Ingen oppdrettsnæring uten frisk fisk

Norsk fiskeoppdrett slik den er i dag, begynte i liten skala i starten av 1970-årene. De siste tiårene har næringen vokst kraftig, og Norge er verdens største produsent og eksportør av oppdrettslaks. I 2019 ble det produsert nesten 1,4 milliarder tonn norsk laks og over 83 400 tonn regnbueørret. Det var ikke gitt at næringen skulle bli så stor.

Oppdrett av fisk har lang tradisjon i andre land. Spede forsøk på oppdrett av ulike fisketyper i Norge ble prøvd ut, men det var ikke før i slutten av 1960-årene man så konturene av hva norsk havbruksnæring skulle bli. Fra å forsøke oppdrett av regnbueørret i fersk­vann startet noen av pionerene gradvis å venne fisken til sjøvann. Etter eksperimentering av ulike fiskearter, opp­drettsteknologi og ernæring satte brødrene Ove og Sivert Grøntvedt fra Hitra ut den første laksesmolten i sjøvann på slutten av 60-tallet. Det ga raskere tilvekst. Produksjonen dreide seg over fra regnbue­ørret til atlantisk laks.

Tore Håstein – Norges første fiskeveterinær

Ganske snart ble det behov for kompetanse innen fiskesykdommer. I 1960-årene ble det diagnostisert flere alvorlige, tapsbringende sykdommer i norsk fiskeoppdrett. Vibriosebakterien, Vibrio anguillarum, eksisterte langs norskekysten, mens furunkulose og Egtvedsyke (Viral hemoragisk septikemi – VHS) ble importert via kjøp av levende fisk fra Danmark.

Veterinærinstituttet og Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske, som den gangen lå under Landbruksdepartementet, ansatte i samarbeid Tore Håstein i 1967.
– Som Norges første fiskeveterinær ble jeg ansatt som vitenskapelig konsulent i fiskesykdommer. I starten var jeg litt ensom som veterinær på dette fagfeltet. Etter hvert ble ­Trygve Poppe ansatt som doktorgradsstipendiat ­under meg, og flere og flere ønsket å hospitere for å lære mer, forteller Tore som i dag er 84 år gammel.
Laboratoriet på Veterinærinstituttet fungerte utover 80-tallet nærmest som «primærhelsetjeneste» for norsk fiskeoppdrett.

For å behandle de bakterielle sykdommene var det behov for å skrive ut resepter på medisinfôr. Det var det bare veterinærer som hadde autorisasjon til å gjøre. Tore Håstein forteller at mange veterinærer som jobbet i områder med økende oppdrettsnæring, nok følte seg på bar bakke overfor fiskehelseproblematikken.
– De fleste veterinærene var opptatt av husdyr på den tiden. Kunnskapen om fiskehelse var begrenset, så i en periode reiste jeg mye rundt og hadde kurs for distriktsveterinærene, sier Tore.

Veterinær­studenter på feltkurs på Frøya i nydelig vær i 2018.

Foto
Camilla Wiik Gjerdrum

Behov for veterinærer med fiskekunnskap

Ved økt behov for kunnskap blant praktiserende veterinærer kom også behovet for å ­undervise veterinærstudentene. Det var behov både for å kunne skrive ut resepter, men også for diagnostisering i laboratoriene. Professor Weiert Velle tok initiativ til at Håstein skulle undervise veterinærstudentene i fiskepatologi. Kurset foregikk på Veterinærinstituttet én uke i siste semester fra høsten 1970 og var frivillig.

Fra 1975 ble fiskesykdommer integrert i fag som anatomi, farmakologi, mikrobiologi, næringsmidddelhygiene med mer.

