Mariella Evelyn Güere Calderón konkluderer i sitt doktorgradsarbeid med at mange norske hjortedyr har en genetisk variant forbundet med høyere mottakelighet for den smittsomme og dødelige sykdommen skrantesyke (CWD).
Skrantesyke er en smittsom og dødelig sykdom som er forårsaket av feilfoldede proteiner. Prionsykdommen rammer hjortedyr og var for inntil få år siden bare observert i Nord-Amerika og Sør-Korea. I 2016 ble skrantesyke oppdaget hos norsk villrein, og det var det første tilfellet i Europa. Senere ble det identifisert flere tilfeller hos rein fra det samme forvaltningsområdet i Nordfjella, mens enkelte tilfeller hos elg og hjort ble rapportert andre steder.
Opphopning av feilfoldede proteiner fører til sykdom
– I dette doktorgradsarbeidet hadde jeg som mål å beskrive faktorer av betydning for forekomst av skrantesyke hos norske hjortedyr, og undersøke i hvilken grad kunnskapen om skrantesyke i Nord-Amerika er overførbar for å forstå sykdommen slik den arter seg i Norge, sier Mariella Evelyn Güere Calderón.
En viktig genetisk faktor for mottakelighet for prionsykdommer ligger i dyrets PRNP-gen, som koder for prionproteinet. Dyr med ulike varianter av PRNP kan ha ulik følsomhet for sykdommen fordi deres prionprotein i ulik grad lar seg omdanne til prioner.
– Feilfolding og en opphopning av prioner anses å utløse prionsykdommen. Gitt at det normale prionproteinet er en aktiv aktør, fungerer variasjonen i PRNP som en sentral faktor for mottakelighet og utvikling av sykdommen.
Bukker mer utsatt enn simler
I denne studien ble DNA fra norske hjortedyr, det vil si rein, hjort, elg og rådyr, brukt for å studere variasjon i prionprotein-genet samt å undersøke slektskap mellom individer blant smittede og ikke-smittede villrein fra Nordfjella. I tillegg ble all rein i den infiserte Nordfjella-bestanden (sone 1) studert for å identifisere mulige sammenhenger mellom sykdomsstatusen, alder og kjønn.
Resultatene viste at voksne bukker hadde større sannsynlighet for å teste positivt sammenlignet med voksne simler, og at denne sannsynligheten økte med alderen hos bukker. Det var ingen forskjell i grad av slektskap mellom CWD-positive og CWD-negative dyr, og det ble heller ikke funnet noen tilfeller av foreldre-avkom-relasjoner blant de positive CWD dyra.
– Disse resultatene indikerte at skrantesyke hos norske reinsdyr er en smittsom sykdom med lignende risikofaktorer som skrantesyke i Nord -Amerika, sier Güere Calderón.
To genetiske varianter kan øke risikoen for sykdom
Videre studerte Güere Calderón variasjonen i prionprotein-genet hos villrein fra Nordfjella. Analysene viste at reinsdyrene kodet for minst fem PRNP-varianter.
– To PRNP-varianter, kalt A og C, var betydelig mer utbredt blant dyrene som var smittet enn blant de som ikke var smittet, og anses derfor å øke mottakeligheten for skrantesyke hos norske rein.
– Sammen med flere internasjonale samarbeidspartnere har vi analysert PRNP-variasjoner hos den vidt utbrette kronhjorten i Europa. Analysene viste at alle populasjonene vi testet bar PRNP-varianten A. Vi fant også andre varianter, men foreløpig vet vi lite om deres mottakelighet for skrantesyke i Europa, sier Güere Calderón.
Fem andre hjortedyrarter i Storbritannia ble også analysert, men bare tre av dem hadde varianten A, og én hadde varianten C.
Forskjell på tamrein og villrein
Güere Calderón forklarer at norske rein, hjort, elg og rådyr sannsynligvis er de mest utsatte bestandene for den smittsomme skrantesyken som er påvist hos rein i Norge. DNA-prøver fra disse artene, som stammer fra forskjellige områder og subpopulasjoner i Norge, ble brukt for å beskrive PRNP-variasjoner i norske hjortedyr. Ved å sammenligne PRNP-variasjonen på tvers av de fire hjortedyrartene, så man at alle koder for variant A.
– Et viktig funn blant reinsdyr var at utbredelsen av PRNP-varianter er forskjellig hos villrein og tamrein. De mottakelige variantene A og C er mindre hyppige hos tamrein enn hos villrein.
Sporadiske tilfeller hos elg og hjort
Güere Calderón forteller at skrantesyke-tilfellene som er observert hos elg og hjort, skiller seg tydelig fra tilfellene hos villrein, og er sannsynligvis sporadiske tilfeller.
– Særtrekkene ved disse tilfellene inkluderer en mer begrenset fordeling av smittestoffet i kroppen og at denne formen kun rammer eldre dyr.
De få sporadiske tilfellene tillater ikke sterke konklusjoner om forholdet mellom PRNP-variasjonen og skrantesyke.
Gir bedre forståelse av sykdommen
Denne studien viser at mange europeiske hjortedyrarter, inkludert de som finnes i Norge, kan være utsatt for den skrantesyke-formen som er påvist hos villrein i Norge.
Güere Calderóns studie gir en bedre forståelse av epidemiologien til skrantesyke slik den gir seg til kjenne i Norge. Arbeidet viser også sammenhenger mellom sykdom og visse PRNP-varianter, og gir en oversikt over PRNP-variasjonen hos de forskjellige hjortedyrene i Norge.
– Sammen utvider disse dataene den nåværende kunnskapen om faktorer som er viktig for etablering og spredning av skrantesyke hos hjortedyr. De gir også et godt grunnlag for videre grunnforskning på de forskjellige PRNP-variantene, slik at vi bedre kan forstå deres biologiske betydning. Jeg mener de ulike mottakelighetsnivåene som tilskrives forskjellige PRNP-varianter kan danne grunnlag for fremtidige risikovurderinger og forvaltningstiltak for å kontrollere denne alvorlige sykdommen.
Mariella Evelyn Güere Calderón forsvarer sin avhandling "Genetic variation in Norwegian cervids – relevance to the occurrence of Chronic Wasting Disease (CWD)" fredag 22. oktober.