Død ved lever

Jeg har ei favorittlåg i skogen der jeg bor. Vi er nesten som blodsbrødre, den og jeg. For den har fått litt av mitt blod, og jeg litt av dens kvae.

Ei låg er et gammelt nedfalt tre, og dette treet hadde for drøyt ti år siden funnet det for godt å falle tvers over stien jeg pleier å løpe på. Det var en grå søndag i oktober, en av de dagene der himmelen har glemt alt som heter sparedusj og bare lar det sile ned i timevis. Egentlig er jeg glad i å løpe i skogen når det regner, bortsett fra brillene. Jeg har valget mellom å se lite, med briller – som dugger og blir fulle av regn – eller å se enda mindre, uten briller.

Jeg hadde fått med meg eldstemann på løpetur, han var åtte og dannet baktroppen. Vi løp langsetter en bratt skråning da jeg så et lite tre som hadde blåst over ende så det dannet en lav portal over stien. Jeg huket meg under i full fart og løp videre, mens jeg snudde meg for å si fra til guttungen. Det jeg ikke så, var at enda et tre hadde falt over stien, rett bak. En røslig gran, som traff meg midt i panna da jeg snudde meg fram igjen, akkurat litt for seint. Måner og stjerner danset. Brått lå jeg langflat blant barnåler og bark, mens noe varmt og klissete rant nedover ansiktet og inn i høyre øre.

Det ble hjernerystelse og to uker med forbud mot skjerm og lesing etter dette første møtet. Ikke rart jeg har fulgt treet med en spesiell oppmerksomhet siden. Først ble barnålene brune og drysset stille av. Barkbiller stakk innom og lagde barnehager under barken. Jeg kunne se det lyse gnagemelet fra tusener av tyggende billebarn tyte ut når jeg løp forbi senere den sommeren.

Neste sommer begynte barken å løsne her og der, for trebukklarver spiste seg gjennom laget som holdt bark og stokk sammen. Snart dukket de første rødrandkjukene opp, en vanlig råtesopp på gran. Først bare en gulhvit, glatt klump, nærmest som en klump bolledeig var satt til heving der inne i stammen og tøt ut; senere i form av typiske, brunrøde tresopper. Senere har andre og sjeldnere sopp kommet til.

Vi mennesker har en hang til å tenke på slike døde trær i skogen som rot. Vi ser på nedbrytning og råte som noe mørkt og uggent, noe som lukter av forfall, død og fravær av liv. Hvor inderlig feil tar vi ikke da!

For død ved lever. Inne i ‘min’ granlåg er det nå flere levende celler enn mens treet sto staut og grønt. Der en levende granstamme for det meste består av døde celler, er det nå et yrende, krypende, gnafsende liv. Råtesopp strekker sine sopptråder gjennom cellestrukturene. Sakte fordøyer soppens enzymer de strukturene som holdt treet oppe. Slik blir næringen tilgjengelig for alskens insekter som eter seg vei gjennom årringene. Legg til lav, moser og en og annen forskremt spissmus som finner skjul inne i lågas hulrom, og du forstår hvorfor en tredjedel av artene i norsk skog lever nettopp her – på og i de døde trærne.

I dag er det mer dødt trevirke i skogen enn for 100 år siden. Da var skogen vår nede i knestående, etter rovhogst på 1800-tallet. Det er bra at det blir mere. Samtidig er det viktig å vite at dagens mengde fremdeles bare er rundt en femtedel av nivået i en urskog.

Og det er ikke likegyldig hva slags døde trær vi snakker om. Litt slik du finner ulike folk i spisebrakka på byggeplassen, rundt middagsbordet på Rondvassbu og på en eksklusiv restaurant på Aker Brygge, vil du finne helt ulike arter i ulike typer av døde trær. Noen vil ha svære, grove læger, andre vil ha stammer etter små men eldgamle og seinvokste trær. Treslag, størrelse, grad av nedbrytning, omgivelser – alt gir unike levesteder for særegne sett av arter. Dette mangfoldet er både nyttig og verdifullt.

Mange av de sære artene som vil ha spesielle spisesteder, kan bare finne slike i den aller eldste skogen vår, den uten preg av moderne skogbruk. Det er derfor vi har besluttet at vi skal verne skog. Det er politisk enighet om ti prosent skogvern. Men skogens 1122 trua arter kan ikke leve av enighet. Det haster å få på plass penger. Med tempoet som ukas statsbudsjett legger opp til, vil det ta 30 år før vi har nådd skogvernmålet. Da vil mye av den eldste skogen for lengst være hogd.

Femten år har gått siden det første stevnemøtet mellom meg og grana i skogen hjemme. Jeg følger den fra år til år, på dens vei gjennom artsrik forråtnelse. Fra fast fiber pent pakket inn i bark, fram til den engang ender som en avlang, knapt synlig haug i skogbunnen, dekt under grønn mose. Jeg lurer på hva som vil skje først. Ti prosent skogvern eller dagen da sirkelen er sluttet og stammen er tilbakeført til skogsjorda.

Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter av sakprosa om insekter og natur, for barn og voksne