Kaldtvannsvibriose – sykdom som skapte konkurranse

Fra oppstarten har oppdrettsnæringen møtt på utbrudd av ulike sykdommer som har vært krevende og i noen tilfeller nesten satt kroken på døra for lakseeventyret. I 1977 ble Kaldtvannsvibriose første gang beskrevet i Finnmark. Andre gang ble sykdommen beskrevet i en rekke oppdrettsanlegg ved Hitra i 1979, og ble populært kalt «Hitrasyke» blant oppdrettere. Sykdommen ble stadig et større problem i oppdrettsnæringen utover 80-tallet, med en topp i 1987 med omtrent 200 utbrudd, ifølge Veterinærinstituttet.

Behovet for en løsning var stort. Eneste behandling for sykdommen var antibiotika, og hele næringen holdt på å bli stemplet som en miljøversting for sitt enorme forbruk. I den tiden konkurrerte tre forskningsmiljøer innen veterinærfag og biologi om å få forsknings­midler og å finne løsningene raskest. Det var det veterinære miljøet i Oslo, Havforskningsinstituttet i Bergen og miljøet ved Universitetet i Tromsø. Det var steile fronter over noen år. Bakterien, som den gangen ble kalt Vibrio salmonicida, ble først beskrevet av Havforskningsinstituttet i Bergen og UiT. Senere utviklet forskningsgruppen i Tromsø en vaksine som viste seg å være svært effektiv.

Opprettelsen av samarbeidsmiljøet «Frisk fisk»

Henning Sørum er professor i bakteriologi ved Veterinærhøgskolen og husker godt hendelsene rundt oppdagelsen og arbeidet med Vibrio salmonicida på midten av 80-tallet. Forskningsmiljøene var små og konkurransen stor.

– Det var behov for å roe ned miljøet og finne bedre samarbeidsformer. Dag Møller ved Havforskningsinstituttet i Bergen gikk i bresjen for å skape «Frisk fisk», et forskningsprogram som omfattet miljøene i Bergen, Tromsø og Oslo i tillegg til næringen. Det roet konkurransen, forteller Henning.
Forskningsmiljøene begynte å trekke i samme retning, og det førte til mer samarbeid på tvers av institusjonsgrenser utover på 90-tallet.

NVH innførte komparativ undervisning

Gjennom mange år hadde fiskeoppdretternes forening, NFF, klaget over manglende offentlig veterinærdekning på fiskesykdommer. NVH så det som en viktig oppgave å styrke undervisning og forskning innen akvakultur og fiskesykdommer. I 1986 ble NVHs første professor i akvakultur, Ola B. Reite, ansatt.
– Med økt forskning i ulike fagmiljøer som for eksempel bakteriologi, virologi, farmakologi, fysiologi med flere, ble det naturlig å innlemme fisk i undervisningen i alle fag der vi hadde fiskeforskning, forteller Henning.

NVH reviderte på den tiden studie­planen. I stedet for å undervise akvamedisin i et eget fag, ble fisk etter hvert trukket inn som en naturlig del i alle fagområder på lik linje med andre dyrearter. Selve undervisningen i akvakultur og fiskepatologi ble lagt til Institutt for patologi. Denne komparative undervisningen skulle ha stor betydning for utviklingen av andre undervisningstilbud i fiskehelse andre steder i landet senere.

Veterinærhøgskolen etablerte også et felt­kurs tidlig på 1990-tallet i samarbeid med oppdrettsnæringen og etter hvert fiskehelsetjenesten på Hitra og Frøya. Studentene fikk praktisk undervisning på merdkanten og ble bedre kjent med næringen og dens aktører.

Studenter på feltkurs da Trygve Poppe hadde undervisning ved Veterinær­høgskolen.

Foto
Trygve Poppe

ILA – oppdrettsnæringens Munn- og klovsyke

I 1984 ble oppdrettsnæringen rammet av en ny sykdom, Infeksiøs lakseanemi, ILA. Denne smittsomme virussykdommen er i dag en sykdom som skal rapporteres til Mattilsynet, en såkalt «Liste 2»-sykdom.
– Vi forstod ganske raskt at ILA var en virussykdom, sier professor i virologi, Espen Rimstad.

