Selskapshund – en champion i sykdom og lidelser

Av Janne Karin Brodin

Bulldog  er en rase med store helseproblemer. Avlen har gjort at den har problemer med å bevege seg på grunn av de vinklende bena og hofteleddsdysplasi, den har pusteproblemer på grunn av det butte fjeset og problemer i forbindelse med fødsler på grunn av
Bulldog er en rase med store helseproblemer. Avlen har gjort at den har problemer med å bevege seg på grunn av de vinklende bena og hofteleddsdysplasi, den har pusteproblemer på grunn av det butte fjeset og problemer i forbindelse med fødsler på grunn av det store hodet.Foto: Bill Davenport / freeimages

Mange selskapshunder avles til et liv med sykdom og lidelse fordi et rasespesifikt utseende er det viktigste.

Selskapshunder er hunderaser som ikke lenger avles for annet formål enn å være til selskap eller til å konkurrere på hundeutstillinger. I motsetning til brukshunder, som kan være for eksempel gjeterhunder eller jakthunder.

Se NRK-innslag "Selskapshunder får mange sykdommer".

Helse- og velferdsproblemene i selskapshundrasene er et resultat av bevisst avl for å få til et rasespesifikt utseende, som ofte er usunt eller fører til tilstander som er et resultat av påført arvelig sykdom. På utstillinger er som regel rasespesifikt utseende lagt til grunn for utvelgelse av avlsdyr, og det er disse som blir de høyest premierte hundene.

Noen av disse hundene har problemer med å løpe uten å bli kortpustet, noen med å føde uten komplikasjoner, noen har problemer med å gå, andre har alvorlige øyelidelser eller har så rynket hud at de får hudlidelser.

_ Et premieringssystem med stor vektlegging av utseende vist på utstillinger legger ikke et godt grunnlag for en sunn avl, sier avlsprofessor Odd Vangen ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
_ Et premieringssystem med stor vektlegging av utseende vist på utstillinger legger ikke et godt grunnlag for en sunn avl, sier avlsprofessor Odd Vangen ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Foto: Janne Karin Brodin

Vangen er leder for Genressursutvalget på husdyr som følger med på både store og små populasjoner og raser av husdyr. Målsettingen er at avlen av alle raser og arter skal være bærekraftig, ikke ha for stor innavlsøkning og at genetisk bredde i hele populasjonen skal opprettholdes.

Innavl ødelegger livskraften

Innavl blir brukt i hundeavlen fordi det fører til likhet og en ensartet rase, og det å uniformere eksteriøret har vært starten for alle hunderaser. Men det å standardisere eksteriøret og avle på slektninger har to vesentlige negative konsekvenser.

Det ene er at innavl eller slektskapsavl fører til sykdom. Innavl gir den største risiko for arvelige sykdommer. Gener opptrer i par, og slektskapsavl fører til økt opphopning av enkeltgener. Dette er gener som ikke gir sykdom når de opptrer i bare ett av genene i et par.

– Med slektskapsavl øker sannsynligheten for at disse sykdomsbærende genene opptrer i begge genene i et par og dermed gir sykdom. Følgene blir økt omfang av sykdommer og lidelser på en rekke raser, sier Vangen.

Representanter for Norsk Kennel Klub (NKK) har tidligere uttalt i en artikkel i Dagens Næringsliv i 2009 at «Med god kunnskap om genetikk, slektskap og helse på både hund, avkom og forfedre, kan linjeavl være et godt redskap for å forsterke sunne og funksjonelle egenskaper som godt gemytt og anatomisk riktig eksteriør».

Det er Vangen sterkt uenig i. Han sier at utsagnet er selvmotsigende.

– Linjeavl er bare et annet ord for innavl, og resultatet blir det samme, sier han. Med linjeavl mener NKK ifølge artikkelen paring av slektninger i tredje slektsledd og utover, det vil si paring av søskenbarn.

Genkrøll

I en britisk studie som omfatter de 50 mest populære britiske hunderasene ble det funnet anlegg for mange lidelser i enkelte raser og anlegg for enkelte lidelser i et stort antall raser.

Hele 301 genetiske sykdommer nevnes i rapporten. Så mye som 71 prosent av disse lidelsene er recessive, det vil si at de ikke gir sykdom når sykdomsgenet bare er i ett gen i genparet. Lavt stoffskifte og øyelidelser er blant de lidelsene som påvirker flest raser.

