Studentenes spiselige hage – et samarbeidslaboratorium

Med den tittelen ser du kanskje for deg en bugnede og fargerik kjøkkenhage.

Men nei da, dette var ikke et kurs i hvordan lage en vellykket kjøkkenhage, og mengden grøde var ikke det aller viktigste da studentene på forsommeren laget den spiselige hagen.

For i det studentdrevne kurset i NMBUstudentenes økologiske hage var læringen av prosessen det viktigste.

Metoden heter studentdreven aksjonslæring. Og studentene sto for så og si alt.

Den som kom opp med ideen og var initiativtaker var masterstudent i agroøkologi, Maddalena Cirani. Planleggingen og gjennomføringen av selve kurset gjorde studentene sammen som et spesialpensum i samarbeid med professor i agroøkologi, Tor Arvid Breland.

Det å planlegge, anlegge og dyrke i hagen sto studentene selvsagt også for. De observerte plantene, prøvde å skjønne hvorfor ting skjedde.

Spørsmålene måtte studentene selv finne svar på, for eksempel ved å invitere gjesteforelesere eller søke i litteraturen, bruke egen kompetanse sammen med de andre, og sammen velge løsning på utfordringene i hagen på.

Visningsdag av den spiselige hagen. Studentene forteller om hvordan prosessen ar vært. Det var Maddalena Cirani, med jordbærkurvene i hendene, som var initiativtakar til kurset med den spiselige hagen

Foto
Janne Karin Brodin

Læringsutbyttet ble at studentene tilegnet seg kompetanse i å planlegge et kurs på universitetsnivå, planlegge og drifte en spiselig hage, men like viktig var samarbeidskompetansen.

At dyrkingen foregikk på en jordflekk, som i utgangspunktet ikke var en opparbeidet kjøkkenhage, uten kunstgjødsel og kjemisk ugrasbekjempelse var ikke tilfeldig, for dette kurset ble en de av studentenes utdanning.

Studentene som var med i prosjektet er fra venstre: Ingeborg Wildhagen Lislevand, Jemily Melo Lisboa, Maria Trettvik, Brian James Burrow, Inga Waring, Helle Sofie Greiner Beddari og Maddalena Cirani.

Foto
Janne Karin Brodin

Studentenes ulike bakgrunn er en styrke

Studentene på kurset går på forskjellige studieretninger ved NMBU, og de fleste hadde ingen spesiell kunnskap i å dyrke matvekster. Men de hadde med seg kompetanse og erfaring fra egen studieretning, noe som skapte en styrke.

Breland, som er emneansvarlig for kurset, mener at mangfoldet som kommer frem når studentene jobber sammen kommer av at de ser på situasjonen ut fra ulike perspektiv. Ved å jobbe sammen kommer det frem kunnskap om prosessen i hagen som de ikke hadde klart å komme frem til om de ikke hadde jobbet sammen.

─ Altså kan vi si at å trekke på kollektive erfaringer og kollektiv intelligens er noe som beriker for det første læringsmiljøet, men også tilfanget av ideer, kunnskap og løsninger, sier Breland.

Studentene måtte også finne ut egenskaper med vekstene, for eksempel om noen vekster skiller ut stoffer som hemmer spiring og plantevekst av andre planter som dyrkes i nærheten. Sånn som at skvallerkålen ikke skiller ut skadelige stoff og at den tvert imot er spiselig, var en av oppdagelsene.

Studentaktiv læring – selv finne utfordringene, håndtere og løse de

Breland forteller at den studentaktive læringen skiller seg vesentlig fra tradisjonell kateterundervisning ved at studentene må ta aktiv del i læringsprosessen for å kunne gjennomføre.

─ Mange av studentene var jo relativt blanke på mange av utfordringene i utgangspunktet, men det er en tanke bak studentdrevet læring at de i felleskap skal være medansvarlig for læringens innhold og læringsprosessen.

Det at studentene med forskjellig innfallsvinkel skal både finne utfordringene, håndtere dem og løse dem underveis, kan lett overføres til den virkelige verdens bærekraftutfordringer.

─ For bærekraftsutfordringene kan ikke løses av et enkelt fagmiljø eller av enkeltpersoner. Det må til integrerte samarbeidsprosjekt mellom fagområder som møtes i en helhetlig virkelighet med samarbeid mellom enkeltpersoner som har en åpen og tillitsfull holdning til hverandre, sier Breland.

Forsker og lærer Susanne Eich-Greatorex forteller at hun har opplevd mange og gode spørsmål fra studentene. Her sammen med Tor Arvid Breland, emneansvarlig for kurset.

Foto
Janne Karin Brodin

Må ta tak i utfordringene der de er

Og i en utdanning innenfor bærekraftig utvikling så måtte studentene starte der utfordringene var.

Så da problemene oppsto i hagen, ved dårlig vekst og gule planter, måtte studentene selv søke i faglitteratur, om plantenæring og jord, biologi og plantefysiologi. Alt som kunne forklare det studentene observerte i hagen.

