Bærekraftig økonomi

Utgangspunktet for boka er naturkrisa vi opplever – både som en klima- og en miljøkrise. Det er åpenbart at vi strever med å finne virkemidler som kan sikre en natur som kan gi grunnlag for minst like gode liv for framtidige generasjoner som for vår generasjon.

Rett medisin

For å gi rett ‘medisin’ kreves en riktig diagnose. Det krever gode begreper og modeller å tenke med. Gitt at vi har feilet, må man spørre om den diagnosen – de begrepene og modellene vi nå tenker med – er gode nok. Formålet med boka ‘Bærekraftig økonomi’ er å presentere det jeg mener er en bedre diagnose, samt videreutvikle perspektiver, begreper og modeller som kan være til hjelp for å tenke nytt og konstruktivt om hvordan en bærekraftig framtid kan etableres. Slik sett presenterer boka et alternativ til den såkalte nyklassiske økonomiske tankemodellen som dominerer så godt som all undervisning i økonomi ved universiteter og høyskoler og svært mye av politikken slik den formuleres i dag.

Økologisk og institusjonell økonomi

For å gjøre dette, tar jeg utgangspunkt i to økonomiske teoriretninger som avviker fra den nyklassiske retningen. Den ene er økologisk økonomi. Denne fagretningen framhever at økonomien vår er innvevd i (den biofysiske) naturen. Økonomien er et undersystem av natursystemene. Økonomien henter ressurser derfra og den sender avfall dit. Alt som tas ut til slutt blir til avfall. Størrelsen på økonomien er dermed brukt som en indikator på presset på naturen. Poenget er at en fungerende natur ikke er ubegrenset ‘tøybar’. Det er både snakk om fysiske grenser og systemiske vippepunkter som gir uopprettelig skade om de blir passert.

Den andre er institusjonell økonomi. Den representerer en distinkt forståelse av mennesket som grunnleggende sosialt. Det betyr at de verdiene og preferansene våre i sterk grad er påvirket – formet av – det samfunnet vi vokser opp og lever i. Det innebærer at mennesket ikke bare er selvsentrert – egoistisk – men kan opptre solidarisk (ha søkelys på ‘flokken vår’ – et ‘vi’) og altruistisk (fokus på ‘de andre’ – for eksempel framtidige generasjoner). Vi kan altså handle ut fra ulike logikker eller rasjonaliteter. Vi er multi-rasjonelle. Insti­tu­sjonene i samfunnet – særlig konven­sjonene og normene – er utviklet for å definere hvilke logikker som er forventet. De er felles løsninger på felles utfordringer.

Samtidig som det anses som normalt å tenke først og fremst på seg selv som aktør i et marked, veier hensynet til andre mye tyngre i lokalsamfunnet og i familien. Institusjonelle økonomer framhever også at vi er begrenset rasjonelle. Vi har begrenset kunnskap og vi har ikke kapasitet til å vurdere alle aspekter av en handling. Konvensjoner er slik sett institusjoner som vi lager for å gjøre det enklere å handtere kompliserte situasjoner både når det gjelder samspill med hverandre og når det gjelder praktiske spørsmål – trafikkreglene er et godt eksempel. Normer er på tilsvarende vis felles utviklede regler om hvordan vi bør behandle andre – for eksempel normer om å dele, om å ikke forsøple osv. Mennesker lager altså institusjoner og blir påvirket av dem. De er grunnleggende for relasjoner mennesker imellom og for relasjoner mellom mennesker, natur og teknologi.

Dagens økonomiske tenkning

I forhold til dette, er det viktig å understreke at i nyklassisk økonomi, som den kalles, spiller naturen en under­ordnet rolle. Den inngår ikke i fagets kjerne, men behandles i spesielle modeller som dekker a) uttak av naturressurser (ressursøkonomi) og b) utslipp/avfall (miljøøkonomi). Det antas at naturressurser er substituerbare – både med andre naturressurser og menneskeskapt kapital. Substitusjon er selvsagt mulig, men det er viktige begrensinger, som i liten grad erkjennes. Det betyr at konsekvensene av kontinuerlig økonomisk vekst på de naturgitte forutsetningene ikke problematiseres. Fokuset på substitusjon gjør at man ikke vektlegger at det er grenser.  

