En krevende ekspedisjon til Afrikas høyeste fjell fikk varig betydning for en gruppe nordmenn med langvarige rusproblemer.
Gruppen oppnådde noe mange hadde strevd med i årevis, til tross for gjentatt behandling: varig fremgang i bedringsprosessen.
Studien handler om et adventure therapy-prosjekt som brukte krevende friluftsaktiviteter for å støtte mennesker med rusutfordringer. I stedet for å fokusere direkte på avhengighet, ga prosjektet deltakerne et konkret og krevende mål utenfor behandlingsinstitusjoner: å bestige Kilimanjaro.
Funnene peker mot at meningsfulle livserfaringer og sosial tilknytning kan spille en like viktig rolle i bedringsprosesser som tradisjonell klinisk behandling.
Varige effekter fem år senere
– Det som er slående, er at deltakerne fortsatt trekker på denne erfaringen fem år senere, sier Hilde Sylliaas, førsteamanuensis i folkehelsevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og medforfatter av studien.
– De beskriver det som noe som fortsatt påvirker hvordan de håndterer hverdagen.
Studien fulgte en gruppe mennesker som deltok i et ettårig prosjekt, med forberedelser over flere måneder og en avsluttende bestigning av Kilimanjaro. Forskerne intervjuet deltakerne og prosjektlederne i etterkant om hva opplevelsen hadde betydd over tid.
Beskrivelsene deres peker mot gradvise, men vedvarende forbedringer i deltakernes livssituasjon.
Terapi uten fokus på rus
Mange av deltakerne hadde vært gjennom flere behandlingsløp før de ble med i prosjektet. Disse ble ofte opplevd som tiltak som ble gjort med dem, og der oppmerksomheten i stor grad var rettet mot problemene deres.
Kilimanjaro-prosjektet var organisert på en annen måte. Målet var å nå toppen av fjellet – ikke å behandle rusavhengighet direkte. Samtidig krevde målet at deltakerne møtte opp, trente over tid, samarbeidet og holdt seg rusfrie.
Flere beskrev hvordan forberedelsene tvang struktur inn i ellers kaotiske liv og skapte en ny form for ansvarlighet. I motsetning til institusjonelle rammer opplevde de at motivasjonen vokste fram gjennom deltakelse.
– I mange tradisjonelle settinger forventes det at motivasjonen skal være på plass først, sier Sylliaas. – Her så det ut til at den oppstod underveis, gjennom å være med i noe konkret og forpliktende.
Struktur som vendepunkt
Ekspedisjonen påvirket også hvordan deltakerne forholdt seg til hverdagen. De måtte ta ansvar for seg selv på en direkte og praktisk måte.
Treningsøkter, felles turer og regelmessige møter skapte rutiner. For mennesker som var vant til ustabilitet, ble denne strukturen avgjørende. Flere fortalte at dette var første gang de klarte å opprettholde daglige forpliktelser over lengre tid.
Fra problem til lagmedlem
Omgivelsene spilte en sentral rolle. Treningsturene og selve bestigningen plasserte deltakerne i nye miljøer, der tidligere roller og forventninger ikke gjaldt.
I stedet for å bli definert som personer med rusproblemer, ble de en del av et lag som sammen forsøkte å gjennomføre noe krevende. Dette bidro til å endre hvordan deltakerne så seg selv, og hvordan de ble møtt av andre.
Flere beskrev betydningen av å bli vist tillit og behandlet som kompetente. I stedet for å bli minnet om tidligere nederlag, fikk de mulighet til å vise styrke, utholdenhet og samarbeid.
– Å bli sett som en ressurs fremfor et problem er helt sentralt her, sier Sylliaas.
– Friluftskonteksten skapte situasjoner der deltakerne kunne vise sider av seg selv som ofte blir oversett i problemfokuserte tjenester.
Gruppedynamikken forsterket denne effekten. Alle, også de profesjonelle lederne, ble utsatt for de samme fysiske belastningene. Den delte sårbarheten bidro til å redusere hierarkier og skape en følelse av likhet.
– Det mest bemerkelsesverdige er ikke at deltakerne følte seg bra under ekspedisjonen, men at mange beskrev varige effekter flere år senere, sier Sylliaas.
Deltakerne fortalte blant annet om økt selvtillit, sterkere sosiale relasjoner og et vedvarende ønske om å holde seg rusfrie.
Betydningen av tid
Et sentralt trekk ved prosjektet var varigheten. Forberedelsene strakte seg over rundt ti måneder, etterfulgt av ekspedisjonen og oppfølging i etterkant. Denne langsiktigheten skiller seg fra mange kortvarige tiltak.
– Vi bør være forsiktige med å forvente raske løsninger, sier Sylliaas. – For personer med langvarige rusutfordringer er endring ofte en gradvis prosess som krever stabile relasjoner og meningsfulle aktiviteter over tid.
Ikke en universell løsning
Forskerne understreker at funnene ikke må overtolkes. Studien er liten og kontekstspesifikk, og kan ikke slå fast at ekspedisjonen alene forårsaket langvarig bedring.
Likevel peker de samstemte beskrivelsene mot noe viktig: Når mennesker får utfordrende og meningsfulle mål i støttende sosiale fellesskap – særlig utenfor sine vanlige omgivelser – kan det gi ferdigheter og motivasjon som tradisjonelle tilnærminger ofte har vansker med å frembringe.
– Dette handler ikke om å erstatte eksisterende behandling, sier Sylliaas. – Det handler om å supplere den og utvide forståelsen av hva støtte kan være.
Fakta
- Personer med rusproblemer i Norge deltok i et terapiprosjekt som kulminerte i en ekspedisjon til Mount Kilimanjaro
- Effektene var fortsatt til stede fem år etter
- Tiltaket bestod av rundt ti måneders forberedelser og selve bestigningen
- Den naturbaserte utfordringen bidro til økt selvtillit og motivasjon
- Deltakerne opplevde større ansvarlighet og kontroll i hverdagen
- Det felles målet styrket gruppetilhørighet og reduserte stigma
- Flere beskrev en identitetsendring, fra «rusavhengig» til lagmedlem
- Studien er basert på et lite utvalg og deltakernes egne beskrivelser