Bruk og kast-fisken

Lakseoppdrett er som kjent en av Norges største næringer. I fjor ble 304 millioner laks satt ut i norske oppdrettsanlegg. Og det er gode tider i bransjen: Første halvår i år var tidenes beste for norsk sjømateksport. Norge eksporterte sjømat til en verdi av 51 milliarder kroner, der snaut 70 prosent av verdien er fra laks. Det er mange utfordringer med lakseoppdrett. En av de største heter lakselus. Lakselusa er en lite krepsdyr som fester seg på laksefisken og spiser hud og blod. Er det mange på samme fisk, kan det bli store sår. Og det blir fort mange lakselus i merdene.

For bare få år siden bekjempet man lakselus primært med kjemikalier. Gufne kjemikalier med mulige sideeffekter på annet marint liv. Eller med medisin i foret, men lusa utvikler resistens slik at medisinen ikke lenger blir effektiv. Også mekanisk avlusing brukes, men spyling og skrubbing kan i seg selv være så røff at den gir økt dødelighet. Så fikk noen en god idé: å bruke fisk som kan plukke og spise lusa av laksen. Som rognkjeks, og ulike leppefisk. Plasser dem i merdene, og de vil beite lakselusa av laksen. Genialt – en bærekraftig, biologisk løsning, problem solved og vinn-vinn for alle parter. Eller?

Det hadde vært så fint om det var slik. Men når noe er for godt til å være sant, så er det gjerne nettopp det. For hvordan har alle disse rensefiskene det egentlig i merdene? Og hvor kommer de fra? Kanskje tenker du at ok, om leppefisken tas opp et sted i havet og slippes ut et annet sted i havet, så er vel det greit – den kan vel leve lykkelig alle sine dager også inne i en laksemerd? Dessverre.

Som forskerne Tor Atle Mo fra NINA og Trygve T. Poppe fra NMBU Veterinærhøgskolen nylig påpekte i en artikkel på forskning.no, så lever villfanget leppefisk slett ikke gode liv. De havner i et fremmed miljø i merdene, der de ikke kan gyte og ikke finner nok mat på naturlig vis. Å spise lakselus av laksen gir ikke nok næring, og det er krevende å tilleggsfôre leppefisken på riktig måte. Mange har skader etter fangst og transport. Syke bør de ikke bli, for ifølge samme artikkel får de ikke medisin – tross dyrevelferdslovens krav. Det er for vanskelig å medisinere bare leppefisken, all den tid de går i lag med laksen.

Derfor dør mesteparten av rensefiskene i løpet av én produksjonssyklus, til tross for at leppefisk har livslengder på 10–30 år i vill tilstand. Av sykdom, skade, eller fordi de blir spist av laksen. Men hva gjør vel det, når man bare kan bestille flere?

Og så var det de økologiske konsekvensene. For hvor kommer disse millioner av rensefisk fra? Mange kommer fra oppdrett, primært arten rognkjeks. Men leppefisken berggylt, som er den mest effektive i sørnorsk hav, er ikke like grei i oppdrett. Enklere da å sope dem opp fra havet, med teiner og ruser. Fisket etter leppefisk har eksplodert siden 2010. De siste fem årene har det i snitt blitt fisket om lag 20 millioner leppefisk, hvert år. Er 20 millioner mye? Eller lite? Forskerne vet ikke, fordi ingen har brydd seg om å måle leppefiskbestandene tidligere.

Det fiskeforskere derimot kan si, er at leppefisk lever i kolonier, med lokalt høy tetthet. Det gjør dem mer utsatt for overfiske. En studie fra 2017 ser på leppefiskartene bergnebb og grønngylt, i og utenfor marine verneområder i Skagerak, et område med omfattende leppefiskfangst. Studien viser klare forskjeller i størrelse og dels alder på leppefisk i verneområdene i forhold til der fiske er tillatt. Forskerne skriver i sammendraget at «på tross av kort varighet, synes fisket etter leppefisk å ha betydelig effekt på populasjonene der det fiskes». Og da har vi ikke snakket om de negative effektene av bifangsten, eller de uante konsekvensene av at rømt leppefisk som har blitt flyttet fra Skagerak til Vestlandet parer de seg med lokal leppefisk med helt andre genetiske tilpasninger.

Leppefisken har på få år blitt en bruk-og-kast-fisk. Det er bra at oppdrettsnæringen jobber for å bli mer bærekraftig – det trengs. Men her synes behovet for grønnvasking å ha trumfet både økologisk forståelse og dyrevernshensyn. Selv om myndighetene nå jobber med å få flere reguleringer på plass, er leppefiskforbruket et skremmende eksempel på hvor kynisk mange mennesker forholder seg til andre arter, når det er store penger inne i bildet.

Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter av sakprosa om insekter og natur, for barn og voksne