Amtsveterinærens arv

Denne juvelen av en museumssamling, som har stått siden tidlig 80-tall, følger med til Ås. Familien til Kjos-Hanssen lot kontoret stå urørt etter hans død helt til dette kom den danske veterinæren Espersen for øre. ­Interiøret fra enmann-praksisen til Kjos ble i 1982 ført til XIV Nordiske Vetererinær­kongress i København, og etterpå forært til Norges veterinærhøgskole på Adamstuen.
Kjos-Hanssen var litt av en mann. I ­artikkelen «En norsk amtsdyrlæges liv og virke 1900 – 1946» i det danske veterinær­tidskriftet, beskriver professor G. Espersen, detaljert om hans liv og virke. En uvanlig travel og tjenestevillig mann trer frem.

Dyrevern og miljøvern

Jens Kjos-Hanssen var forut for sin tid på ­flere områder. Han var opptatt av både dyrevern og miljøvern i en tid hvor veterinær­medisin (og veldig mye annet) som oftest dreide seg mer om økonomi.
– Kjos-Hanssen utmerket seg i sitt utrett­elige pionerarbeid for dyrenes ve og vel, sier Veterinærmuseets leder, Kristian Inge­brigtsen.
En av hans metoder var å lage pedagogiske undervisningsplakater. En plakat advarte for eksempel mot skadelige ståltrådbiter i fôr. En annen plakat fra tidlig 1900-tall, med tittelen «Hestens Bøn!», hadde et oppslag om dyrevern for hester.
Når det gjelder miljøvern, finnes en ­historie hvor han satte sin egen komfort på vent, for ikke å forurense badevannet til ­barna. Han motsatte seg i hvert fall å legge inn vannklosett i sin praksis-stall. Han mente nemlig at det ville være med «til at forurene vandløp, hvor børnene bl. a. badede. Nat­renovation (tømming av latriner om natten) fant bedre anvendelse som naturgjødning (re-cirkulation)».

Dansk utdannelse

Men la oss starte med begynnelsen. Jens Kjos-Hanssen ble født i 1878 i Rakkestad i Østfold og gikk middelskolen i Drøbak.
Som 16-åring reiste han til København for å studere veterinærmedisin, og i år 1900 var han ferdig utdannet dyrlege ved Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole. Han beholdt hele livet et nært forhold til sin veterinærskole – «et træk der var meget karakteristisk for norske dyrlæger» skriver Espersen. Mon tro om det ikke er slik fremdeles?

Distriktsveterinæren

Samme år, i 1900, ble Kjos-Hanssen ­amtsdyrlæge på Jæren og bosatte seg i Egersund. Han viste en ydmyk holdning i sitt virke, og snakket slik om det i en bordtale, gjengitt i nevnte artikkel: «Dyrlægernes utdannelse går i retning selvforsagelse. Enhver dyrlæge må forst og fremst tenke på og hjelpe andre, for han kan tenke på sig selv.»
Historien forteller om et strevsomt liv som dyrlege i en tid da ikke alle gårder ­hadde anlagt vei.
I et avisintervju fra 1925 ­forteller Kjos-Hanssen: «Mit dyrlægedistrikt var strabasiøst at bereise især i de første 5 år før Flekkefjordsbanen kom. I Dalane er der ialt 435 gårde med til sammen ca. 3000 bruk og av disse gårde er der ca. 1/3, hvortil der endnu ikke er anlagt brukbar kjørevei.[...] Kunsten er at reise med humør.»

Museinvasjon

Anekdoter og fortellinger var han full av, som denne:
«Som en merkverdighet vil jeg anføre (hvad der er blitt mig berettet) om en sverm gnavere, som gjorde anfall på en fåreflok på gården Øvre Drivdal i Lund. Besetningen bestod av 20-30 får. En av de første dager under sne­stormen i februar 1918 kom der en invasjon på tusener og atter tusener av spissmus(?) fra den omkringliggende bjerke­skog. De strømmet inn i alle husene og i ­sådan mengde at dersom man gikk i en dør, så klemtes musene i stykker i dørsprekken. Musene angrep fårene, de boret sig inn i deres lange ullpels og videre inn i skinn og kjøtt. Ingen får omkom.
Attakket varte i 4 dager hvorefter museflokken for­svant, likeså fort som den kom. I sneen vistes sporene efter dem, omtrent som man hadde kjørt et rislass bortover. Inne i våningen var tapetet avgnavet, så det lå som små snefonner langs veggene.»

Humor og lære

Så hvordan forholdt Kjos-Hanssen seg til et slikt strevsomt liv? I det nevnte avis­intervjuet er han sitert slik:
«I de forløpne 25 år har jeg ialt behandlet 16.652 syke dyr. Der er mange som spor: Er det ikke vanskeligt at være dyrlæge? Dertil vil jeg svare, som jeg engang svarte en gammel kommunemand: Jo, men det er dog ikke så vanskeligt som at være ligningsmand. Det var før nemlig for selvangivelsernes tid. Vi dyrlæger kan da av og til når dyret kreperer få skjære op og se, om vor diagnose er rigtig, men det går jo sjeldnere på for en ligningsmands vedkommende».

Veterinærmuseet

På 1980-tallet ble hans komplette kontor remontert på Veterinærmuseet, slik det i sin tid fremsto i Egersund. Gjenstandene i den unike samlingen har større verdi samlet enn hver for seg, da de forteller historien om et typisk veterinærliv i Distrikts-Norge i ­første halvdel av 1900-tallet.
Amtsdyr­lægen skrev ca. 25 faglige ­artikler i Norsk Veterinærtidsskrift i løpet av sin tjeneste­tid og han var også den første dyr­legen til å vinne i en sak mot kvakksalveri. I den tiden var ikke veterinær eller dyrlege beskyttede titler, så enhver som hjalp et dyr, kunne kalle seg dyrlege.

Komplett kontor

Kontoret inneholder instrumenter og ­medisiner, for eksempel «Ishavsdråper». Her er ­paraplyen, stokken og støvlene, som han brukte på sine reiser i «dalstrøka innafor».
Her er det staselige treskrivebordet og de håndkolorerte fotografiene av Skandinavias hovedsteder – som ga en aura av autoritet når bondesønnen stod med luen i hånden på ­distriktsveterinærens kontor.
Kjos-Hanssen førte journal over alle oppdrag fra 1900 til 1945. Han døde av difteri i 1945 etter å ha blitt smittet i et husbesøk på en avsidesliggende gård.
Journalene er bevart på Veterinærmuseet.

Kilder: Dansk VetTidskr, 1983,66,5. Norsk ­veterinærtidsskrift nr. 1, 2021.
Mueumsnytt 1/2011