Variert miljø gir mindre frykt hos verpehøns

  • Verpehøner blir mindre redde hvis de har varierte omgivelser rundt seg viser ny doktorgrad.
    Foto
    Camilla Wiik

Margrethe Brantsæters doktorgradsarbeid viser at verpehøner blir mindre redde når de blir utsatt for mer varierte omgivelser.

Variert miljø gir mindre frykt hos verpehøns

Det finnes omtrent seks milliarder verpehøner til enhver tid i verden. De aller fleste holdes i bur både som unghøner og som voksne verpehøns. I Norge var det omtrent 4 millioner verpehøns i 2016.

I kommersiell eggproduksjon er unghønene hos spesialiserte oppdrettere de første fire levemånedene. Ved 16-18 ukers alder overføres hønene til en eggprodusent. I eggproduksjon holdes verpehøns enten i innredede bur eller frittgående, med eller uten tilgang på uteareal.

Store forskjeller for verpehøner
Høner er fra naturens side fugler som finner mat på bakken. De roter i sand for å finne mat og liker også å «bade» i støv og jord. Hønsefulger liker å «vagle seg», noe som betyr at de finner en pinne på en gren oppe fra bakken. Der sover de og der holder de seg trygge fra rovdyr. Alle verpehøner trenger også et trygt sted å legge egg, altså en verpekasse. For at verpehøner skal kunne leve etter sine instinkter og behov, er derfor muligheten for verpekasse, et strøbad til å rote rundt i og vaglepinne, nødvendig.

– Det er stor forskjell i hvordan verpehøner har det rundt seg. Dette gjelder både verpehøner som lever i bur og de som er frittgående. Noen steder har verpehønene store muligheter til ulik atferd, men andre steder har de ikke like mange valgmuligheter, sier Margrethe Brantsæter.

Et bur med verpehøner har mellom 7 og 9 dyr. I følge regelverket, dyrevelferdsloven og forskrift om hold av høns og kalkun, skal verpehøns ha tilgang på vaglepinner, redekasser og et område hvor de kan sandbade, i tillegg til fri tilgang på mat og vann.

Margrethe Brantsæter har undersøkt om tilgang på variert miljø har noe å si for hvor mye frykt verpehøner viser. Her gjennomfører hun en frykt-test.

Margrethe Brantsæter har undersøkt om tilgang på variert miljø har noe å si for hvor mye frykt verpehøner viser. Her gjennomfører hun en frykt-test.

Foto
Karianne F. Ingerød

Mer krevende for frittgående høner
– Fordi frittgående verpehøner har mulighet for å fly, flakse med vingene, bade i sand, vagle seg i ulike høyder og jobbe hardere for å finne mat, har de en mer krevende hverdag, men får også mer stimuli, sier Brantsæter.

I 2016 var litt over halvparten av alle norske verpehøns frittgående, litt over en tredjedel var burhøns og 6 prosent var i økologisk produksjon. Nesten alle unghønene levde sin første tid i frittgående systemer.

Frykt er den følelsen dyr og mennesker opplever når de blir utsatt for en truende situasjon. I naturen gjør frykt at det er lettere å overleve. Dyret vil for eksempel holde seg unna rovdyr, passe seg eller flykte.

Verpehøner har vært avlet frem for å gi mat til mennesker lenge. Gjennom avl har man kunnet fjerne noe av verpehønenes naturlige frykt, men ikke alt.

– Det er et problem at verpehøns oppfatter mennesker, ukjente situasjoner og lyder som skremmende. Når verpehønene blir redde kan de hakke hverandre, noen ganger så mye at de spiser hverandre, flykte og presse seg sammen og på den måten kanskje skade hverandre. Derfor er dyr som er redde mer utsatt for ikke å ha det så godt, som dyr som ikke er like redde. Dette gjelder både rent fysisk og hvordan de føler seg, forteller Brantsæter.

Ble mindre redde
Hovedmålet med doktorgraden har vært å undersøke hvordan det å ha tilgang på et variert miljø tidlig i livet påvirker hvor redde verpehønene er som voksne. To av studiene Margrethe Brantsæter gjennomførte sammenliknet hvordan høner i bur var sammenlignet med frittgående høner. 

– Mine resultater tyder på at det å oppdrette unghønene i frittgående systemer ikke er like redde som om de vokser opp i bur, sier hun.

Brantsæter testet også om det at verpehønene hadde mer å gjøre fra de ble klekket, hadde betydning for hvor mye frykt de viste.

– Det jeg så var at noe så enkelt som å ha mulighet til å rote i litt papir med støv, litt mat og lignende, gjorde at hønene var modigere mange måneder etter at de hadde flyttet fra oppdretter til eggprodusent, forteller hun.

– Men effekten av dette gjaldt kun dersom dyrene ikke hadde tilgang på variasjoner i miljøet de levde i hos eggprodusenten.

Frykten kan bli mindre som voksen høne

Det viste seg altså at dersom oppdretteren ikke gir dyrene tilgang på litt å hakke i, så kan eggprodusenten minske frykten hos verpehønene ved å gi dem tilgang til variert miljø og muligheter for ulik atferd.

– Dette viser at miljøet verpehønene lever i både hos oppdretter og hos eggprodusent er viktig for hvor fryktsomme de er. 

Dyrevelferden kan bli bedre
Margrethe Brantsæter har også undersøkt risikoen for at verpehønene skulle begynne å hakke på fjær, tær eller at de flykter og klumper seg sammen. Flere av disse måtene å reagere på kan være relatert til frykt.

– Når jeg setter mine observasjoner i sammenheng med allerede publisert litteratur, så blir konklusjonen at både miljøet når verpehønene er unge og hvordan de har det hos eggprodusenten er viktige for frykt og atferd knyttet til frykt hos verpehøns, sier hun.

– Gjennom å ha mulighet til ulik aktivitet gjennom det fysiske miljøet både i tidlig alder og i voksen alder kan dyrevelferden for verpehøns bli bedre. 

Margrethe Brantsæter disputerer 24. november ved NMBU Veterinærhøgskolen fra kl. 09.15 med avhandlingen Oppdretts- og produksjonsforholds betydning for fryktrelaterte responser hos verpehøns.

Published 13. november 2017 - 15:17 - Updated 13. november 2017 - 15:30