Like viktig er det at nyklassisk økonomi ser på mennesket – det økonomiske mennesket – som grunnleggende egoistisk. Som forbrukere maksimerer vi egennytte. Som produsenter maksi­merer vi profitt.  Prefer­ansene våre er rent individuelle – de påvirkes ikke av samfunnet (er såkalt ‘eksogene’). Teorien forutsetter i sin enkleste form at vi er ‘allvitende’ aktører, og i mer utviklede modeller at vi kan forme sanne (’rasjonelle’) forventninger. Dette er nødvendig for å beholde antakelsen om rasjonell adferd som maksimerende. Den er også viktig for å kunne anvende matematikk i utstrakt grad.

Begge antakelsene – naturen som underordnet og egoisme – representerer sterke begrensinger med hensyn til hvordan man kan forstå og bekjempe naturkrisa. Den blir et marginalt fenomen som kan handteres uavhengig av den generelle økonomiske politikken rettet mot økt (materi­elle) velferd via økonomisk vekst. Forslagene til virkemidler er begrenset av antakelsen om at vi er rene egoister. Samtidig fram­hever den markedet som den ideelle institusjonen for menneske­lig samhandling. Mens markeder selvsagt vil være viktige også i et bærekraftig samfunn, er det avgjørende at vi forstår deres begrensinger. For det første, egner markeder seg kun til å handtere goder i form av varer. Men natur er først og fremst integrerte prosesser og slike prosesser kan vanskelig styres via markeder. For det andre, gjør markeder oss mer selvsentrerte. En svært stor del av dagens samhandling mellom mennesker styres nå av markeder og det er til og med indikasjoner på at den egoismen den fremmer smitter over på andre arenaer. For det tredje, påvirker markedene preferansene våre. Markedsføring er et effektivt redskap til å forme ‘hva vi må ha’. Tendensen vår til å kopiere andre – å måtte ha det andre har for å føle oss akseptert – gjør vekst i forbruket lett å befordre.

Markedet som løsning

Nyklassisk økonomi er basert på at (frikonkurranse-)markedet er den ideelle institusjonen. Det antas at det skaper effektive løsninger – i den meningen at konkurransen fremmer effektiv ressurs­bruk. Forbrukerne får det de ønsker gitt preferansene sine og siden det antas at de har full informa­sjon/rasjonelle forventninger, kan de kjøpe (og selge) til det punktet hvor egennytten maksimeres. Slik blir forbrukeren den som bestemmer og det høyest mulige velferdsnivået nås. Men resonnementet har betydelige svakheter. Preferansene skapes jo av det samme markedet. Det er produsentenes behov for salg og ikke den uavhengige forbrukerens behov som i stor grad styrer. Institusjo­nelle økonomer påpeker at markedet – prismekanismen – ikke er kostnadsfri. Det krever tid og andre ressurser å delta i kjøp og salg. Vi kaller dette transaksjonskostnader. Noen institu­sjonelle økonomer argumenterer for at bedrifter eksisterer for å redusere transaksjons­kost­nadene. Det er billigere å kommandere enn å (bytte-)handle.

Generelt påpeker institu­sjonelle økon­omer at disse kostnadene variere med ulike styrings­systemer – som markeder, bedrifter, kooperative og statlige systemer. For noen transaksjoner er markedet best, i andre situasjoner vil kooperative løsninger være å foretrekke. Å referere til markedet som den nøytrale og ideelle institusjonen som alle andre skal måles opp mot er derfor problematisk ikke bare fordi markedene påvirker preferansene våre, men også fordi teorien om markedet som en effektiv ‘ressursallo­keringsmekanisme’ ser bort fra transaksjons­kost­nadene. I mange situasjoner maksimerer markedene til og med disse kostnadene – for eksempel gjelder det mange miljøproblemer. De er felles problemer, men gjennom frikonkur­ransen splittes de opp i et ‘uendelig’ antall ukoordinerte beslutninger.     

