Krise for norske hesteraser

Det ser mørkest ut for Nordlands/Lynghest, Dølehest og Fjordhest. Norsk kaldblodstraver, som også er en av de fire tradisjonelle norske hesterasene, klarer seg bedre fordi hesten brukes til travsport og antallet hester er relativt stort i forhold til de andre rasene.

–Tilveksten er nå så liten, i allerede små raser, at det kan være fare for at noen av hesterasene kan forsvinne innen overskuelig framtid, forteller stipendiat Hanne Fjerdingby Olsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Hanne Fjerdingby Olsen og dlahesten Emil

Hanne Fjerdingby Olsen og dølahesten Emil
Foto: Janne Brodin


 
 

Forvaltningen av de norske hesterasene og konsekvensene avlen har hatt er hovedtema i doktorgradsavhandlingen som Olsen forsvarte i juni 2011.

Antall hester og personer som driver med hest øker i Norge i takt med interessen for hestesport, men det gir ikke automatisk bedre kår for de norske hesterasene. 

Omstillingsproblem i rasene

Bruksområdet for hest har endret seg fra arbeids- og trekkhester til å være sports- og fritidshester i løpet av noen tiår. De tradisjonelle norske hesterasene har problemer med omstillingen og å konkurrere med utenlandske importerte raser fordi de norske hesterasene er lukkede nasjonale raser.

Det vil si at det bare brukes dyr som er i rasen i avlen.  Avl på for eksempel varmblods ridehest skjer ved at det krysses inn andre formålstjenlige raser for å få en rask omstilling til en hest som har de ønskede egenskapene.

Når avlen ikke kan spe på med egnede gener utenfor rasen tar omstillingen av de nasjonale rasene fra arbeidshest til sports- og fritidshest derfor lang tid. Generasjonsintervallet kan dessuten være på 10 år eller mer. Avlen har imidlertid endret hestene fra arbeidshest til litt lettere allbrukshest, men det viser seg å ikke treffe helt i markedet.

–Markedet flommer over av importerte spesialiserte hesteraser. Ingen av de nasjonale hesterasene kan konkurrere med en ridehest på høyt nivå hvis det er det kunden er interessert i, sier Olsen.

Fjordhesten passer ogs som ridehest. Fra NM/Nordisk for Fjordhest 2011.<br />
Fjordhesten passer ogs som ridehest. Fra NM/Nordisk for Fjordhest 2011.
Foto: Ingvild N. Sveen

Myter om bruk

Det handler ikke bare om avl, men også om markedsføring. De nasjonale hesterasene er kanskje ikke så godt kjent. Man vet ikke om dem eller hva de brukes til. Det er dessuten knyttet myter og holdninger opp mot hesterasene.

–Tenker man på Fjordhest, så tenker man samtidig på bunad eller å kjøre med hest og kjerre i fjellet. Det appellerer jo feil i dagens marked. Rasene må avles i retning av bruksbehovet, men vi må også vise at rasene faktisk kan brukes til mange formål, sier Olsen.

Mangelfull avl

Eksteriør har vært vektlagt i avlen på de norske hesterasene. Hestene skal ha rasepreg og typepreg. Om hestene har gode bruksegenskaper har ikke vært registrert og vektlagt i samme grad.

–Det må til en del opprydningsarbeid i hesteavlen. Det finnes for eksempel ikke helseregistreringer som kan si noe om helsesituasjonen i rasene. Det er gjort registreringer på blant annet beinkvalitet, men registreringene er ikke detaljert nok til at det kan brukes i avlsarbeidet, forteller Olsen.

Fare for innavl

Med så få dyr i hver rase er det en utfordring å holde innavlen lav, slik at slektskapet mellom individene forblir så liten som mulig.

Det er Norsk Hestesenter på Starum som har det overordnede ansvaret for forvaltningen av hesterasene. I tillegg har rasene egne rase- og avlsorganisasjoner.

Problemet er at det nasjonale forvaltningssystemet ikke overvåker utviklingen av gjennomsnittlig slektskap i populasjonene. Hesteavlen i Norge er tradisjonelt kjent for såkalt linjeavl, det vil si at hingster fra bestemte linjer favoriseres ved valg av hingst, og det er hesteeierne selv som styrer parringene gjennom å velge fritt blant godkjente hingster. Dette fører til at noen hingster brukes altfor mye, og mangelen på nasjonal forvaltning av rasene får følger.

Et ønske om ikke å bidra til økt innavl kan faktisk også føre til det motsatte. Dersom flere hoppeeiere er ute etter en hingst som er lite beslektet med sin egen hoppe, kan de samme hoppeeierne risikere å bruke én og samme hingst uten å vite om hverandre, og gi opphav til en større halvsøskengruppe i en allerede liten og sårbar rase.

I mangel av et nasjonalt overoppsyn hvor parringer og slektskap registreres fortløpende og hesteeiere kan få veiledning i valg av parringskombinasjoner kan resultatet bli at slektskapet og innavlen i rasen øker.

Matadorhingster i kaldblodstraver

Stort bidrag av avkom har vært et problem på kaldblodstraver.  Det er en årlig kvote på 110 hopper pr hingst, men det har ikke vært begrensning på antall år hingsten kan brukes i avl. Resultatet har vært at enkelte matadorhingster har vært bruk i 15-20 år og har veldig mange avkom. Selv om rasen er stor, så er deres bidrag over tid med på å gjøre rasen mindre, genetisk sett.

