Slenger du fra deg en plastpose i naturen, så blir den liggende der. Lenge. Skal den brytes ned og bli borte på naturlig vis, så tar det flere hundre år.
Enzymer
Det går an å gjøre det raskere. Da må det hjelp til fra akkurat de riktige stoffene. Det er snakk om enzymer, men foreløpig vet vi ikke hvilke enzymer som bryter ned plasten best og raskest.
Ronja Marlonsdotter Sandholm tar doktorgrad ved NMBU på jobben med å finne svaret.
– Målet er å identifisere de enzymene som kan bryte ned plast, slår hun fast.
Metoden som hun bruker, heter «multiomikk». Det vil si at hun analyserer gener, proteiner og en rekke andre stoffer og prosesser hos insektlarver og bakterier. I dag har forskerne veldig mange nye verktøy for å sekvensere gener, derfor er jobben enklere enn den ville vært for noen år siden.
Natur og lab
Larver og bakterier lager enzymer helt naturlig. Når forskerne finner de enzymene som er best til å bryte ned plast, skal de finne ut hvordan de kan produsere akkurat disse enzymene raskere og bedre enn naturen klarer.
– Ved hjelp av disse forskjellige metodene skal vi kunne finne enzymene. Når vi har funnet ut hvilke enzymer som kan brukes, kan vi så fremstille dem i laboratoriet for å finne ut hvordan de funker og hvordan de bryter ned plasten. Det er også noe vi ikke vet særlig mye om, sier Sandholm.
Å finne ut hvordan de bryter ned plasten er det andre som står for.
– Det er mye bra kompetanse på NMBU om enzymer. Jeg er omgitt av veldig mange kloke hoder, sier hun.
Larver og bakterier lager enzymer helt naturlig. Her er Ronja ute i felt, på leting etter de enzymene som er best til å bryte ned plast.
Vet litt fra før
Det er detektivarbeid. Men universitetsdetektivene starter ikke helt på bar bakke:
– Plast er ikke lett å bryte ned. Sannsynligvis må det til kraftig kjemi. Vi er kjente med enzymer som kan bryte opp sterke forbindelser, så vi regner med at det er et sånt type enzym, i samme familie. Men man vet jo aldri, så vi holder også øynene åpne for helt nye ting som vi ikke har tenkt på, sier Sandholm.
Detektivarbeid i laboratoriet.
Det er ikke nok å vite bare hvilke bakterier som klarer å vokse på plasten, heller. Forskerne vil gjerne finne ut hvorfor. Klarer den faktisk å bryte ned plasten og bruke den som energikilde, altså mat?
Ny plast?
– For vår del har akkurat det mindre å si. Hvis enzymene klarer å bryte ned plasten, har det mindre å si om larven klarer å livnære seg av den eller ikke. Det vi lurer på, er hva vi kan gjøre med de produktene som plasten blir til hvis den brytes ned. Kan vi gjøre den til ny plast, eller må vi bruke den til noe annet? spør hun.
Ronja Marlonsdotter Sandholm (t.v.) ute i skogen på leting etter enzymer i gammelt plastavfall. Her med forskerkollegaene Sabina Leanti La Rosa og Esteban López Tavera.
