Organisk selen fører til en stabil og høy antioksidant-status hos dagens høyt-ytende griser, viser Michaela Falks doktorgradsarbeid. Av hensyn til grisens metabolisme, biotilgjengelighet av selenkildene og den maksimalt tillatte selenmengden i fôr, anbefales likevel en kombinasjon av organisk og uorganisk selen.
Michael Falk har undersøkt om den moderne grisens selenbehov har økt, og om hvordan uorganisk selen og organisk selen kan motvirke grisens stressnivå.
– Dagens moderne, høyt-ytende griser vokser svært raskt. Spesielt muskelvevet deres vokser hurtig, samtidig som de trenger mindre fôr per kilogram tilvekst. I tillegg produserer purkene større kull og mer melk til spedgrisene. Dette bidrar til bedre økonomi for bonden, men øker også oksidativt stress i grisens kropp på grunn av økt celleaktivitet sier hun.
Oksidativ stress utløses av at mer oksidanter, eller frie radikaler, dannes enn det som kan motvirkes av antioksidanter som er tatt opp med fôret eller produsert i kroppen.
Det som er bra for purkene
Falk har sammenlignet den tidligere mest brukte uorganiske selenkilden i grisefôr, selenitt, med den moderne, organiske selenkilden selenometionin (SeMet). Purkene i studien fikk fôr som var tilsatt to forskjellige nivåer med selenitt eller SeMet.
Purkene spiste betraktelig mer hvis fôret ble tilsatt SeMet. Mens det ikke var tydelige effekter fra dietten i purkenes blodplasma, ble det funnet forskjeller i kolostrum og melk.
– Konsentrasjonen av total selen og selenoprotein P, som er det viktigste selenmolekylet for overførsel av selen til avkom, var signifikant høyere i kolostrum fra purkene som fikk SeMet sammenlignet med dem som fikk selenitt. Selenkonsentrasjonen var fortsatt høyere i melk fra purker som hadde fått SeMet i fôret, sier Falk.
Er spedgrisens metabolisme klar for organisk selen?
Ved grising, før spedgrisene fikk drikke kolostrum, og i tillegg på dag 5, dag 24 og ved avvenning, ble det tatt ut blodprøver. I tillegg samlet forskerne inn vevsprøver fra dødfødte spedgriser og fra testiklene ved kastrasjon på dag 14. Både blod- og vevsprøver ble undersøkt for effekter av selenkildeneved å måle den totale selenkonsentrasjonen. Blodplasma tatt ved fødsel, på dag 5 og ved avvenning, ble i tillegg undersøkt for molekylene selen er bundet til.
– Resultatene viste at metabolismen hos nyfødte griser ikke er moden nok til å håndtere organisk selen i høy nok grad for et optimalt antioksidant-forsvar i blodplasma. Likevel tydet resultatene på at avkom fra SeMet-fôrete purker hadde et bedre antioksidativt forsvar ved fødsel sammenlignet med de fra purker som fikk selenitt, forklarer Falk.
Selv om også selenkonsentrasjonen i vevsprøvene fra spedgrisene viste umodenhet, ble det likevel funnet selenrelaterte effekter. Selenkonsentrasjonen var høyere i vev fra avkom fra purker fôret med SeMet.
– Selenitt fører fort til et bedre antioksidativt forsvar, men kan ikke lagres i store mengder i kroppen. I tillegg så det ut til at en høyere konsentrasjon i purkenes fôr øker det oksidative stressnivået i deres avkom, sier Falk.
Selen i slaktegrisens fôr
To ganger fire grupper med slaktegris i to forskjellige rom fikk fôr uten selentilsetning eller med 0.3 mg Se/ kg fôr fra selenitt, selenisert gjær eller ren SeMet. Fra grisene i det ene rommet ble det tatt ut blodprøver fra rett før og etter at grisene ble utsatt for lipopolysakkarider (LPS). Fra grisene i det andre rommet ble det tatt ut prøver av muskelvev (biopsier) på tre tidspunkt; ved start og 5 og 9 uker etter oppstart.
LPS finnes i gramnegative bakteriers cellevegg, og det utløser et immunsvar i grisens kropp som kan sammenlignes med det som skjer ved en naturlig infeksjon. Blodprøvene ble undersøkt for effekter på hematologi og biokjemi. Både blodprøver i LPS-studien og muskelvev fra de andre grisene ble undersøkt for ekspresjon av gener som koder for utvalgte selen- og ikke-selengener. I tillegg ble det målt selenkonsentrasjoner i muskelbiopsiene og i andre vevsprøver tatt ut ved slakt.
– I blodprøvene hos gris som fikk fôr tilsatt selenitt, tatt ut rett før LPS-injeksjon, så vi tydelig oppregulering av selenoproteiner og av et ikke-selen-avhengig protein med antioksidant virkning. I muskelbiopsiene ble det vist at ekspresjon av noen selenogener er avhengig av selentilførsel, men uavhengig av selenkilden, mens noen ikke-selenavhengige gener ble influert av selenkilden som ble fôret, forklarer Falk.
En kombinasjon av uorganisk og organisk selen
Resultatene fra arbeidet vil være av betydning for fôrindustrien.
Studien viser at organisk selen støtter en stabil og høyrere antioksidant status hos dagens høyt-ytende griser siden den overføres i en høyere grad til spedgrisene allerede i mors liv, men også via kolostrum, melk og selvfølgelig fôr. Organisk selen lagres i høy grad i vev, spesielt muskulatur og settes fri gjennom fysiologisk proteinnedbryting. Likevel anbefaler Falk en kombinasjon av organisk og uorganisk selen i fôret.
Det maksimalt tillatte nivået av selen i fôr er begrenset til 0.5 mg Se per kilogram fôr. Tilsetning av organisk selen er begrenset til 0.2 mg Se mg/kg for å beskytte konsumenten av animalske produkter mot giftige nivåer av selen.
– For å utnytte fordelene med begge selenkildene innenfor den maksimalt tillatte Se-tilsetningen i fôr på best mulig måte, anbefaler vi å kombinere begge kildene i fôr til dagens gris. Dette er også av hensyn til grisens metabolisme og biotilgjengeligheten av selenkildene, sier Falk.