Utvikler slakterobot for mer bærekraftig kjøttbransje

Målet er at slakteroboten skal bidra til bedre arbeidsforhold i kjøttbransjen ved å redusere mengden farlige og repeterende arbeidsoppgaver, bidra til økt sikkerhet og likebehandling for ansatte, bedre mathygiene og mindre svinn. 

Det EU-finansierte prosjektet kalles RoBUTCHER og bygger videre på systemet Meat Factory Cell. Systemet skiller seg fra tradisjonelle slakterier fordi det bruker celler, der flere oppgaver løses på ett sted, istedenfor linjeproduksjon, der ulike oppgaver er fordelt etappevis langs en produksjonslinje. Målet er å utvikle en selvgående celle ved å bruke robotteknologi basert på kunstig intelligens og kognisjon. Med andre ord: Å lage en intelligent robot som kan lære seg å løfte, gripe og kutte opp kjøtt på samme måte som en slakter gjør. Det er ikke en enkel oppgave, for kjøtt er mykt og fleksibelt og endrer form og fasong ved håndtering. Derfor er kjøttprodukter noe av det vanskeligste å forstå og håndtere for robotsystemer. 

Bedre arbeidsforhold og mathygiene

Selv om det er store forskjeller mellom ulike land, er det rom for forbedring av arbeidsforholdene i slakterier, blant annet for å gjøre arbeidet sikrere og mindre anstrengende for de ansatte. Oppgavene ved slaktelinjene er tunge og gjentakende, miljøet er gjerne kaldt og støyende, og arbeidet gir belastningsskader og tidlig pensjonsalder. Forskerne bak RoBUTCHER forventer at helse og sikkerhet på arbeidsplassen vil bli bedre med automatiserte celler enn det er ved linjen. 

– Med en celle som RoBUTCHER, kan roboten gjøre mange av de tunge løftene og det monotone arbeidet, slik at arbeidet blir mindre fysisk krevende for de ansatte, sier Alex Mason. 

Roboter er mer hygieniske enn mennesker. Siden de ikke bringer smitte inn i produksjonslokalene, vil bruk av roboter bety færre bakterier og mindre fare for spredning av matbårne sykdommer. I tillegg vil roboter kunne bidra til å sikre matproduksjon i situasjoner der mennesker er forhindret fra å gjøre jobben sin. 

Alex Mason mener at koronapandemien har vist oss hvor stort behovet for automatisering er i bransjer som er avhengige av menneskelige ressurser. 

– Ved linjeproduksjon jobber alle tett, så sykdom smitter lett. Ved koronautbrudd måtte hele skift i karantene, og fabrikker over hele verden måtte stanse produksjonen for å overholde smittevernregler. Med automatiserte celler vil smitteutbrudd kunne begrenses slik at man hindrer stans i produksjonen. 

RoBUTCHER snur også rundt på selve slakteprosessen. I dag fjerner man mage og tarm fra grisen først, men RoBUTCHER stykker opp kjøttet først. Det kan gi bedre hygiene fordi kjøttet fjernes før det utsettes for forurensningsrisiko fra mage og tarm. tillegg til å redusere risikoen for smitte, kan denne metoden minske matsvinn. Siden dagens lovgivning for slakting sier at mage og tarm skal fjernes først, må imidlertid regelverket i både Norge og EU endres før metoden kan tas i bruk. 

Automatisering av oppgaver blir ofte møtt med bekymring for at roboter vil erstatte arbeidsplasser. Det stemmer til en viss grad, men ikke helt, mener Alex Mason. Han peker på at roboter vil kreve andre kvalifikasjoner fra de slakteriansatte, for eksempel teknisk kompetanse eller ingeniørkompetanse. Vi vil fortsatt også trenge ekspertisen til slaktere, men kanskje i mer kreative roller for å lære opp roboter til å produsere nye produkter for globale markeder. 

– Det er vanskelig å rekruttere til slakterlinjene. Med bedre arbeidsvilkår er det større sjanse for stabile arbeidsplasser, økt likestilling og mulighet til å stå lenger i jobben, sier han.

Skalerbar løsning tilpasset norske forhold

Automatisering av slakterier er ikke nytt, men det er dyrt. Derfor er det bare lønnsomt for de største produsentene, som gjerne har sentralisert driften rundt store slakterier.

I Norge er det fortsatt lite automatisering sammenlignet med store slakterier i utlandet. Når slakterier automatiserer slaktelinjen, erstatter de enkeltledd i produksjonslinjen med roboter. For at denne investeringen skal lønne seg, må fabrikkene ha et stabilt og høyt tilsig av griser, ca. 600 i timen. Antallet avhenger også av andre faktorer, som blant annet lønn. Selv på de største norske slakteriene ligger antall griser på ca. halvparten av dette. I tillegg har Norge høye lønninger, og produksjonsvolum som varierer avhengig av sesong. Blir det for kaldt, er det ikke mulig å transportere griser. 

Forskerne bak RoBUTCHER håper at celler vil løse denne utfordringen. Når antall celler kan tilpasses etter behov, vil automatisering også kunne bli tilgjengelig for mindre slakterier. Si for eksempel at et slakteri har investert i to automatiserte celler, eller slakteroboter. Hvis de i en periode får færre griser, kan de nøye seg med å bare ha én celle i drift til produksjonen øker igjen. Det gjør det også lettere å skalere bedriften opp hvis produksjonen øker over tid, ved å investere i flere celler. 

– Målet er å lage et system som er robust, fleksibelt og skalerbart, uavhengig av produksjonsvolum, sier Alex Mason. Han mener at RoBUTCHER vil være et alternativ til dagens sentraliserte kjøttproduksjon fordi den kan gjøre automatisering lønnsomt for mindre slakterier. 

– Det er mange fordeler med den gamle måten å gjøre ting på – med flere mindre gårder som leverer til ett, lite slakteri. Det gir mer lokal, kortreist produksjon, mindre transport og kanskje også bedre dyrevelferd. Det sprer jobber og det sprer karbonavtrykket, forklarer han.