Han forteller at den kompetansen som fantes hos praktiserende veterinærer i Dyrehelsetilsynet (Mattilsynet) og Veterinærinstituttet, gjorde at de hadde verktøy for å begrense smittespredningen, til tross for at viruset ikke var beskrevet.

– Det var ikke nødvendig å vite hva slags virus som forårsaket sykdommen, men det var viktig å vite hvordan man skulle hindre smittespredning. Det hadde veterinærene god erfaring med fra andre produksjonsdyr, forteller han.
Fylkesveterinærer og Distriktsveterinærer hadde den gangen ansvar og myndighet til å kontrollere og begrense utbredelsen av sykdommer hos dyr. Etter hvert ble Statens Næringsmiddeltilsyn, senere Mattilsynet, opprettet. De oppgavene som lå til distrikts- og fylkesveterinærene, ble flyttet over til Mat­tilsynet, og betegnelsene forsvant.

Reseptretten

Det store behovet for fiskehelsepersonell gjorde at miljøene i Bergen og Tromsø i starten av 1990 startet egne utdannelser for fiskehelsepersonell. Problemet var bare at de ferdig utdannede studentene ikke ­hadde autorisasjon til å skrive ut resepter på for eksempel antibiotika, og ble dermed ikke like attraktive arbeidstakere for næringen.
– Striden om reseptretten har opplagt forverret mulighetene for våre kandidater til å få jobber, sa professor Børre Robertsen ved Norsk fiskerihøgskole ved UiT til Fiskeribladet i 2005.

Igjen kom miljøene på kant med ­hverandre. Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet var i 1994-95 uenige med Fiskeridepartementet om hvorvidt fiskehelsebiologene skulle ha reseptrett. Motstanden ble forankret i flere EU-direktiver på den tiden.

Fiskehelsebiologene fikk ikke reseptrett for fisk før i 2005, da Landbruksminister Lars Sponheim snudde i saken.
– Departementet anser at det ikke lenger er noe til hinder for at fiskehelse­biologene kan få forskrivningsrett til legemidler til akvatiske organismer unntatt sjøpattedyr, skrev departementet i et brev til Mattilsynet i 2005.

Fagfeltene utfyller hverandre

I løpet av årene har flere undervisningssteder i Norge sett at det har vært behov for fiskehelsepersonell. I dag er fiskehelsebiolog en beskyttet yrkestittel med rett til autorisasjon fra Mattilsynet og sidestilt med veterinærtittelen for arbeid med helse hos fisk og andre organismer i vann. Selv om det bare er Veterinærhøgskolen som utdanner veterinærer, finnes det flere universiteter som tilbyr utdanning i fiskehelsebiologi. UiT Norges arktiske universitet tilbyr fullverdig master, det samme gjør Universitetet i Bergen, og disse utdannelsene gir forskrivningsrett. NTNU i Trondheim tilbyr toårig master, og ved fakultet for husdyr- og akvakulturvitenskap ved NMBU er det mulig å ta både bachelor- og mastergrad i akvakultur, men utdannelsene ved NTNU og NMBU gir ikke forskrivningsrett.

Trygve Poppe har vært en del av utviklingen av akvamedisinstudiet ved UiT i tillegg til sin stilling som professor ved Veterinærhøgskolen.
– Ved UiT hadde de stor kunnskap om bakteriologi og immunologi blant annet, men manglet den overordnede sykdomslæren. Derfor har jeg undervist fiskehelsebiologene i over 25 år, sier Trygve.

Han forteller at fordi næringen hadde så stort behov for fiskehelsepersonell, var det naturlig at utdannelse for fiskehelsebiologer ble utviklet. I dag har han inntrykk av at de to fagretningene utfyller hverandre godt ute i felt.
– Fiskehelsefagene har stor kunnskap om marin biologi og fiskebiologi, mens veterinærer har mer erfaring og kompetanse på patologi og epidemiologi blant annet. Når sykdomsproblematikken er så stor, er det god plass til begge yrkesgruppene, sier han.