Gitt denne innsikten blir det ikke fornuftig å skille mellom økonomisk politikk og miljø­politikk. Men det er det vi faktisk gjør.

Vi har laget en slags tostegsprosess. Først utvikler vi institusjoner for økonomisk vekst – jfr. liberaliseringen av markedene/frihandelen. Så oppstår det ‘uventede side-effekter’ – forurensninger, biodiversitets-tap, klimaendringer, sjøer av plast. Da setter vi etter hvert i gang en prosess for å prøve å finne ut av årsakene til prob­lemene. Men mange interesser er knyttet til ‘status quo’- situasjonen, og disse viser seg (logisk nok) å mot­arbeide årsakssammenhenger, ikke minst gjennom kampanjer og ‘motforskning’ – jfr. debatten om klima­endringer skjer og om de er menneskeskapte. Mye av investeringene er også bundet opp i produksjons­metoder som altså viser seg å være miljøfiendtlige. Dette skaper i seg selv uvilje mot endringer. Det blir dyrt – vi får såkalte ‘stranded assets’, og det vil eierne motarbeide. Altså investeringer gjort under en slags antakelse om ‘ingen skade’, hindrer endringer.

Alternativt kunne man, før man tok en ny teknologi i bruk, spurt hvilke effekter på natur denne produksjonen over tid ville skape. Gitt at vi har vippe-punkter, er den skisserte ‘to-stegs-prosessen’ direkte uansvarlig. Vi trenger derfor å endre styrings­systemene våre på grunn­leg­gende måte.

Er teknologiske nyvinninger løsningen?

Mange vil svare at vi kan løse problemene ved hjelp av teknologiske nyvinninger. Da slipper vi å gjøre endringer i de politiske og økonomiske systemene våre, og vi kan la økono­miene vokse med mindre skade på natur. Teknologisk endring er selvsagt svært viktig. Vi må uten tvil bort fra nåværende avhengighet av fossil energi. Også mange andre teknologier representerer uakseptabelt press på naturen. Samtidig har de fleste teknologiene negative effekter på natursystemene – jfr. vindmølledebatten, debatten om el-biler og gruvedrift. Slik sett er det ingen ‘fri lunsj’.

Analyser viser en sterk kobling mellom økonomisk vekst målt som økning i bruttonasjonalproduktet og uttak av naturressurser. Mens vi for hele det 20. århundret ser en såkalt ‘relativ dekobling’ – dvs. at veksten i det globale uttaket av naturressurser er noe svakere enn veksten i globalt BNP – så viser analyser at i perioden 1990-2013 stiger begge parallelt. Det er ingen dekobling i det hele tatt. For å sikre ei bærekraftig framtid må bruken av naturressurser ned – dvs. vi trenger såkalt ‘absolutt dekobling’. Gitt de fysiske lovene – termo­dynamikken – og det faktum at det er grenser for hvor mye vi kan ‘frigjøre oss’ fra å bruke naturressurser når vi produserer, viser analyser at selv med tekno­logiske endringer av svært radikal type, vil reduksjonen i bruken av naturres­surser bare kunne bli midlertidig, gitt at økonomien fortsetter å vokse.

