Skog

Det kribler og kravler under baken

Neste gang du er på skogstur, ta deg en pause. Finn deg et tre som har gått overende slik at stammen danner en fin benk til en kafferast. Sett deg varsomt ned. Se deg rundt. Her, i norsk skog, lever 20 000 kjente arter. Hvor mange kan du se der du sitter? Gran, furu, en bjørk? En kjøttmeis, kanskje? Hadde det vært sommer, hadde du sikkert sett noen kjente blomsterplanter og dessuten kunnet legge til noen innpåslitne fluer og mygg. La oss ta i litt og si du ser hundre arter. Hvor i all verden er de andre 19 900 artene?

Mange er under baken din, rett og slett, der du sitter. Faktisk lever en tredjedel av artene i skogen i dødt trevirke – i døde trestammer, grener og røtter. Og denne døde delen av skogen er langt viktigere – og langt mer levende! – enn du kanskje tror.

Råtten ressurs eller livsviktig levested?

Noen tenker at trær som råtner i skogen er sløsing med ressurser vi mennesker kunne brukt. Men det er viktig å være klar over at slike døde trær, og det yrende livet i dem, har en viktig rolle å spille i skogens økosystem.

Mer enn 6000 ulike arter deltar i nedbrytningen av døde trær, med sopp og insekter som de viktigste gruppene. Det betyr at døde trær er hjem for et utrolig stort artsmangfold! Disse artene påvirker også skogen rundt. Eksempelvis er mange av insektene i død ved rovinsekter eller parasitter. De kontrollerer mengden av andre smådyr i skogen. Svenske studier fant langt flere fiender til stor granbarkbille – en art som kan gjøre stor skade på tømmer – i naturskog med variert død ved, enn i kulturskogen.

Noen arter klarer bare å etablere seg der mineraljorda har blitt blottet, som etter en rotvelt. Andre arter foretrekker å vokse oppå en råtnende stamme, der konkurransen fra skogbunnsartene er mindre.

Døde trestammer er også med på å regulere fuktighetsforholdene på skogbunnen, og kan virke stabiliserende på jorddekket i bratt lende. I bekkene vil grener og stammer bremse vannstrømmen og skape små lommer med spesielle bunnforhold. I et amerikansk studie fant man at slike lommer skapt av død ved utgjorde halvparten av gyteplassene for laksefisk.

Døde trestammer er dessuten et viktig lager for karbon og nitrogen i ett hundreårsperspektiv. Næringen i den råtnende trestammen doseres ut i porsjoner til jordbunnen under og gir grunnlag for framvekst av ny skog.

«Nytt liv av daude gror»

Når et tre går overende, skapes altså grunnlag for en mengde nytt liv. Med sopp og insekter, moser, lav og bakterier er det på kort tid mer levende biomasse i det døde treet, enn det var mens det ennå levde. Selv om Elias Blix ikke tenkte på død ved, så passer ordene fra barneskolesangen godt: «…og atter som eit under, nytt liv av daude gror». For det er akkurat slik det er.

Men hvor mye død ved skal vi ha? For vi trenger jo ressursene fra skogen mer enn noensinne, nå som ordene bioøkonomi og det grønne skiftet er på alles lepper. Utfordringen er å sikre behovet for ressurser, samtidig som vi tar hensyn til de andre godene vi får fra norsk skog – og artsmangfoldet som utgjør grunnmuren i det hele.

La oss ta et skråblikk bakover i tid. Det er nødvendig for å forstå dagens skog.

Klodens grønne skjerf

På globusen ligger det nordlige barskogsbeltet rundt kloden som et grønt skjerf. Her finnes en tredel av klodens skogareal, og 33% av tømmeret og 25% av papiret på eksportmarkedet stammer herfra.

Norges skoger utgjør en liten flik av dette grønne skjerfet. Til forskjell fra store deler av nord-amerikansk og russisk skog har norsk skog en lang historikk med omfattende menneskelig påvirkning. Likevel fantes det ifølge litteraturen fremdeles områder med urskog her til lands fram til 1500-tallet. Med gruvedriftens tiltagende behov for brennved og stadig mer eksport av norsk trevirke økte presset på norske skogressurser. De neste 3-400 årene ble skogen hardt utnyttet.