De mest utsatte rasene og antall lidelser rasen er disponert for, er:

  • Schæfer - 58
  • Golden retriever - 50
  • Boxer - 45
  • Labrador retriever - 44
  • Engelsk springer spaniel - 42

– Med så stor forekomst av anlegg for sykdom er det er helt kart at innavl dramatisk øker sannsynligheten for at sykdomsgenet opptrer i begge gen i et par og gir sykdom, sier Vangen.

Feil målsetting i eksteriøravlen

– Den andre negative konsekvensen er hunder som får sykdommer på grunn av feil eksteriøravl. Eksteriør eller utseende er egenskaper som er arvelige, og det går relativt fort å endre eksteriøret gjennom avl, både på godt og ondt, fordi egenskapene har høy arvelighet. Når målsettingen går i feil retning og det fører til så stor økning av sykdommer knyttet til feil eksteriør så er denne utviklingen mest på «ondt» og mindre på «godt», sier Vangen.

I en annen del av den samme britiske undersøkelsen av de 50 mest populære rasene finnes blant annet disse rasene i gruppen hvor eksteriøravl fører til mest sykdom:

  • Schæfer
  • Boxer
  • Miniatyr puddel
  • Golden retriever
  • Engels springer spaniel
  • Labrador retriever
  • Miniatyr Dachs
  • Mops
  • Bulldog
  • Basset Hound

Dessuten er eksteriøravlen med på å forsterke sykdom i blant annet rasene grand danois, schæfer og doberman.

Av 396 arvelige sykdommer skyldes over 21 prosent direkte eller indirekte seleksjon for eksteriør.

I rasene med store hunder er sykdommer i hjerte-kar, mage-tarm, muskel og skjelett de vesentligste. I raser med små hunder er det betydelig respirasjonsproblemer og lidelser i det sensoriske nervesystem (nerver som fører signaler inn til sentralnervesystemet).

Dyreplageri

I følge Vangen er avlen på enkelte raser så ekstrem at dyrene får en rekke lidelser som må klassifiseres som dyreplageri eller som alvorlige lidelser.

– Det er en del raser som det fortsatt avles på til tross for at det skulle vært satt en strek over hele rasen. Da har raseavlen i alle fall gått for langt. Hvis en ser på enkelte raser på før-og-nå bilderså viser det hvor feil en kommer ut i forhold til funksjonalitet. Noen raser er helt defekte, slik som shar pei og britisk bulldog, sier Vangen.

– Enkelte rasestandarder viser i seg selv mangelen på erkjennelse av problemene. Rasen mops skal ifølge rasestandarden ha mest mulig krøllete hale med knekk over ryggen, selv om det er en indikasjon på anlegg for eller for deformasjon av ryggraden. Vi må ta diskusjonen rundt denne utviklingen, sier Vangen.

Hvorfor fortsetter avlen i samme spor?

Innen hundeavl er lojaliteten til den internasjonale rasestandarden et problem. Det finnes regler for etisk avl på produksjonsdyr som storfe og gris, og ifølge Odd Vangen burde det være like strenge regler for hundeavl.

– I store deler av hundeavlen, ikke bare i Norge, men i mange land, er det vanskelig å få gehør for de samme etiske kravene. Det er tydelig mangel på kunnskap om avl. Selv om det finnes unntak, virker det som om hundeavlen aldri har tatt inn over seg de negative sidene ved innavl, slektskapsavl og eksteriøravl, sier Vangen.

Rasehundklubbene og Norsk Kennel Klub (NKK) ønsker å vektlegge egenskapene helse, temperament, lynne, atferd og bruksegenskaper. Men for å ha kontroll med disse egenskapene må de registreres og forvaltes for alle hundene i hele rasen.

– Da må det brukes registreringssystemer og verktøy for seleksjon på disse egenskapene, og det gjøres stort sett ikke, sier avlsprofessoren.

I følge NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett er det «Oppdretterens seleksjon og kombinasjon av avlsdyr som danner grunnlaget for utviklingen av hunderasene.»

– Det som mangler i mange av klubbene er en helhetlig avlsledelse og vektlegging av alle egenskapene som bør være med i et bærekraftig avlsarbeid på hund, påpeker Vangen.

NMBU har hatt samarbeid med klubbene til en del av brukshundrasene. Engelsk setter, Elghund, Vorsteh og Breton er blant de klubbene som har samarbeidet med de husdyrfaglige miljøene for å gjennomføre genetiske analyser av bruksegenskapene og styrke avlen for disse funksjonsegenskapene.