På feltkurs på Frøya i 2018 lette studentene etter tegn på sykdom hos laksen. En av studentene fant tegn på HSMB-syk laks. Her underviser Øystein Evensen studentene Andreas Gjerstad og Malin Brimsholm.

Foto
Camilla Wiik Gjerdrum

Akvamedisin som fordypning

I 2002 ble det igjen behov for å revidere studieplanen ved Veterinærhøgskolen. Øystein Evensen ble ansatt som professor i akvamedisin, og hans avdeling hadde ansvar for utdanningen innen fiskehelse. I 2006 ble det innført en differensieringsordning med fem retninger der studentene kunne velge å fordype seg i et fagområde de to siste semestrene av studiet. De kunne velge produksjonsdyrmedisin, smådyrmedisin, hestemedisin, akvamedisin eller mattrygghet.

– Interessen for akvamedisin var ikke stor i starten, forteller Øystein Evensen.
– Mange studenter hadde en spesiell interesse for smådyr, og vi har måttet jobbe aktivt med å rekruttere, sier han.

Bare ti studenter valgte akvamedisin de tre første årene. Men så tok det seg opp takket være iherdig innsats fra mange på Veterinærhøgskolen og i Veterinærforeningen.
– Feltkurset på Frøya, Hitra og Kristiansund har mye å si for studentene. De ser hvordan næringen er og får møte andre som har valgt den yrkesveien. For mange åpner det øynene for nye muligheter, sier Øystein.

Fra 2010 til 2014 var det i gjennomsnitt litt over 11 studenter per kull. Siden har ­tallene variert, men ligger på omtrent 10-11 studenter i året som velger akvamedisin.
– Det er mange jenter som studerer veterinær­medisin nå, og det er viktig å få jentene til å se mulighetene for gode jobber innen næringen, sier Øystein. Han har vært opptatt av at feltkursene skal ha gjesteforelesere som kan fortelle hvordan arbeidet i felt egentlig er, og er nøye på at det inviteres både kvinner og menn.
– Oppdrettsnæringen trenger våre ferdig­utdannede veterinærer. Alle får seg jobb og mange som søker etter veterinærer klarer ikke å rekruttere fordi det ikke er nok veterinærer som søker, forteller Øystein.

Oppdrettsfisk spesielt utsatt for smitte­stoffer og parasitter

Espen Rimstad trekker frem at oppdrettsfisk er i en spesielt utsatt posisjon for smittestoffer på grunn av at de lever i tett kontakt med ville populasjoner.
– Vi har ikke ville populasjoner av de andre matproduserende dyrene vi har i Norge, med unntak av noen få villsvin, men i oppdrettsnæringen er det interaksjon mellom vill fauna og oppdrettsfisken. Det betyr at fisken er mer utsatt for sykdomsfremkallende mikroorganismer, sier Espen.

Lakselus er en av de store helseutfordringene i akvakultur i dag. Den truer villaksen og er en flaskehals for videre vekst. De fleste oppdrettsfisk blir årlig behandlet mot lakselus. Lusa har vært forsøkt fjernet med medikamenter i vannet som den senere har blitt resistent mot. Lakselusa lager store, dype sår i laksens skinn og kan føre til smerte og død, men det er behandlingen for å fjerne lakselusa som er skadelig for oppdrettslaksen.

Kull ‘14 på settefiskanlegg på Frøya i 2018.

