Mari Røkens doktorgradsarbeid viser at mennesker blir eksponert for antibiotikaresistens gjennom interaksjon med infiserte kjæledyr og i hjemmemiljø. Men smittefaren er liten.
– Antibiotikaresistens er vår tids «tause pandemi» og en Én helse-utfordring fordi det er en helsemessig sammenheng mellom mennesker, dyr og miljø, sier Mari Røken
Lite forskning på dyrenes rolle
Parallelt med utviklingen i utbredelsen av antibiotikaresistente bakterier, har det skjedd en utvikling i forholdet mellom kjæledyr og eiere.
– Kjæledyr har inntatt en rolle som fullverdige familiemedlemmer og lever i tett kontakt med mennesker. Men hunden og kattens rolle som kilder for antibiotikaresistente bakterier og resistensgener, har det vært forsket lite på, sier Røken.
Det har heller ikke vært forsket særlig på hvilken rolle våre nærmeste omgivelser, nemlig hjemmemiljøet, spiller.
– For å kunne begrense spredningen av resistens, er det viktig å kartlegge kildene for antibiotikaresistens. I Norge er vi i en gunstig situasjon, med et generelt lavt nivå av antibiotikaresistens både i human- og veterinærmedisin. Derfor er vi ikke så godt vant med å håndtere tilfeller der kjæledyr får påvist multiresistente bakterier.
Undersøkte dyr, eiere og hjemmemiljø
Hun mener mange eiere vil kunne bli usikre på om kjæledyret kan utgjøre en smittefare for dem selv når dyret har blitt diagnostisert med en multiresistent bakterieinfeksjon.
– Målet med studien var derfor å finne ut av kjæledyr og hjemmemiljøers roller som reservoarer for antibiotikaresistens og undersøke potensialet for overføring av resistens til mennesker, forklarer Røken.
Hun har undersøkt både friske hunder og katter og hunder med meticillinresistente stafylokokkinfeksjone I tillegg har hun undersøkt dyreeiere og hjemmemiljø både med og uten kjæledyr.
Reservoarer for antibiotikaresistens
– Arbeidet viser at friske kjæledyr utgjør et reservoar for visse antibiotikaresistensgener, inkludert genet som er ansvarlig for meticillinresistens. Det indikerer at de potensielt kan skille ut resistente bakterier, men studien viser at de i liten grad overfører bakterier til hjemmemiljøet.
Når det gjelder hunder med meticillinresistente stafylokokkinfeksjoner, viste studien at de først og fremst skilte ut resistente stafylokokker til steder de var i direkte kontakt med, slik som matskåla, liggeplassen og gulv. Men Røken fant også kliniske bakterier på steder hundene ikke hadde vært i kontakt med.
– Det indikerer at det også skjer indirekte spredning innad i husholdningene, og funnene viste at hjem med hunder som er diagnostisert med meticillinresistente bakterieinfeksjoner, utgjør et reservoar for kliniske meticillinresistente stafylokokker.
I tillegg var andre typer meticillinresistente stafylokokker utbredt i hjemmemiljøer, uavhengig av om det bor kjæledyr der.
– Det viser at de fleste av oss er omgitt av antibiotikaresistente bakterier.
Lav risiko for overføring til mennesker
Selv om studien viser at mennesker blir eksponert for antibiotikaresistens gjennom interaksjon med infiserte kjæledyr og hjemmemiljø, viser funnene likevel en lav overføringsgrad til mennesker.
– Selv om vi blir eksponert for antibiotikaresistente bakterier gjennom syke kjæledyr og i hjemmemiljøet vårt, viser studien at det er lav risiko for at vi blir smittet.
Studien viser likevel at antibiotikaresistens potensielt kan overføres fra dyr til mennesker og miljø. Røken mener antibiotikaresistensproblematikken må adresseres med en Én helse-tilnærming.
– Jeg håper og tror denne studien bidrar til et bedre kunnskapsgrunnlag for utredning av risiko for overføring av resistens i krysspunktet mellom menneske, kjæledyr og hjemmemiljø.