Når opprørere etablerer orden

– Mens forutgående militsgrupper i stor grad har mobilisert støtte fra bestemte klan eller underklangrupper og på den måten bidratt til en ytterligere fragmentering av det sosiopolitiske landskapet, har de militante islamistgruppene, spesielt den etter hvert dominerende gruppen al-Shabaab («ungdommen»), lykkes i å mobilisere bredt og etablere robuste institusjoner, forklarer Skjelderup, Ph.d.-kandidat ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric.

Doktorgradsarbeidet hans fokuserer spesielt på hvordan samhandling mellom de militante islamistene og lokale klanautoriteter bidrar til å etablere styringsinstitusjoner som gagner islamistene i form av kontroll, tilgang til lokale ressurser (skatteinntekter, våpen, rekrutter etc.) og en viss grad av legitimitet, men også bringer goder til lokalbefolkningen, som for eksempel relativ lov og orden, skole og jobbmuligheter.

Skjelderup ønsker å øke forståelsen og kunnskapen om hvorfor og hvordan militante islamistgrupper, som gjerne tegnes som svært ekstreme og ideologisk styrt, evner å skape orden og relativt stabile statsliknende entiteter i områder der andre militsgrupper eller statsaktører ikke lykkes.

– Jeg var spesielt nysgjerrig på hvordan islamistene håndterte det svært fragmenterte landskapet på bakken i Sør-Somalia etter flere tiår med borgerkrig, samt hvilken rolle lokale autoriteter og institusjoner spilte i etableringen av relativt robuste, lokale styringsinstitusjoner, sier han.

Dette arbeidet og tilsvarende forskning på ikke-statlige aktører som styrer omfattende territorier og befolkningsgrupper er viktige bidrag av flere årsaker: Overordnet sett bidrar denne typen forskning på det som gjerne ansees som «alternative» former for orden og styring, altså det som ligger utenfor rekkevidden til formelle statsinstitusjoner, til en økt forståelse for hva staten dypest sett består av og de mange måter stat og politisk orden kan bygges (eller ødelegges) på.

– Vi har ofte en normativ ide om hvordan en stat skal se ut og fungere, mens i realiteten er graden av «stat» et empirisk spørsmål, der et sammensurium av institusjoner og autoriteter virker sammen og mot hverandre på komplekse måter. Til og med militante islamister kan altså fylle et rom og produsere fungerende orden og robuste institusjoner som gir en viss trygghet og forutsigbarhet til sivilbefolkningen. Dersom slike grupper kun forstås som reaksjonære fanatikere eller terrorister, overser man andre sentrale dimensjoner ved disse aktørene, som, i ytterste konsekvens, kan få fatale konsekvenser for folk på bakken. Dette er jo Somalia, dessverre, et godt eksempel på, slår forskeren fast.

Arbeidet gir et verdifullt bidrag til områdestudier/Somalia-studier, samt fagdisiplinen rebel governance. Av særlig betydning er nok innsikten i relasjonene og samvirket mellom de styrende islamistgruppene og de lokale klanautoritetene- og institusjonene. Ikke minst fokuset på sivilbefolkningens mulighetsrom for å påvirke og utøve motstand mot opprørsstyret. I tillegg kan forskningen bidra inn i større faglige debatter om konflikt- og fredsforskning og statsbygging.

– Jeg tror også at min og annen liknende forskning kan bidra til en mer informert debatt rundt og mer kunnskap om ikke-statlige aktører generelt, og militante islamister spesielt, med et håp om bedre politiske beslutninger, sier Skjelderup. 

Avhandlingens tittel: «Når opprørere etablerer orden: Militant islamiststyre og slektskapsbaserte samfunn i Somalias Lower Jubba-provins, 2006–2012.»

Prøveforlesning og disputas avholdt 15. desember 2021 i TU101 i Tårnbygningen, NMBU.

 

 

Published 10. januar 2022 - 20:30 - Updated 10. januar 2022 - 20:30