─ Det er det som er kraften i denne typen læringsmodell, at den starter med det sansbare og observerbare ute i virkeligheten. Og så bruker studentene teori som et hjelpemiddel og ikke som et utgangspunkt for læring, sier Breland.

Studentene diskuterte og var sikkert ikke enige i alt, men de fant måter å løse utfordringene på som de kunne enes om.

Mer motivert for læring i et rikt erfaringsmiljø

Et så rikt erfaringsmiljø som det ble i hagen, hvor det handler om lukt, temperatur, regn, sol og andre mennesker gjør at hendelsene blir husket.

─ Det at teorien eller fenomenene studentene jobber med er koblet inn i en mye rikere sitasjon, gjør at de blir mer motivert for læring og de husker det de lærte mye lenger, sier Breland.

Tidkrevende, gøy, frustrerende og lærerikt

Maria Trettvik går på master i urbant landbruk og er en av studentene som var med på å utvikle den spiselige hagen. Hun syntes A til Å konseptet i utviklingen og gjennomføringen av faget har gitt en bred kompetanse.

─ Ved å være aktivt involvert i utviklingen av mål, fagplaner, vurderingskriterier og gjennomføringen av faget, har vi som studenter både fått faglig kompetanse innen produksjon av mat i egen hage, og praktisk kompetanse innen planlegging og gjennomføring av et fag på universitetsnivå.

Akkurat som Breland påpeker med gevinsten i å bruke egen bakgrunn og erfaring i prosjektet, så syntes Maria det har vært nyttig og utfordrende å samkjøre de ulike studentenes forventninger til faget.

─ I løpet av kort tid har vi brukt hverandres ressurser, for å sammen tilrettelegge for ulike behov, og i fellesskap utvikle et kurs som både skulle tilfredsstille universitetets krav og den enkelte students ønsker og behov. Det har vært tidkrevende, gøy, frustrerende og lærerikt, sier Maria.

Maria Trettvik forteller om erfaringene fra hagen

Foto
Janne Karin Brodin

Dyrke egen kortreist mat

Arbeidet med hagen var jo også et kurs i hvordan dyrke egen og kortreist økologisk mat. Breland mener at vi fjerner oss mer og mer fra kunnskapen om hvordan mat blir til, for vi plukker jo bare matvarer med oss i butikken, uten særlig tanke for hva som ligger bak.

─ Så kjøkkenhager basert på agroøkologiske prinsipper er som et virkemiddel for bymennesker til å komme i kontakt med naturen og forstå de naturlige prosessene som ligger bak matproduksjonen.

Når vi kjøper mat i butikken, er det mange ting vi ikke vet om eller bryr oss om. Hvor kommer maten fra eller er den sprøytet, for eksempel.

Å reflektere over det du har gjort gir kunnskap

En amerikansk pedagog, John Dewey, sa tidlig på 1900-tallet “We do not learn from experience... we learn from reflecting on experience.”.

─ Du lærer ikke av å gjøre ting. Du lærer av å reflektere over konsekvensene av det du har gjort, sier Breland.

Og i hagen måtte studentene reflektere over både det de så og det de leste i teorien, og koble de to tingene sammen for å løse problemene.

Samarbeidslaboratorium

Den spiselige hagen har ført til at studentene nå har erfart at bærekraftsutfordringene krever samarbeid.

─ For å løse problemene er det veldig viktig at enkeltmennesker og fagområder lærer seg respektfullt samarbeid i møte med de store og gjenstridige bærekraftsutfordringene. For det finnes ingen enkle løsninger, og problemene må løses helt ned til den spiselige hagen.

─ Sånn er det jo i den virkelige verden også. Jo lenger opp i hierarkiet en kommer, på samfunnsnivå og politisk nivå, jo mer komplisert blir det og jo større behov er det derfor for dialog, refleksjon og åpen deltakelse.

Brede problemstillinger trukket ned på det lille arealet i den spiselige hagen

Hagen var bare en læringsarena, som selvfølgelig er viktig i seg selv, men som en miniatyr av de tingene som eksisterer lenger opp i systemet, altså der det begynner å bli mer komplisert, vil det ligge både økonomiske, politiske og kulturelle perspektiv og interesser.

Det er behov for å utvikle bærekraftskompetanse, en tverrgående kompetanse for å håndtere de gjenstridige problemene, og det må inn i utdanningen hvis vi skal klare å gjøre noe med bærekraftsutfordringene.

─ Det er brede problemstillinger trukket ned på det lille arealet i den spiselige hagen. En miniversjon av økologisk, økonomisk og sosial bærekraft, hvor samarbeid er forutsetningen for gode løsninger. En kompetanse som også må til for at virkelighetens matsystemer skal bli mer bærekraftige, sier Breland.

Published 1. juli 2022 - 13:00 - Updated 18. juli 2022 - 11:25