De som redder sjøørreten

Masterstudent Emilie Pedersen registrerer hvordan omgivelsene er i et område som fisken trives. Her fra Valbekken
Masterstudent Emilie Pedersen registrerer hvordan omgivelsene er i et område som fisken trives. Her fra ValbekkenFoto: Stian Stensland

Sjøørreten er truet langs hele norskekysten, men de siste årene har det blitt gjennomført viktig arbeid for å snu situasjonen. Her er historien om noen av de som jobber for å redde den.

På vei opp en bekk i nedre del av Verdalsvassdraget, svømmer en sjøørret (Salmo trutta). Bekken er verken bred eller dyp, men det er i slike små bekker at sjøørreten trives. Hun er den første fisken som svømmer her på nesten 50 år, etter at bekken ble lagt i rør på 70-tallet, for å gjøre jordbruksdriften lettere. Men etter at menneskene nylig ryddet opp etter seg ble plutselig flere kilometer av den gamle bekken åpnet for fisken igjen. Nå er hun på oppdagelsesferd for å finne seg en plass å legge eggene sine. Neste vår kommer det til å yngle av liv i det vesle bekkefaret. Dugnaden for å redde sjøørreten er i gang.

– Det handler om sjøørretens fremtid, sier førsteamanuensis Stian Stensland ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning ved NMBU, Norges miljø og biovitenskapelige universitet.

De livsviktige bekkene

De siste tiårene har forholdene for fisken blitt stadig mer krevende. Sjøørreten trives nemlig godt i bekker, ofte bare noen centimeter dype og kanskje bare en halvmeter bred. Bekkene er gjerne så små at vi kanskje tenker at det ikke gjør noe om vi endrer litt på dem. De er ikke så viktige.  Når boliger, jernbanelinjer og nye veier skal bygges har bekkene ofte stått igjen som taperne, og det gjør de fortsatt.

De blir lukket, lagt i rør, eller endret slik at en eller annen vandringsbarriere for fisken oppstår. Noe som gjør at sjøørreten mister tilgangen til bekken. Fisken klarer ikke svømme gjennom lange, bratte rør. Og den klarer ikke hoppe veldig høyt, der utbyggingen har etablert barrierer med små «fossefall».

Mange bekker har blitt ofre for et moderne og mer effektivt landbruk. Bekkefar har blitt rettet ut slik at bekkelengde og bunnforholdene endres. Kantskog og kantsoner er fjernet. Gjødsel, forurensing og kloakk renner rett ut i bekkene. Erosjon fra jorder i form av silt (finkornet jord) slammer ned stein og gytegrus. Bunnforholdene og vannkvaliteten blir så dårlig at sjøørreten ikke kan leve der, selv om fisken kunne ha svømt opp.

- Ja, nå er det nesten 55 år siden vi så fisk i Valbekken sist gang, forteller en av grunneierne i området, Vidar Segtnan.

– På 60-tallet ble det lutet halm på en gård lenger oppe her, og da ble det sluppet ut lut rett i bekken. Jeg husker at den var helt brun og det lå ganske mye fisk og fløt med buken opp. Og etter det har ikke jeg sett fisk her, forteller han.

Disse bekkene er viktigere enn vi har visst. Sjøretten starter nemlig livet i disse bekkene, og tilbringer vanligvis de første årene i ferskvann. Når den er 10-20 centimeter lang, forlater den ofte elven og drar til sjøs og saltvann. I motsetning til laksen som drar langt til havs, blir sjøørreten oftest værende i fjorden. På langt nær alle overlever dette sjøoppholdet, men mange av dem som lever lenge nok til å bli kjønnsmodne, vender tilbake til oppvekstbekken når de skal gyte etter ett eller flere år til sjøs.

Første fisk på over 50 år

Når kvalitet og mengde bekkeareal reduseres, blir det mindre fisk.
– Menneskeskapte endringer og hindringer har gjort at minst 80 % av produksjonen av sjøørreten i Verdalselva hadde gått tapt, slår Eir Hol fast i sin masteroppgave. Siden 2009 har det vært så lite sjøørret at den har vært fredet i alle Trondheimsfjordelvene.

De siste årene har det blitt tatt et ordentlig grep for å redde sjøørreten i Verdalsvassdraget, som har status som nasjonalt laksevassdrag. For laksen er det de store elvedragene som er viktig, men for sjøørreten er sidebekkene viktigst for gyting og oppvekst.