Foto
Camilla Wiik Gjerdrum

Problemløsning fremfor forebygging

– Det finnes penger for å finansiere forskning som løser oppdrettsnæringens problemer, forteller Henning.
Til dels har næringens problemer blitt løst ved brannslukning. Nå ønsker flere forskere seg grunnforskning for å forstå fisken bedre og på den måten kunne forebygge negative bivirkninger av behandling av sykdom for oppdrettsfisken. Én av dem er forsker ved Veterinærinstituttet og samarbeidspartner med Espen Rimstad, Maria Dahle.
– Vi trenger gode biomarkører for hvordan fisken har det. Målbar fiskehelse og velferd blir et viktigere og viktigere tema. Til nå har utviklingen og innovasjonen innen oppdretts­næringen gått veldig fort, og vi trenger mer kunnskap om effektene av nye teknologier og produkter på fiskens helse før vi setter dem ut i livet, mener Maria.

Veterinærhøgskolen har i dag en del grunnforskning på laks, for eksempel ­innen fagområder som anatomi og fysiologi. Forsknings­gruppen til professor Erling Olaf Koppang studerer blant annet immunorganer hos fisken. Henning Sørum forteller at ved kontinuerlig tilgang på forskningsprosjekter er det mulig å finne tid og rom for grunnforskning.
– Den basale kunnskapen er viktig for å forhindre lidelse hos fisken, sier han.

Forskning og utdanning er tett sammenbundet

I dag er Veterinærhøgskolen ved NMBU verdensledende med sin veterinærmedisinske utdannelse på fisk. Ingen andre utdannelser har så mye fisk integrert i alle fag, og den kliniske delen av akvamedisin er unik. Sammen med fiskeforskningen i mange fagfelt, stiller det Veterinærhøgskolen i en særstilling.

– Vi er heldige som har så mange dyktige fiskeforskere innen ulike fagområder samlet på Veterinærhøgskolen. Dette ønsker vi å utnytte i enda større grad når vi nå får ferdigstilt flyttingen til Ås. Blant annet blir det viktig med en enda bedre integrering av fisk i den nye studieplanen, og vi har også planer om å legge til rette for bedre koordinering av forskningssamarbeid internt på fakultetet, men også på hele NMBU, sier Finn-Arne Weltzien, instituttleder på Prepat.

Gode jobber venter studentene

Gjennom næringens enorme vekst har det vokst frem kommersielle firmaer som jobber med diagnostisering og forskning på fiske­helse og sykdom hos oppdrettsfisk. Mange av Veterinærhøgskolens kandidater får jobb i slike firmaer og bidrar på den måten med ny forskning og innovasjon til næringen og velferd for fisken.
I dag jobber omtrent fem prosent av alle Norges veterinærer med akvamedisin, ifølge Veterinærforeningen. Tallet kan være høyere med tanke på alle som jobber med fisk i forvaltning eller forskning.


Kilder: Åkeren kan også være blå, fortellinger om Kyst-Norge, 2010. Veterinærinstituttet 1888-2013. Veterinærinstituttet 1891-1991. Norsk veterinærhistorisk selskap: Årbok 1998. «Frisk som ein fisk etter trang fødsel», uit.no. «Vedtak om bevaring og kassasjon – Statens nærings­middeltilsyn», 2013. Store norske leksikon. SSB.

Relatert innhold
Oppdrettslaksen kveles av varmere hav

Oppdrettslaksen kveles av varmere hav

Når temperaturen i havet stiger, synker nivåene av oksygen. Det er kritisk for oppdrettslaksen.

Ønsker å bidra til bedre fiskehelse gjennom forskning

Ønsker å bidra til bedre fiskehelse gjennom forskning

Malin Brimsholm valgte akvamedisin på slutten av veterinærstudiet. Det har gitt henne mulighet til å forske på oppdrettslaks.

Bør vi spise oppdrettslaks?

Bør vi spise oppdrettslaks?

Er det sunt å spise oppdrettslaks, eller er den full av farlige miljøgifter og antibiotika? Hadde det vært bedre å bare spise villaks? 

Published 25. november 2021 - 8:51 - Updated 6. desember 2021 - 12:59