Amazonas brenner

Federico Cammellis doktorgradsavhandling analyserer årsakene, og virkningen av klimaendringer og politiske virkemidler på småbønders beslutninger om å bruke og kontrollere skogbranner i Amazonas.

Se Federico Cammelli presentere sitt arbeid i videoen nederst i denne saken.

Branner i den brasilianske delen av Amazonas er en viktig drivkraft bak skogsforringelse, og dobler tapet av biologisk mangfold knyttet til avskoging.

Et areal tilsvarende halvparten av hele regnskogen har brent ned de siste 15 årene, og karbonutslippene fra disse skogbrannene tilsvarer opptil fem prosent av de globale utslippene.

Branner påvirker lokalbefolkningen gjennom direkte skader på avlinger, hus og infrastrukturer og samt gjennom helseeffekter ved luftforurensning.

Bruk av ild er imidlertid "billig arbeidskraft" ved oppdyrking, og utgjør dermed et viktig del av livsgrunnlaget for småbrukere i Amazonas. De bruker ild for å rydde land, gjødsle jorda og kontrollere ugras og skadedyr. 

Hovedargumentet i avhandlingen er at skogbranner er et koordineringsproblem. Alle vil tjene på at bruk av ukontrollerte branner opphører, men at insentivene for hver enkelt bonde er begrenset.

Hvis brannrisikoen er for høy, har ikke småbøndene insentiv til å investere i alternative brannfrie dyrkingsteknikker fordi de likevel vil være utsatt for branner forårsaket av andre. Økt brannfare forårsaker mer brannbruk og mindre brannkontroll. 

Brannrisiko fanger småbønder i en ond sirkel av lav avkastning og miljøforringende arealbrukspraksis i form av ukontrollert brannbruk. Virkemidler for å redusere brannrisiko kan derfor oppnå tre, ofte konkurrerende mål: å redusere karbonutslipp, å bevare biologisk mangfold, og å legge grunnlaget for økonomisk utvikling.

Tørke grunnet klimaendringer fører til at branner lettere sprer seg utenfor nabolaget eller lokalsamfunnet og dermed påvirker andre befolkningsgrupper. Her testes virkningen av konstant vs. økende tørkerisiko, noe som gjenskaper et mulig klimascenario.

Tre ulike politiske virkemidler for å redusere brannrisiko testes: direkte reguleringer av ukontrollert brann, betalinger for miljøtjenester betinget av bruk av brannfrie teknikker, og fellesskapsbaserte løsninger gjennom direkte kommunikasjon.

Alle virkemidler har større effekt i scenariet med økende tørkerisiko; noe som tyder på at småbøndene påvirkes mer av virkemidlene i tørkeår.

Det eksisterer klare lokale normer for kontroll av skogbranner. I en av artiklene argumenter Cammelli for det paradoksale at en svak norm kan forhindre god koordinering gjennom kommunikasjon. 

En svak norm gir ikke en tilstrekkelig garanti for koordinering, og samtidig svekker den troverdigheten ved signalisering gjennom kommunikasjon.

Avhandlingen konkluderer med at at lokal og kommunikasjonsbasert brannhåndtering har større sannsynlighet for å redusere brannrisiko når tørkerisikoen er høy nok til å svekke normen, og når forespørsler kommer fra innflytelsesrike ledere i lokalsamfunnet.

Avhandlingen er basert på økonomiske felteksperimenter, dvs. konstruerte spill som gjenspeiler de valgene bøndene tar i dagliglivet.

En viktig debatt er den eksterne gyldigheten til slike eksperimenter, dvs. om de gjenspeiler hvordan folk vil respondere på ulike virkemidler i det virkelige liv. Her utvikles nyskapende metoder for å teste slik ekstern gyldighet.

Federico Cammelli var en av NMBU sine deltakere i forsker grand prix høsten 2017. Du kan se han presentere sitt arbeid i videoen under.