Vekst-junkies

Samtidig har vi et politisk-økonomisk system som er avhengig av vekst. Det gir politikerne hand­lings­­rom.Det gjør at skjevfordelingen av godene ikke blir like provoserende siden det gir håp om at alle kan få det bedre etter hvert. Veksten gjør det mindre risikabelt å investere. Hjulene holdes i gang og det blir lettere å unngå at arbeidsløsheten blir uhandterlig. Samtidig er slik politikk, for å unngå økonomiske kriser, grunnen til naturkrisa. Vi har satt oss selv i en umulig situasjon – vi må velge mellom ‘pest’ eller ‘kolera’. Gitt dagens styrings­systemer vinner de sosiale og politiske krisene mer oppmerksomhet enn naturkrisa. De er her og nå, mens naturkrisa er snikende og blir først synlig over lengre tid. Dette er tilfellet selv om vi allerede kan ha passert viktige vippepunkter.

Hvordan kan vi organisere økonomien vår bedre?

Konklusjonen er uavvendelig: Vi kommer ikke forbi å se på hvordan vi kan organisere økonomien vår bedre. Det betyr også at vi må se på systemene vi har laget for å fatte politiske beslutninger – dvs. de beslutningene som former reglene for økonomisk aktivitet. Det første spørsmålet er hvilke verdier et slikt endret styringssystem bør bygges på. Det neste gjelder hvilke strukturelle endringer som må settes i verk for å realisere disse verdiene. Dette er spørsmål som krever en grunnleggende samfunnsmessig debatt. Boken kommer likevel med noen perspektiver og ideer.

Det gode liv

Verdier som kan utgjøre grunnlaget for en bærekraftig økonomi må ta utgangspunkt i en annen forståelse av ‘det gode liv’ enn det forbrukerorienterte perspektivet. I land som Norge med meget høyt gjennomsnittlig forbruk, er det ingen konflikt mellom høy livskvalitet og et (materielt) forbruk som ikke vokser. Vi kan til og med få det bedre med å forbruke mindre. Mens forbrukerkulturen er basert på et ‘hedonistisk’ – nytelsesorientert – syn på mennesket, betinger søkelys på livskvalitet at vi at vi (også) ser på mennesket som skapende og som menings­søkende. I et slikt perspektiv blir økt materielt forbruk problematisk også fordi det blir ‘menings­løst’. Forskning viser at når vi når et visst forbruksnivå, øker ikke opplevd ‘lykke’. Livene blir mer preget av statusjag og forskning viser at relasjoner og egenutvikling er viktigere for gode liv enn for­bruks­vekst.

 Mens ‘det økonomiske mennesket’ har umettelige og rent subjektive behov, påpeker både institusjonelle og økologiske økonomer at det er noe distinkt ved å være men­neske. Behovene våre er derfor grunnleggende sett ganske så like. Riktignok er ‘listene’ over behovene slik de fram­kommer i denne litteraturen noe forskjellige, men behov for livsopphold, beskyttelse, god helse, gode relasjoner til andre, økonomiske og sosiale rettigheter, meningsfulle jobber/aktivi­teter, deltak­else, kreativitet og frihet går igjen. Samtidig forstås frihet som noe mer enn fravær av tvang – det liberalistiske synet. Frihet må skapes ved at vi får mulighet og støtte til å utvikle evnene våre. Fokus flyttes da fra nytelse til meningsfulle liv.  

Hva er vi: borgere eller forbrukere?

Gitt påpekningene over, kan man kanskje forledes til å tro at grunnlaget for ei bærekraftig framtid ligger i å appellere til forbrukeren. Da er det nok heller borgeren i oss som må framheves. Det er som borgere – som politiske aktører – at vi kan skape de nødvendige forutsetningene for endring. Bærekraft krever en kraftig ‘ommøblering’ der verdier som langsiktighet, rettferdig­het, solidaritet og ansvar/moderasjon må understøttes. Langsiktighet er selve kjerna i bærekraft. Rettferdighet er en helt nødvendig forutsetning. Et samfunn med svært skjev fordeling av godene er ikke sosialt bærekraftig. Men i vår sammenheng er det enda viktigere at et slikt samfunn ikke vil bli økologisk bærekraftig siden ulikhet vil gjøre det umulig å fremme den solidariteten med medmennesker – nå og i framtida – som er nødvendig for å realisere felles ansvar for en felles klode.