– Vi må sørge for at fisken får fri vandringsvei til gyteplassene, sier Stian Stensland.

Og arbeidet hjelper. Både grunneier Segtnan, andre engasjerte og fiskere i området finner nå sjøørret i bekkene for første gang på mange år.
– Hei, se her! Denne er åtte centimeter, ropes det. Nå er vi i Brokskitbekken og her har NMBU og elever fra Stiklestad skole akkurat funnet fisk. Skolen har fått støtte fra «den naturlige skolesekken», og har hatt klasserom ute i bekken over flere år.

– Det er nesten 50 år siden sist det har vært fisk her, jubles det.

I denne bekken har det akkurat blitt gjennomført et større prosjekt. I Verdal er det mye kvikkleire og NVE har rassikret bekken. Samtidig er forholdene lagt til rette for fisk. I 1972 ble 170 meter av bekken lagt i et bratt rør nedenfor Stiklestadskolen. Det gjorde at nesten tre kilometer bekk ble utilgjengelig for fisken. Etter 48 år ble bekken nylig gitt tilbake til fisken.

Grus og grov stein erstatter leire og silt i bunnen slik at fisken og bunndyr kan finne skjul og trives. Her trives fisken
Grus og grov stein erstatter leire og silt i bunnen slik at fisken og bunndyr kan finne skjul og trives. Her trives fisken Foto: Stian Stensland

Det er lagt nytt rør med terskler innmontert slik at det blir mulig for ørreten å komme seg gjennom.  På en 1,5-km lang strekning er bekken gjort bredere, og kulper og gytepartier etablert. Grus og grov stein erstatter leire og silt i bunnen slik at fisken og bunndyr kan finne skjul og trives. Når kantskogen og annen vegetasjon kommer tilbake, vil det stoppe avrenning fra jorder og gi skjul, mat og skygge i varme sommermåneder. Etter endringene ser forskerne at fisken er på full fart tilbake til området.

– Vi ser at sjøørreten tar i bruk nye områder fort, sier Stian Stensland fornøyd.

Sjøørreten klarer ikke ta seg gjennom lange rør, og mister tilgang til viktige gyteplasser.
Sjøørreten klarer ikke ta seg gjennom lange rør, og mister tilgang til viktige gyteplasser. Foto: Stian Stensland
Med innmonterte terskler i rørene blir det lettere for fisken å ta seg gjennom rørene.
Med innmonterte terskler i rørene blir det lettere for fisken å ta seg gjennom rørene. Foto: Stian Stensland

Hele lokalsamfunnet blir engasjert

I prosjektet i Verdal har mange aktører deltatt i en felles innsats. Dette har engasjert lokalbefolkningen og grunneiere, skolen har brukt det som en del av undervisningen, media har skrevet om det, politikere har deltatt i dugnaden, og offisielle etater, NVE, fylkesmannen og vannområdet har bidratt for til redde sjøørreten. Arbeidet og resultatene har blitt dokumentert med bilder, videoer og informasjon på Facebookgruppen «Sjøørretbekker i Verdal».

Stensland slår fast at det er viktig å involvere flest mulig i arbeidet for å skape eierskap, entusiasme arbeidskraft, finansiering og kunnskapsdeling og et felles mål om fungerende bekker med mest mulig fisk.
– Stiklestad skole er et veldig godt eksempel. De har skrevet brev til aviser og politikere og de har vært med oss ut på feltarbeid mange ganger. De har til og med vært med å lage seminar sammen med oss, sier Stensland.

Han setter det lokale arbeidet inn i en global sammenheng.
– Nå i 2021 starter FNs tiår for naturrestaurering, og over hele verden blir det satt i gang et stort arbeid for å gjenskape ødelagt og tapt natur. Det er den beste måten å bidra til økt naturmangfold og artenes overlevelse. Selv i et naturland som Norge handler det ikke bare om å ta vare på det vi har, men å bringe mer areal tilbake til naturlig eller naturnær tilstand, sier han.