Skoghistoriens bølgedal

Med betydelige tømmerressurser, elver til å frakte tømmeret ut, samt isfrie havner, ble trelast Norges viktigste næring på 1600-tallet. Rundt midten av 1800-tallet lærte man å lage papir av cellulose fra trevirke, og ved inngangen til 1900-tallet var Norge en av verdens største eksportører av cellulose.

Denne harde utnyttelsen av norsk skog førte til at skogressursene i Norge lå på et historisk lavmål rundt 1900. Rett nok stod det skog med en viss variert struktur der ute, men den var glissen og hadde lavt volum av tømmer fordi de største og beste tømmertrærne var hogd. Det var ikke mye døde trær heller, både på grunn av hogsten og fordi tørrgraner og tyritrær ble brukt til vedfyring.

Fra dette bunnpunktet rett før første verdenskrig har norske skoger sakte men sikkert vokst seg større og tettere igjen, gjennom langsiktig planlegging, storstilt planting og en overgang fra tidligere tiders plukkhogst til et moderne mekanisert bestandsskogbruk, der større områder hogges og tilplantes samtidig. Som et resultat av mekaniseringen og økte krav til lønnsomhet har utilgjengelige og ulønnsomme skogarealer mange steder blitt lite berørt av skogbruksaktivitet de siste hundre årene.

Halvtomt eller halvfullt?

Denne historiske utviklingen er årsaken til at du kan få to helt ulike, men begge riktige, svar på spørsmål som: Har vi mer skog nå enn før? eller: Er det mer død ved i skogen nå enn før? Det kommer nemlig an på hva du mener med ‘før’. Sammenligner vi med skog slik den var før vi mennesker satte vårt tydelige avtrykk, eller sammenligner vi med skogtilstanden i 1920, da vi fikk vår første landsdekkende oversikt over skogressursene?

I følge forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) er dagens tømmervolum kanskje 70% av det det kan ha vært før 1500-tallet. Samtidig har tømmervolumet blitt mer enn doblet de siste 80 årene. Skogen har blitt eldre og tettere, og noe nytt skogareal har kommet til. Og vi hogger bare en omtrent halvparten av det som hvert år vokser til.

Tilsvarende for den viktige døde veden. Mengden død ved har blitt doblet på femten år, til snaut 11 kubikkmeter per hektar, fordelt med 14 kubikkmeter per hektar i granskog og 7 kubikkmeter per hektar i furuskog. Samtidig: studier som er gjort i tilnærmet urørt skog i Sverige, Finland og Russland indikerer et nivå rundt 80 kubikkmeter per hektar i granskog, og rundt 55 kubikkmeter per hektar i furuskog. Det betyr at mengden død ved i dagens norske skog ligger rundt 15% av nivået i en urskog.

Vi trenger å ha begge disse tidsperspektivene, det lange og det korte, i tankene når vi skal forvalte dagens skoger.

Spesialiserte skogarter sliter

Et avgjørende punkt er hvordan de 20 000 skoglevende artene takler disse endringene. Dessverre mangler vi data på arters utbredelse bakover i tid. Derfor vet vi ikke hvilke arter som var vanlige i norsk skog på 1500-tallet. Vi kan heller ikke si om arter har dødd ut som følge av menneskenes harde utnyttelse av skogen gjennom flere hundreår. Vi må bruke nyere kartleggingsdata og sammenligne det som lever i gjennomsnittskogen med det som lever i de restene av naturskog vi har igjen.

På slutten av 2015 kom en revidert rødliste for arter – en oversikt over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Der beskrives skogbruk som viktigste negative påvirkningsfaktor for 41% av de truete artene. Mange av disse artene er knyttet til riktig gammel skog eller til død ved.

Det er ikke enkelt å forske på truete og nær truete arter. De er jo ikke vanlige, og det kan være krevende å påvise at de er tilstede også der de faktisk er det. En truet sopp eller et insekt kan for eksempel tilbringe mesteparten av livet skjult inne i en stokk.