Multi-rasjonelle mennesker

Mulighetene ligger i erkjennelsen av at mennesket er multi-rasjonelt, og at vi dermed kan forme institusjoner som framhever felles ansvar og sosiale rasjonaliteter. Hvordan kan så slike institu­sjoner se ut? Det er mange muligheter. Ut fra erfaring, er større samfunnsmessige endringer resultatet av at sivilsamfunnet mobiliserer og mobiliseres – jfr. allmenn stemmerett, arbeider­rettigheter og miljøvernet. Et grunnleggende grep er derfor å styrke sivilsamfunnets rolle. En måte er å gjøre det på er å etablere arenaer for samtale mellom oss som borgere.

Dersom disse knyttes til beslutningsorganer som Storting og kommunestyrer i form av bærekraftsråd, kan de gis innflytelse. De kan gis mandat til å vurdere bærekraften i vedtakene i folke­for­sam­lingene. Disse rådene er ikke valgte organer, så de kan ikke beslutte. Men de kan gis oppsettende myndighet i forhold til vedtak som gjøres, og de folkevalgte tvinges da til å diskutere saken offentlig og de må begrunne beslutningen for offentligheten – det være seg om de står på det opprinnelige standpunktet eller endrer det opprinnelige vedtaket. Det er to grunnleggende ideer bak et slikt forslag: for det første at mandatet definerer fokus – en type rasjonalitet; for det andre at en slik institusjonalisering er ventet å ha en mobiliserende kraft på sivilsamfunnet mer allment.

Kortsiktighet kontra langsiktighet

Siden det er snakk om langsiktighet og at politikken kjennetegnes av det kortsiktige, kunne politikerne bruke lovverket til å ‘binde seg selv til masta’. Man kunne styrke naturens vern i grunnloven ytterligere og styrke evnen til å motstå kortsiktige fristelser ved at dom­stolene kan overprøve hva politikerne gjør i forhold til grunnleggende rettigheter for natur og framtidige generasjoner de selv har definert.

I saken om oljeboring i Barentshavet mellom miljøorganisa­sjonene og staten, en sak som til slutt nådde Høyesterett, ble det argumentert med at dette er et politisk spørsmål som ikke hadde noe i domstolene å gjøre. Mot dette kan det argumenteres at det er i politikernes og politikkens interesse å sette slike skranker for egen adferd. Det er politikerne som ber om ‘hjelp’ til å bryte med det kortsiktige. Dette er ikke prinsipielt forskjellig fra ‘fristillingen’ av Norges bank der målet har vært å unngå de (kortsiktige) fristelsene som politisk innflytelse over rentepolitikken kunne skape. Det er min vurdering at bære­krafts-spørsmålet er langt viktigere enn rentespørsmålet, så hvorfor denne ulike behand­lingen?

Grunnloven som fundament

Likevel vil jeg mene at å bruke grunnloven bare kan forsvares som et slags gulv – hit, men ikke lenger. Bærekraftige framtider må skapes gjennom aktiv og kreativ politikk. Det er ikke en jobb for domstolene. Det er politisk ‘handverk’ og vil kreve endringer i hvordan vi fatter beslutninger ikke minst i nasjonalforsamlingene. En tanke er å etablere et bærekraftens hus parallelt med den ordinære dag-til-dag forsamlingen i Stortinget. Denne kunne få to mandater: For det første burde den få ansvar for å utvikle langsiktig politikk for et bærekraftig samfunn. For det andre burde den bli gitt en form for vetorett mot vedtak i den ordinære forsamlingen som den finner at motarbeider en utvikling mot bærekraft. Avklaringen av denne maktbalansen er selvsagt utfordrende, men hovedpoenget er igjen at gjennom formulering av mandatene av­gjøres fokus og hva som blir legitime argumenter.