Elevene ved Stiklestad skole har engasjerte seg i arbeidet for å restaurere Brokskitbekken og gjøre den tilgjengelig for sjøørreten igjen.
Elevene ved Stiklestad skole har engasjerte seg i arbeidet for å restaurere Brokskitbekken og gjøre den tilgjengelig for sjøørreten igjen. Foto: Stian Stensland

Fisken måles og merkes

NMBU har bidratt med kunnskap og nysgjerrighet, og det har så langt blitt skrevet syv masteroppgaver om livet i de førti sjøørretbekkene i Verdal, og flere er på vei.  Kunnskapsbyggingen har skjedd samtidig som tiltakene har blitt gjort. Forholdene for fisken har blitt bedre, samtidig som menneskene nå vet mer om hva som skal til.

Hanne Marie Richenberg deltok i feltarbeid i 2018 og 2019 og kartla effekten av tiltakene i sin masteroppgave.
– Vannhastighet, bredde, substrat og dybden i bekken er det som er viktigst for den yngste årsklassen av fisk, er en av konklusjonene i oppgaven hennes.

Da hun drev feltarbeidet jobbet hun blant annet med måling og merking av fisk.  
– Nå merker vi fisken med «PIT-merker». Da kan vi spore hver enkelt fisk senere og se hvor de har beveget seg i ettertid, forteller hun fra bekkekanten i Bjørkbekken. Her har hun samlet en bøtte full av små sjøørret som skal merkes.

 «PIT» står for Passive Integrated Transponder, og er en chip som brukes til identifisering, overvåking og kartlegging av dyr. De blir brukt blant annet som ID-merke på hundene og kattene våre, i hummerforskningen og til å overvåke sjøørreten. Hver gang forskerne prøvefisker etter sjøørret vil de sjekke om noen av fiskene er merket fra før, og kan da notere seg om de har beveget seg langt fra der de var forrige gang og hvordan de har vokst.

Nå skal flere fisker merkes. Fisken er bedøvet, og en liten chip ligger klar. Det er en blanding av benzokain og vann i bøttene, så fisken merker ikke noe under behandlingen.

Hanne Marie Richenberg tar fisken forsiktig opp og sjekker at den er bedøvet ved å klemme svakt på haleroten. Når den ikke reagerer på dette, er det et tegn på at den er bedøvet nok. Fisken legges oppi måleverktøyet, og blir notert til 10,4 centimeter. Fisken chippes, og legges så i en bøtte med rent bekkevann til den kommer seg igjen. Så blir den sluppet ut og kan leve videre som før.

Fisken i bekkene blir målt og merket
Fisken i bekkene blir målt og merket Foto: Stian Stensland

Kan følge med på hvordan fisken lever

Fisken vil bære disse merkene med seg hele livet. Dersom forskerne finner dem igjen senere kan de lære mer om hvordan fisken lever. Totalt er det blitt fanget 7330 ungfisk av laks og ørret over to år i dette prosjektet, og av disse har 2140 ungfisk blitt PIT-merket. Når det er såpass mange fisk som er merket, er det stor sjanse for at forskerne møter på dem igjen senere.

Noen av chipene har blitt funnet inne i kantskogen, noe som tyder på at de er spist av rovdyr som mink eller oter. Andre møter på måleutstyret til professor Thrond Haugen.

– Nå undersøker vi hva som har skjedd i Bjørkbekken, sier han og åpner PCen. I denne og fem andre bekker har de lagt ut en såkalt «PIT-antenne» over hele bredden på bekken. Hver gang en merket fisk svømmer forbi antennen blir den registrert av den tilkoblete boksen til Thrond. Boksen er koblet til GPS-systemet, slik at tidspunkt og plassering blir fullstendig nøyaktig.

– Det har jo vært en del trafikk her, da, sier Haugen fornøyd og peker på skjermen.

– Her har vi «ID216» - tydeligvis på vei ut. Det var for to dager siden, sier Thrond Haugen. Oversikten viser høy aktivitet i bekken, med mange fisk på vei opp eller ned.

Bergensere og gudbrandsdøler

Bekkene er koblet sammen av Verdalsvassdraget og sjøørreten har derfor full mulighet til å bevege seg i og mellom dem. Mange av fiskene beveger seg en god del, mens andre er helt stille.

– Det vi ser når vi jobber med dyr er at de har personligheter. Jeg pleier å dele opp personlighetene i «Bergensere» og «gudbrandsdøler». Bergenserne er litt «all over the place», skal sjekke ut ting og tar en masse sjanser og kaster seg ut i ting, mens gudbrandsdølene sitter i ro, tar ingen sjanser og bruker små områder, sier Haugen.