Har den kompetansen de behøver

Som et svar på Vangens påstand om mangel på kompetanse i hundeavlen svarer NKK til NRK at de har den kompetansen de trenger, men vedgår at ikke alt er som det burde.

– Vi kan være med å skape holdninger som gjør at vi i større grad avler på sunne, friske hunder, sier Trine Hage, administrerende direktør i NKK til NRK.

Hun mener også at avlen styres av det er hundekjøpernes preferanser.

– Kjøperen har uendelig mye makt. Hva er det i oss mennesker som gjør at vi synes det er tøft at hodet er så stort at hunden ikke kan føde naturlig? Vi jobber intenst for å motarbeide utviklingen, sier Hage til NRK.

Lov om dyrevelferd

I følge Lov om dyrevelferd§ 25 om avl heter det:
Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse.
Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som:

  1. endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg
  2. reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd

Dyr med arveanlegg som nevnt i andre ledd, skal ikke brukes i videre avl.

Brukshunder velges på bredere grunnlag

Forskjellen på avl på selskapshunder og på brukshunder er at brukshundene må fungere på andre områder for å bli tatt med i avlen. I motsetning til selskapshundene har brukshundene et premieringssystem som også omfatter hvordan hunden fungerer på jaktprøver og bruksprøver.

– En del brukshundklubber har utviklet egenskapsdatabaser for registrering av prestasjoner på jaktøvelser og bruksprøver, og bruker resultatene som en del av kriteriene ved valg av nye avlsdyr. Det gjør at eksteriøret ikke har så stor vekt i premieringssystemet, sier Vangen.

Avlen må legge om

De mest suksessfulle husdyrrasene er der hvor avlsorganisasjonene eier hanndyrene. Da kan innavl, slektskap og bruken av dyrene forvaltes på en bærekraftig måte. Men på hund er det enkeltpersoner som eier hanndyrene.

– Det gir ofte en interessekonflikt mellom de som forvalter helheten og de som eier hannhundene og har økonomiske fordeler av at de mest populære og best premierte hanndyrene blir brukt, sier Vangen.

Importerer de samme genene

For å få en større genetisk bredde og mindre slektskap i rasen er det er vanlig i husdyravlen å importere avlsdyr eller gener fra andre populasjoner. Mange hunderaser er verdensraser og har også mye import av avlsdyr. Det burde minske slektskapet i rasen, men slik er det ikke.

– Problemet er at det er slektninger som importeres, det vil si det samme genetiske materialet. Det er gjerne de samme populære linjene som går igjen i importen. I annen husdyravl ser vi på hvilke gener vi behøver å importere for å øke den genetiske bredden for egenskapene til rasen, sier Vangen.

Dog Health Groups Report fra 2012 viser at de fleste av de 100 undersøkte rasene har en populasjonsstørrelse som er under det anbefalte minimum for å kunne opprettholde en lav grad av innavl.

Noen tar grep

Noen raser har også tatt tak i atferdsegenskapene, men det skjer for lite og for sakte i forhold til den trusselen som eksteriøravlen representerer, mener Vangen.

Hunderasen collie er et positivt eksempel. På grunn av Lassiefilmene ble rasen veldig populær på 50- og 60-tallet. Men overdreven avl uten seleksjon førte til nervøse og engstelige hunder, som var redde for å bevege seg over et gulv.

– Avlen ble ikke bedre av at hundene ble bedømt oppå et bord på utstillinger, sier Vangen.

Siden våren 2010 har det vært et samarbeid mellom Sveriges lantbruksuniversitet, SLU, og den svenske collieklubben, og i en doktorgrad ved SLU ble det utviklet indekser for mentalitet, som nå er blitt et verktøy for collieoppdrettere.  En vitenskapelig artikkel viser gjennom mentaltester at redsel har en arvbarhet på 13 til 25 prosent. Over 200 collier testes nå årlig i Sverige. Formålet er å redusere egenskapen redsel.

– Dette er et godt eksempel på hva som kan gjøres hvis man virkelig ønsker å forbedre avlen, avslutter Vangen.

Normal
0

21

false
false
false

EN-US
X-NONE
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:8.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:107%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:"Calibri",sans-serif;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;
mso-ansi-language:EN-US;
mso-fareast-language:EN-US;}

Fakta

Fem vanlige plager hos selskapshunder
En rapport fra RSPA skisserer de vanligste plagede hos selskapshunder:

1. Pusteproblemer
Raser med veldig butte fjes. Lengden på skallen er kortet inn, men mengden av mykt vev i skallen er den samme, bare skvist inn på et mindre areal. Hundene har små og innsnevrede nesebor og en myk gane som henger ned i luftveiene. Begge deler gjør det vanskeligere å puste. Enkelte hunder må gjennom en operasjon for å lette pusten og bedre livskvaliteten.