Likevel finnes det etter hvert mye forskning som peker på at det er de spesialiserte artene som særlig sliter i dagens skoglandskap. Arter som er tilpasset miljøelementer som var vanligere i naturskogen, som gamle og hule trær, brannpregete levende og døde furutrær eller spesielt grove døde trestammer på bakken.

Naturskogen minker

I dag gjenstår bare 25 % av produksjonsskogen med naturskogskvaliteter, resten er erstattet av kulturskog, ifølge en rapport fra NIBIO som tar utgangspunkt i nasjonale skogovervåkingsdata. Denne naturskogen er rester av den plukkhogde skogen fra tidlig 1900-tall, som har fått stå uten skogbruksinngrep de siste tiårene og lagt på seg i både tømmer og mengde død ved. Den skiller seg derfor vesentlig fra en kulturskog på 80-100 år, rett før den hogges på ny.

De siste 20 årene har naturskogen blitt redusert med en fjerdedel. Med økt avvirkning kan resten av naturskogen være borte i løpet av 30-40 år. Det kan få betydelige negative konsekvenser for et stort antall sjeldne vedlevende sopper, sies det i rapporten.

En artikkel basert på samme datasett viser også at villmarkspreget skog, mer enn 5 km fra tyngre teknisk inngrep, har en dobbelt så høy andel av viktige livsmiljø for arter som det man finner i ordinær skog. Faktisk er andelen i slik villmarkspreget skog like stor som det man finner i nasjonalparker og reservater.

Både veiløs skog og skog som aldri har vært flatehogd har altså viktige kvaliteter for biologisk mangfold.

Miljøhensyn og vern

Skogbruket tar en rekke ulike miljøhensyn for å redusere de negative effektene på naturmangfoldet. På hogstflatene settes det igjen enkelttrær, tregrupper og kantsoner mot elver og vann, og eventuelle dype hjulspor skal utbedres. Mot fjellet skal større hogstflater unngås. Det sikrer gjenvekst av ny skog, artsmangfold og friluftlivskvaliteter. I bratt lende gir det også vern mot ras og skred. I sum utgjør dette betydelige arealer.

I tillegg til disse arealene der både næring og miljø tilgodesees, setter skogbruket også av små skogområder kalt nøkkelbiotoper. Her finnes spesielle livsmiljø som de rødlistede artene trenger. Hele 80 000 nøkkelbiotoper har skogeierne per 2014 frivillig unntatt fra ordinær skogsdrift, som ledd i miljøsertifiseringen av skog. Arealet av disse utgjør om lag 0,8% av det skogarealet det drives skogbruk på.

I tillegg kommer skog som vernes av det offentlige, i reservater og nasjonalparker. Slike skog utgjør per desember 2015 2,9% av den produktive skogen. Til sammenlikning ligger Sverige og Finland på om lag 5%.

Hvor stort bør vernet være? Igjen vil svaret avhenge av hvem du spør. En pekepinn, som også forplikter Norge internasjonalt, er målene som ble vedtatt av medlemslandene i FN-konvensjonen om biologisk mangfold i 2010. De sier at innen 2020 er minst 17% av landarealet, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester, bevart gjennom økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive bevaringstiltak. De 17% her er altså summen av vern og andre bevaringstiltak, men likefullt er det et godt stykke igjen om vi skal nå dette målet for norsk skog.

Kulturskog kontra naturskog

Så hva skiller egentlig den skogen de fleste av oss tenker på som vanlig norsk skog - som skogen i Trondheims bymark eller rundt Sognsvann i Oslo - fra en lite påvirket naturskog? I hovedsak tre ting: Alder, døde trær, og skogstruktur.

La oss se på alder først. Skogstatistikken forteller oss at vi har 2,4% skog i Norge som er eldre enn 160 år. I et urørt skoglandskap uten påvirkning ville denne prosenten vært langt høyere, anslagsvis 60-80%.