Han mener denne inndelingen er noe som går igjen i alle dyreslag han har jobbet med. Hør for eksempel denne podkast-episoden fra NMBU-podden om hvordan det gikk da han registrerte hummer i Drøbak.

Feite og fine

Thrond Haugen, Emilie Pedersen og Thomas Ustvett under forsøksfiske i Skjørdalsbekken.
Thrond Haugen, Emilie Pedersen og Thomas Ustvett under forsøksfiske i Skjørdalsbekken. Foto: Stian Stensland

Haugen var også med da de skulle forsøksfiske i Skjørdalsbekken, sammen med masterstudent Emilie Pedersen. Her «kokte det» med fisk.

– Her er to til, sier Emilie Pedersen.

– Feite og fine, fastslår Thrond Haugen fornøyd.

Det hjelper å bruke et bærbart, elektrisk fiskeapparat. Det er en fiskemetode som krever godkjent bære- og brukstillatelse, og et effektivt verktøy for forskere. Elfiske gjøres med en elektrodestav som sender ut en liten elektrisk strøm. Ved riktig innstilling bedøves fisken (uten å skade den), slik at det blir lett å fange den med en håv.

Fisken blir samlet i en bøtte, og Thrond Haugen holder skanneren inn mot bøtten. BIIIP, sier den. Det betyr at minst én av fiskene i bøtten er fanget og fått chip tidligere. Nå kan de gå tilbake til notatene sine, og se hvor de traff på denne fisken sist gang og hvordan den har utviklet seg. Det gir verdifull informasjon om hvordan fisken har det og hvordan tiltakene har fungert.

Alle fiskene blir målt og fiskene som ikke har chip fra før får det. Så blir fisken sluppet ut i bekken igjen.

En målesylinder gjør at fisken blir riktig målt
En målesylinder gjør at fisken blir riktig målt Foto: Stian Stensland

Leveområdene er viktige

Det er ikke bare fisken som blir målt. Også selve bekken blir undersøkt. Og det som er over og under og ved siden av. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene.

– Dette er et område i bekken med mye fisk, så vi måler hva som kjennetegner de områdene fisken velger, forklarer Stian Stensland.

Emilie Pedersen viser oss hvordan dette gjøres. Hun tar frem en meterstokk og måler bredden. Bekken er 185 centimeter. Så stikker hun meterstokken ned i bunnen og sjekker dybden. Hun måler fem forskjellige steder i bekken.

– Tre centimeter her og fem centimeter der, sier hun.

Akkurat her er bekken kun seks centimeter på det dypeste. Denne sommeren har vært tørr, noe som har gjort det vanskeligere for fisken. Under slike forhold vil den gjerne trekke til dypere kulper eller ut i hovedelven. Men vannføringen varierer fra år til år, og med klimaendringer blir variasjonene større. Mye regn på vinterstid kan gi vann til midtlivs. Slik er livet for en fisk.

Vil ha plassen for seg selv

Emilie Pedersen sjekker hvordan vegetasjonen er langs bredden og noterer at et stort bjørketre står like over bekken og gir deilig skygge fra sommersolen. Så måler hun bunnforholdene. Fisken vil helst ha større steiner og gytegrus på opptil ti centimeter i diameter, der de kan gjemme seg og eggene sine. Planter, sand og silt som kan tette igjen de livsviktige hulrommene mellom steiner er det også mye av.  

Hun tester hvor mye fart det er i bekken. Hun plukker et blad og legger det på overflaten, og måler hvor fort det beveger seg nedover bekken med strømmen.  

– Og nå gjelder det å tenke som en fisk, sier Emilie, og finner frem et rør til den siste delen av kartleggingen. Nå skal hun sjekke om det er noen hulrom i bunnsubstratet som fisken kan gjemme seg i.

Sjøørreten er territoriell og vil ikke dele plassen med andre fisker. Jo mer stein, hulrom og skjul, jo flere fisk er det plass til i bekken. Konkurransen om de beste plassene kan være hard, og dødeligheten er spesielt høy den første sommeren. I denne kritiske fasen dør gjerne over 90 % av individene som klekker på forsommeren. Etter denne kritiske fasen viser PIT-undersøkelsene fra Verdalsbekkene at den månedlige dødeligheten for ungfisken er på 10-20 %. Det er gjerne de største fiskene som vinner kampen.