Denne konstante følelsen av mangel på luft er et resultat av avl for å tilfredsstille rasestandarden. Symptomer er store respirasjonsproblemer, høyt blodtrykk, lav oksygenkonsentrasjon i blodet, besvimelse på grunn av oksygenmangel, hudproblemer på grunn av rynkete hud og rikelig med tarmgass fordi hunden gulper og svelger luft i forsøk på å lette pusten.
Raser: pekingeser, engelsk bulldog, cavalier king charles spaniel, fransk bulldog, mops, staffordshire bull terrier, shih tzu, shar pei, boxer med flere.

2. Fødselsproblemer
Hunder med store hoder og brede skuldre er over tid valgt som avlsdyr i enkelte raser for å tilfredsstille rasestandarden. Valpenes store hoder gjør det nødvendig med keisersnitt og tispene kan ikke lenger føde på normalt vis. Raser: engelsk bulldog, mops, boston terrier og skotsk terrier.

3. Problemer med å gå
Selektiv avl for fysiske trekk kan føre til problemer med gange.
Seleksjon for dvergvekst med unormal vekst av brusk fører til korte og buede lemmer. Den unormale bruskveksten gjør at rasene er utsatt for ryggskader og ryggprolaps. Symptomer er sterke smerter og bevegelsesproblemer.
Raser: basset hound, flere typer dachshund, shih tzu og lucas terrier blant andre.

Hofteleddsdysplasi er den vanligste muskel- og skjelettsykdommen. Symptomer er smerte, lammelser, degenerering av hofteleddet og leddgikt. 
Raser: gjelder spesielt raser med store hunder slik som schæfer, st. bernard, alaskan malamute, bulldog, golden retriever, rottweiler og labrador retriever.

Albuedysplasi er unormal dannelse av albueleddet. Symptomer er smerter, problemer med å gå, lammelser, degenerering av albueleddet og leddgikt.
Raser: berner sennen, rottweiler, abrador retriever, golden retriever, bull mastiff, schæfer og st. bernard med flere.

4. Alvorlige øyeproblemer
Selektiv avl for et rasespesifikt utseende har ført til tre vanlige øyelidelser.

Raser med korte ansikt og kort nese har på grunn av avlen fått grunnere øyenhuler og mer fremtredende og utstående øyne. De har større sannsynlighet for skader, og øynene kan poppe ut av øyehulen. Øyelokkene er for små i forhold til øyet og lukker seg derfor ikke helt over de store svulmende øynene, med tørre øyne og sårdannelse som resultat. Symptomene er ubehag, blindhet og tap av øye.
Raser: alle raser med butte fjes, slik som mops, shih tzu og pekingeser.

Seleksjon for mye hud og skrukkete ansiktstrekk har ført til en tilstand hvor øyelokkene folder seg innover og gnisser på overflaten av øyet. Tilstanden fører til sårdannelse på øyet. Symptomene er ubehag, sårhet og mulig blindhet.
Raser: shar pei, chow chow, british bulldog, pekingeser, mops, shih tzu, pomeranian og cocker spaniel blant andre.

Genetisk disponering for øyesykdom (PRA) som over tid gir tap av syn og eventuelt blindhet. Lidelsen er genetisk recessive, og sykdomsgen må opptre i begge genene i et genpar for å gi sykdom. Innavl gir en betydelig økt sannsynligheten for sykdom. Mange raser er disponert for sykdommen.

5. Alvorlige hudproblemer
Seleksjon for rasespesifikt utseende har ført til alvorlige hudlidelser hos mange raser. Rasestandarden krever rynker og mye overflødig hud. Overdrevet rynket hud fører til hudirritasjon, arvelige allergier og betennelser.

Raser genetisk disponert for allergier opplever konstant kløe og har ofte ørebetennelse. Tilstanden kan bli kronisk og vanskelig å behandle.
Raser: west highland white terrier, shar pei, shæfer, bull terrier, mops, engelsk springer
spaniel og amerikansk aocker apaniel blant mange andre.

Seleksjon for store og lange ører som dekker øreåpningen har ført til hunder som er disponert for ørebetennelser og hudproblemer fordi øregangen kan bli unormalt varm og fuktig.
Raser: amerikansk cocker spaniel, engelsk springer spaniel og basset hound blant andre.

Publisert - Oppdatert

Del på