For skogbruket er poenget å høste maksimalt med trevirke fra skogen, uten å sette de langsiktige produksjonen på spill. Skogbruket høster trærne når de er hogstmodne, det vil si mellom 70 og 120 år, avhengig av treslag og jordas produksjonsevne på stedet. Dette er lenge før trærnes naturlige livsløp er gjennomført. Gjennomsnittlig levealder for ei gran er 250-300 år, men de kan bli opp mot 500 år, og for furu 500-700 år. Dermed vil mye større andel av dagens skog bestå av yngre skog, og gamle trær vil være sjeldne.

Som nevnt øker mengden død ved i norsk skog i dag, men den er fremdeles langt under referansenivået for skandinavisk lite påvirket skog. Hvilket nivå vi bør ligge på, er ikke gitt. Svaret vil avhenge av hvordan du vektlegger skogens ulike ressurser og naturgoder. Hvert år hogges det om lag fem ganger mer kubikkmeter tømmer enn det som dør og blir liggende igjen i skogen.

Uansett, for artsmangfoldet knyttet til død ved er det ikke bare mengden som teller. Treslag, diameter, nedbrytningsgrad og treets dødsårsak er andre viktige faktorer. Også omgivelsenes lokalklima – temperatur og fuktighet – er vesentlig.

En fersk rapport fra NIBIO om rødlistede sopp påpeker at i granskog medfører bestandsskogbruket en vesentlig endring, fordi det hogges så ofte at grov død ved ikke rekker å dannes. Dessuten vil den døden veden bli liggende åpent og soleksponert etter hogst, nettopp i den nedbrytningsfasen da artsrikheten av vedlevende sopp i en skyggefull naturskog er størst. Det er svært sannsynlig at dette vil påvirke hvilke arter som kan klare å leve i den døde veden.

Er det for langt mellom bostedene?

For at artene knyttet til død ved skal klare seg på lang sikt, er det vesentlig at de kan nå fram til der det oppstår ny død ved av riktig slag. Mange arter har god evne til å spre seg, enten det er gjennom sporer eller med vinger. Men det er mange hinder på veien fram til vellykket etablering. Sporer kan tørke ut eller bli ødelagt av UV-stråling. Flyvende insekter kan være tilpasset landskapsmønstre slik det var i tusenvis av år før vi mennesker endret skogbildet. For noen arter kan det være slik at det i dag er så langt mellom egnet død ved, at artene sjelden når fram. Dermed blir det færre og færre individer av arten, og med det øker sårbarheten for å dø ut. Så godt som alle truete vedlevende sopper er funnet på død ved i naturskog, ifølge NIBIOs rapport.

Med moderne skogbruk har vi endret selve skogens struktur eller mønster, på stor og liten skala. Der skogbrann og storm ville skapt ungskogsområder av svært ulike størrelser, fra svært små til veldig store, er moderne skogbestand mer jevnstore. I de mange områdene som sjelden brant eller blåste overende, fantes trær i mange ulike aldre og dimensjoner.

I dag er ikke skogbrann lenger en viktig økologisk faktor, og grantrærne i kulturskogen er oftest et resultat av planting og er dermed både genetisk likere, og av samme alder og størrelse.

Grønn vekst i skogen

Skogen er en viktig arena der mange interesser møtes. Her høster vi trær som blir til trevirke, papir og brensel. Skogen gir oss også en rekke andre, svært viktige økosystemtjenester. Skogen renser luft og vann, den beskytter mot utvasking av jordsmonn, den gir oss mulighet til bærtur, jakt og naturopplevelser, og den er et viktig karbonlager. Alle disse naturgodene hviler på at vi ivaretar artene, deres levesteder og de økologiske prosessene de står for.

På veien inn i det fossilfrie samfunn trenger vi skogen mer enn noensinne. Samtidig trengs en nøktern realisme i forhold til hva skogen kan gi oss av ressurser, og hvilke hensyn vi må ta for at høstingen skal være holdbar i det lange løp.

Jo større press som legges på skogarealene, jo viktigere blir det at vi gjør de rette avveiingene. Vår evne til å se skogens mange verdier i et langsiktig perspektiv vil være avgjørende for framtiden til skogens arter, og for oss - gjennom alle naturgodene vi nyter godt av. Det er nok av ting å gruble på, der du sitter på din trestamme i vinterskogen.

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten Innsikts-magasin i april 2016