Hva er greit å gjøre? Hva er et greit forbruk?

Hvordan kan så en politikk for en bærekraftig økonomi se ut? Igjen bør fokuset være rettet mot å styrke den sosiale logikken eller rasjonaliteten. Dette er selvsagt utfordrende – ikke minst gitt at dagens system er så sterkt orientert mot å fremme egeninteressen. Et nødvendig grep er å fremme et bærekraftig forbruk – både kvalitativt og kvantitativt. En økt forståelse blant borgerne for hva dette krever, kan tenkes å smitte over på forbruket til de samme individene. Offentlig dialog om hva som er et ‘greit å gjøre’ kan tenkes å endre ‘normalen’ for hva som er ‘et greit forbruk’. Engasjerte forbrukere kan prøve ut nye forbruksmønstre og bli rollemodeller.

Men det er vanskelig for oss forbrukere å vite hvilken miljøskade som ligger bak produksjon av ulike varer og påfølgende forbruk av dem. Politikerne kan styrke dette kunnskapsgrunnlaget gjennom informasjon. Men hvorfor skulle den enkelte forbrukeren bry seg? Det økonomiske mennesket ville definitivt ikke gjøre det siden miljøvennlige produkter gjerne er dyrere og miljøgevinsten av å kjøpe dem tilfaller i større grad andre enn en selv. Slik adferd vil ikke maksimere egennytten. Det som kreves er en sosialt ansvarlig forbruker. Denne ‘skapningen’ kan som antydet ovenfor framelskes, men samtidig kommer vi ikke forbi at et utflatende eller redusert forbruk ryster det økonomiske ‘systemet’ i grunnvollene. Investeringslysten reduseres, og kampen om jobbene hardner. Arbeidsløsheten stiger og med de sosiale problemene.

Kan produksjon styres av noe annet enn maksimal profitt? 

Derfor trengs en endring også i hva som motiverer oss som produsenter og hvordan gevinstene fra produksjonen fordeles. Dette har igjen med rasjonalitet, men også med rettferdighet og dermed rettigheter å gjøre. Men kan produksjonen styres av annen logikk en maksimal avkast­ning? Det er vel forventningene om avkastning på investeringene som driver investeringene.

Tenker vi etter, er ikke all produksjon styrt av profittmotivet. Vi driver offentlige skoler uten krav til avkastning. Selv om ting har endret seg, har vi drevet helseorganisasjoner ut fra andre hensyn enn økonom­isk avkast­ning. Kooperativ virksomhet har andre målsettinger enn den rene bunnlinja. Altså: det betyr noe hvem som eier produksjonsenhetene for hvilke mål de evner å fremme. Det betyr ikke kroken på døra for private foretak, selv om man nok må se nøye på de multinasjonale selskapenes rolle. Vi observer nemlig også private foretak som arbeider ut fra andre mål enn ren avkastning. De kan kalles miljørettede sosiale foretak, er organisert rundt et samfunnsmål og begrenser utbetalingen til investorene. Disse drives av en ‘mission’ – av å drive en meningsfull aktivitet.

Egentlig er det bare fantasien som setter begrensinger for hvordan vi kunne organisere produk­sjonen vår. Å styrke samfunnshensyn synes helt avgjørende og alle de nevnte eksemp­lene oven­for illustrerer mulighetene. Men grunnleggende sett er det ikke bare et spørs­mål om å styrke bedriftenes sosiale ansvar. Det er også et spørsmål om å sikre lik fordeling til alle av det som måtte bli av avkastning. Også dette vil kreve endringer i eierformene – endringer som hindrer at store formuer kan samles på få hender. Klarer vi ikke det, vil bærekraftige framtider kun bli illusjoner.

