Mot bedre vitende?

Av Simen Markussen, Frischsenteret

Her om dagen satte jeg kaffen i halsen. I et DN-intervju med Høyres Henrik Asheim, om Regjeringens kutt i formuesskatten, sier Asheim at disse «har vært viktigst for de med minst, for det er der det virkelig monner».

Bakgrunnen for intervjuet er en ny rapport fra SSB (2019/30) laget på oppdrag fra Finansdepartementet. I rapporten analyseres virkningen av Solberg-regjeringens skatteendringer. Dette gjøres ved at befolkingen deles i ti grupper, etter hvor mye inntekt de hadde i 2017. Deretter beregner de hvor mye de måtte betale i skatt med skattereglene før Solberg-regjeringen og med nåværende regler.

Resultatet fra denne øvelsen viser at alle inntektsdesiler har fått skattelettelser. I kroner er disse klart størst jo høyere inntekt man har. I prosent, altså målt relativt til inntekten, er disse høyest for dem med lavest inntekt.

Dette siste poenget er, kanskje paradoksalt nok, klart sterkest for kuttene i formuesskatten. Og det er dette Asheim applauderer i intervjuet med DN. Men formuesskatten er jo en skatt på formue, ikke inntekt. Altså, tilhører du «de med minst» formue betaler du ikke formuesskatt i det hele tatt.

Hvordan kan det da ha seg at SSBs rapport viser at de i laveste inntektsdesil fikk de relativt sett største lettelsene? For å sitere rapporten: «En viktig årsak (…) er at personer i desil 1 har lav inntekt på grunn av realisasjonstap, for eksempel fra tap i aksjemarkedet, og tap i næring (…) [B]yrden av formuesskatt folk med svært lave inntekter [forsvinner i stor grad] når vi ser på inntektene (…) over en lengre tidsperiode».

Faktisk er det sånn at et lite i søk i skattelistene for 2017 viser at de 10 prosentene av befolkningen med lavest inntekt i 2017 inkluderer Kjell Inge Røkke, Katharina og Alexandra G. Andresen, Øystein Stray og Petter Stordalen, for å nevne noen. Blant landets 100 rikeste i 2017 var det 16 personer med tilnærmet null i inntekt. Raske beregninger viser at disse 16 personene alene kan ha mottatt 20-25 prosent av den totale skatteletten blant de 10 prosentene med lavest inntekt, som altså Asheim omtaler som «dem med minst».

Asheim hyller også hvordan kuttene i formuesskatten har gavnet minstepensjonister «som ikke kan selge en vegg av leiligheten sin» for å betale formuesskatten. La oss ta et par regneeksempler. Et par med en gjeldfri enebolig som nå er verdt 8 millioner kroner, uten annen formue, betalte ikke formuesskatt hverken før eller etter Solberg-regjeringens kutt. En enslig med en leilighet i dag verdt 5 millioner, også uten gjeld og annen formue, har spart et sted mellom 800 og 2500 kroner i året på reduksjonen i formuesskatt. Reduksjonen er på ingen måte ubetydelig, men «å selge veggen» er et språklig bilde best egnet til å villede. Hadde vedkommende også litt gjeld ville han ikke betalt formuesskatt hverken før eller etter.  

Mer beskrivende er det å si at den rikeste hundredelen av befolkningen, dem med høyest formue, fikk 34,5 prosent av kuttene i formuesskatten fra 2013-17 og nesten 92 prosent av kuttene fra 2017-19. Til sammenligning fikk de nederste 40 prosentene, altså dem med minst, til sammen om lag 0,2 prosent av kuttene fra 2013-15 og ingenting av kuttene fra 2017-19.  

Min påstand er at ingenting av det jeg skriver her er nytt for Asheim. Det han eksemplifiserer er tvert imot en bevisst underkommunikasjon av formuesskattens fordelingsvirkninger. Formuleringen hans om at kuttene har «vært viktigst for de med minst» er akkurat så upresis at den ikke er direkte feil. Men fordummende er den.

Åsheims måte å argumentere på, der man kun vektlegger argumenter og fakta som taler for sitt eget syn, er på ingen måte unikt for Asheim, Høyre eller formuesskatten. Valgkampens store debatter om sentralisering og velferd på anbud fulgte nøyaktig samme mønster.

Tenk om Asheim i stedet kunne sagt at kuttene i formuesskatten har noen uheldige fordelingsvirkninger, men at han likevel mener disse oppveies av andre hensyn.

Politisk kommunikasjon uten evne til å erkjenne at en sak har flere sider er rett og slett fordummende, og jeg tror – uten et fnugg av belegg – at det også svekker tilliten til politikerne. Og er det noe de siste årenes hendelser, f.eks. i UK og USA, har vist oss, er det at konsekvensene av dette kan være riktig så gale.

Published 28. oktober 2019 - 10:32 - Updated 6. juli 2020 - 16:24