–Hingsten Elding sto i avl i mange år, og har over 1 100 avkom etter seg, hvorav flere av hans sønner også har blitt godkjent til bruk i avl og har fått en rekke avkom etter seg. Når det totalt er 10 000 individer i rasen så utgjør avkommene etter Elding ganske mye, forteller Olsen.

 

Dl gr for  vre den vakreste av de nasjonale rasene. Fra NM i Dl 2009
Dl gr for vre den vakreste av de nasjonale rasene. Fra NM i Dl 2009
Foto: Runa Bjone

 

God avlsframgang

Siden det har vært tradisjon for å føre stambøker finnes det gode slektsskapsdata på rasene helt tilbake til 1800-tallet. Informasjonen kan brukes til å holde kontroll på innavlen.

En del av doktorgradsarbeidet omhandlet utprøving av seleksjonsprogrammet GenCont på kaldblodstraver. Ved å sette en grense for hvor raskt innavlen kan øke finner programmet de beste seleksjonskandidatene som vil gi raskest avlsframgang.

Resultatene viste at det er fullt mulig å bruke GenCont som seleksjonsverktøy i rasen kaldblodstraver.

–Programmet plukket effektivt ut dyr som gjør at avlsframgangen blir raskest mulig samtidig som det er restriksjoner på innavlsøkningen. Gamle hingster som allerede har et altfor stort bidrag til rasen, i form av mange avkom, ble luket ut og ble erstattet av unghingster.

GenCont gjør en god jobb, men prosessen er ikke smertefri fordi det er sterke økonomiske krefter i kaldblodstraveravlen. Det er heller ikke så mye idealisme i den rasen som i de tre andre.

–Men jeg har merket en endring og at det er en interesse fordi folk skjønner hva det er snakk om.  Når de ser tall og kurver så skjønner de at dette ikke ser bra ut, forteller Olsen.

Mangfoldet forsvinner

Når det avles for å endre en egenskap i en eller annen retning, så kommer innavl med på slepet. Innavlen gjør at mangfoldet i rasen snevres inn. Individene blir mer like hverandre og muligheten for å endre en rase blir mindre.

Hvis det avles intensivt på spesielle egenskaper i en rase vil automatisk andre egenskaper kunne forsvinne eller forandres i negativ retning, avhengig av hvilken sammenheng de har med de egenskapene det avles for.

Skal hesterasen så for eksempel omstille seg fra å være en tung arbeidshest til å bli en lettere sports- og fritidshest er det en forutsetning at det finnes genetisk variasjon i rasen for å kunne gjøre en slik snuoperasjon.

­­Fare for defekter

Med nært slektskap og rask økning i innavlen øker også sjansene for at det plutselig oppstår defekter som sprer seg raskt i rasen. I motsetning til hva som har skjedd i enkelte hunderaser har det ikke vært oppsiktsvekkende tilfeller av slike defekter i de nasjonale hesterasene.

For få føll

2010 var et katastrofeår for Nordlands-/Lyngshesten med under 100 fødte føll. Tilveksten bør være på minst 200 føll pr år for å kunne balansere innavlsøkningen, i henhold til et av arbeidene til Olsen. Ingen av de nasjonale rasene utenom kaldblodstraveren kommer antakelig over den grensen i 2011.

–Det er et ganske stort marked for ferdig trent hest. Kunden har kjøpekraft men ikke kunnskap nok om hest til å kjøpe et føll.

Utfordringen er hvordan rasene skal klare å løfte seg i markedet og hevde seg blant de spesialiserte rasene.

Eiere av de nasjonale rasene har i liten grad kunnet tilby ferdig trent hest. Dels fordi det er dyrt å produsere og fordi det ikke er kapasitet til å ha hester til opptrening.

–Hesteeierne kan gjerne avle føll, men når det ikke er kjøpere må de også legge ned virksomheten i forhold til avl, sier Olsen.
 

Nordlands/Lynghest er den nasjonale rasen med flest bruksomrder, slik som kjrehest, klvhest, turhest, ponnitrav og trekkhest.
Nordlands/Lynghest er den nasjonale rasen med flest bruksomrder, slik som kjørehest, kløvhest, turhest, ponnitrav og trekkhest.
Foto: Ridehesten

 

Kunnskap må omsettes til handling

Doktorgradsarbeidet har først og fremst vært et kartleggingsarbeid. Olsen er nå i gang med et 3-årig prosjekt som har som mål å øke konkurranseevnen til de nasjonale hesterasene gjennom sport og avl. Hun holder også på med å utarbeide en handlingsplan i samarbeid med Norsk Hestesenter og raseorganisasjonene med tanke på å kapre markedsandeler gjennom avlsarbeid og markedsføring for å sikre bruk av hestene.

I tillegg arbeider hun videre med seleksjonsprogrammet GenCont til bruk på rasene Nordlandshest/Lyngshest, Dølehest og Fjordhest.

–Kunnskapen er jo der, men det er en vei å gå for å få omsatt kunnskap til handling, avslutter Olsen.

Kilde

Hanne Fjerdingby Olsen disputerte i juni 2011 ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Avhandlingens tittel: ”Genetisk variasjon og forvaltning av de særnorske hesterasene”.

 

 

 

Published 24. juni 2014 - 8:39 - Updated 29. April 2021 - 17:00