Emilie Pedersen prøver å stikke røret ned i elvebunnen for å se om det er noen hulrom der. Rundt den store steinen som ligger i midten av bekkefaret finner hun et rom.
– Bingo, sier kommenterer Stian Stensland, som er med på kartleggingen

Mye bekk for lite penger

NMBU har vært med på å kartlegge hvor langt fisken har gått før i tiden, hvor langt den kan gå nå og hva som må til for å åpne bekkene.
– I Verdal er det cirka 40 av disse bekkene. De aller fleste har menneskeskapte endringer, og halvparten av dem har hindringer som gjør at større deler av bekkene blir vanskelig tilgjengelig for fisken, sier Stian Stensland.

I Vardalsvassdraget er det førti slike sjøørretbekker
I Vardalsvassdraget er det førti slike sjøørretbekker Foto: NMBU

Ofte skal det ikke så mye tid eller penger til for å gjøre det som trengs for å gi fisken tilgang igjen. Stensland forteller om Valbekken der ørreten ikke kom seg opp gjennom et 30 meter langt rør. Der skrudde de inn åtte enkle plater som skapte terskler i røret, slik at fisken klarte å ta seg opp.
– Da fikk vi to-tre kilometer mer bekk for bare 10.000 kroner, sier Stian Stensland fornøyd.

Etter hvert som flere får øynene opp for sjøørretbekkene, er det blitt lettere å få med kommuner, fylkesmannen, fylkeskommuner og andre aktører med på laget. Dette prosjektet konsentrerer seg om Verdal, men sjøørreten har omfattende problemer i hele landet.

Særlig i store jordbruksområder som på Jæren, Østlandet og i Trøndelag og andre steder med mye urbanisering, veier og rørlagte bekkefar er det store problemer.
– Heldigvis tas det grep flere steder i landet, men det er veldig mye å rette opp også, sier Stian Stensland.

Sjøørreten er en god miljøindikator for helsetilstanden i små og mellomstore vassdrag i Norge. Status for sjøørretbestandene viser at vi er langt fra miljømålene som ble satt i vannforskriften om «god økologisk tilstand» i alle vannforekomster i løpet av 2020. I Verdal er det bare 4-5 av de 40 bekkene som oppnår dette.

Arbeidet i Verdalsvassdraget har gitt klare resultater. Slik var tilstanden før prosjektet.
Arbeidet i Verdalsvassdraget har gitt klare resultater. Slik var tilstanden før prosjektet. Foto: Emilie Pedersen sin presentasjon med funn fra masteroppgaven sin
Og slik var resultatene etter. Klar forbedring!
Og slik var resultatene etter. Klar forbedring! Foto: Emilie Pedersen sin presentasjon med funn fra masteroppgaven sin

– Fiskeforvaltning handler mest om folk – og litt om fisk. Vi vet jo mye om hva som skal til for å få fisken tilbake i bekkene, men da er vi avhengig av at folk engasjerer seg og myndigheter gjør det som er riktig, sier Stensland.

Han håper at Verdalsprosjektet kan være et godt eksempel til inspirasjon til en omfattende nasjonal innsats for å redde sjøørreten.  

Vil du vite mer? Se webinaret fra 24. mars 2021

Følg prosjektet videre på Facebook:

Sjøørretbekker i Verdal  https://www.facebook.com/groups/1483179405319140

Fiskeforvaltning @NMBU     https://www.facebook.com/groups/1726840860961778

NMBUs forskning har fått økonomisk støtte fra Verdal kommune, Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Bane NOR, NVE, Trøndelag Fylkeskommune, Fylkesmannen i Trøndelag, NMBUs Såkornfond for bærekraft. Et utall lokale frivillige har deltatt på elfiske og merking. Stor takk til masterstudentene Lovise Vårhus, Eir Hol, Ragnar Nese, Vilde Mürer, Hanne Marie Richenberg, Louise Esdar, Sivert Dahlen Lund, Emilie Pedersen, og Thomas Haugen Ustvett. Takk også til Morten A. Bergan fra NINA for gode faglige bidrag.

Midler til og gjennomføring av fysiske tiltak i bekkene har kommet fra Verdal kommune, Verdal jeger- og fiskerforening, Verdalselva fellesforvaltning, Redd Villaksen, NVE, Bane NOR, Statens vegvesen, Værdalsbruket, Byggmester Grande, Stiklestad skole.

Publisert - Oppdatert

Del på