten Neoparamoeba perurans var den viktigste årsaken til gjelleskader og gjellesykdom hos laks i sjø i denne studien. Denne parasitten er vanlig forekommende i deler av Norge og ser ut til å gi sykdom spesielt på høsten.  

Omdiskuterte sammenhenger
Sammenhengen mellom enkelte agens og sykdom har vært omdiskutert.   

- Vi fant ikke en klar sammenheng mellom forekomsten av laksepox-virus (SGPV), bakterien Candidatus Branchiomonas cysticola og parasitten Desmozoon lepeopthterii/Paranucleospora theridion, og omfanget av gjelleskader og gjellesykdom.  

Men hun fant en klar sammenheng mellom vevskadene epitelnekrose og apoptose og mengden laksepox-virus, og i mindre grad en sammenheng med mengden Ca. B. cysticola i gjellevevet.

Ved ett anlegg var bakterien Pasteurella spp. en viktig årsak til gjellesykdom. Det ble i tillegg funnet gjelleskader ved flere anlegg som ikke kunne relateres til spesifikke agens.  

Ikke sammenheng med mengden plankton og maneter 
De gjentatte prøveuttakene gjorde det også mulig å beskrive utviklingen av gjelleinfeksjoner over tid i sjøfasen.  

– Alle fiskegruppene fikk påvist infeksjon med D. lepeophtherii og Ca. B. cysticola relativt kort tid etter sjøsetting, og de forble infiserte, sier Østevik.

Det var tydelig sesongvariasjon i forekomst og mengde av N. perurans og laksepox-virus. Fiskegrupper som var negative for laksepox-virus ved sjøsetting, testet positivt i løpet av sjøfasen. Dette tyder på at det forekommer smitte mellom fisk i sjø. Samtidig infeksjon med tre eller flere mikrober var vanlig ved alle sjøanlegg.  

Det var lave nivå av plankton i studieperioden, og det ble ikke vist noen sammenheng mellom mengden planteplankton eller maneter i vannet og gjelleskader og dødelighet.

Nyttig for oppdrettsnæringen 
Østevik håper resultatene fra studien kan komme oppdrettsnæringen til gode. 

– Kunnskapen om hvilken betydning driftsprosesser og ulike smittsomme agens har for gjellehelse, kan brukes av oppdrettsnæringen for oppfølging av fiskehelse. Kanskje kan det også få noe å si for hvilke metoder vi bruker for å begrense begroing av nøter og for å kontrollere nivåene av lakselus. 

Liv Østevik forsvarer sin avhandling "Gill infections, gill pathology and gill-related mortality in farmed Atlantic salmon" fredag 2. desember.

Published 30. november 2022 - 13:30 - Updated 6. desember 2022 - 11:41