Reforhandling av avtaleverket rundt internasjonal handel

Gjennom ulike avtaler om frihandel har nasjonale politikere spilt fra seg viktige kort med hensyn til å kunne gjøre meningsfulle endringer i rammene rundt produksjonen. Foretakene kan bare flytte investeringene bort fra land som prøver å gjøre endringer som kapitaleierne ikke aksepterer. Dette er en stor utfordring som krever reforhandling av avtaleverket rundt internasjonal handel. På veien dit kan regjeringer styrke posisjonen sin ved å innføre systemer med importavgifter knyttet til miljøeffektene av hvordan de produseres. Det vil ikke være fullkomment, men vil skifte maktforholdet mellom stater og multinasjonale selskaper.

Hvem har rett til å ta ut naturressurser og å forurense?

Styrking av bedrifters samfunnsansvar gjennom endrede eierrettigheter og målformuleringer er nødvendig, men utilstrekkelig også i en annen forstand. Det gjelder koordinering av aktivi­teten til disse foretakene. Vi vil fortsatt ha markeder. Men mens markeder forenkler be­slut­ninger knyttet til egeninteressene, kompliserer de for fellesinteressene.

To forhold er særlig viktige. Også miljørettede bedrifter vil pr. definisjon forurense. Sideeffekter kommer man ikke utenom. Da kreves politiske beslutninger som sikrer at totaliteten av disse ikke blir så store at naturens funksjonsmåte skades på alvorlige vis – for eksempler ved at man passerer kritiske vippe-punkter. Det kan gjøres både ved å regulere retten til å ta ut naturressurser/endre natur og retten til utslipp av forurensende stoffer. Man kan anta at styrkingen av den sosiale rasjo­naliteten som grunnleggende for bedrifter, vil redusere motsetningen mellom en regulerende stat og de ulike foretakene. Igjen blir rettferdig behandling – i form av lik behandling – avgjørende for legitimiteten.

Den sirkulære økonomien

Det andre forholdet gjelder betingelsene for den sirkulære økonomien. Selv om det er klare begrensinger på hva som fysisk sett kan resirkuleres og at resirkuleringen selv krever ressurser, er det selvsagt mulig å redusere det naturmessige fotavtrykket av et gitt forbruksnivå gjennom ‘sirkulære grep’. Men det krever koordinering langs produksjonskjedene der ikke bare resirku­lering fremmes, men også reparasjonsvennlige produkter utvikles. Dette krever en koordi­nering ut over hva markedene kan klare. Markedskonkurransen er snarere et alvorlig hinder for å få dette til. Dette aspektet ved sirkulærøkonomien krever samarbeid i produktutviklingen og vil videre redusere salgsvolumene. En måte å handtere dette på, er at det offentlige tar ansvar for standarder som sikrer at reparasjons­mulighetene maksimeres.

Sivilisasjonsprosjekt

Vi ser at å skape en bærekraftig økonomi – egentlig et bærekraftig samfunn – er et stort sivilisasjons­prosjekt. Der må alle delta med sin stemme og innsikt. Boka ‘Bærekraftig økonomi’ angir derfor ingen fasit, men den bidrar forhåpentlig med ideer og tankemodeller som kan hjelpe til å åpne rommet for kreativ tenkning om framtida. En ting er i alle fall sikkert: Vi kan ikke bruke de modellene som skapte problemene til også å løse dem. Men det er nettopp det vi i stor grad gjør. De hjelper lite å gjøre ‘veksten grønn’. Det er like fullt vekst. Vi trenger å frikople oss fra vekstens dynamikk. Det er i bunn og grunn den eneste måten vi kan hindre å passere kritiske vippepunkter. Vi vet lite om hvor de befinner seg og ingenting om hvordan verden blir etter at de er passert. Da må vi manøvrere slik at vi unngår å komme for nær disse grensene. Det er den eneste måten vi kan forholde oss til dette ukjente ‘Ginnungagapet’.

Published 22. juni 2022 - 10:15 - Updated 22. juni 2022 - 10:15