Auksjoner og miljøskatter kan føre til at oppdrettsnæringen bidrar mer til fellesskapet, sier forskerne Katrine Broch Hauge og Eirik Romstad.
Det var på 1970-tallet at det som skulle bli en av Norges største næringsområder startet opp.
Den gangen var det ikke lett å se hvilken milliardbutikk dette kom til å bli. I starten var det hele bare en enkel attåtnæring for lokale kystbønder som slet med å få endene til å møtes.
Oppdrett av laks var drevet på en såpass liten skala i starten at det ikke fantes noen utbredt politisk tenkning rundt, og de første oppdretterne fikk begynne gratis.
I dag er bildet veldig annerledes. Nå eier fire selskap halvparten av produksjonen i Norge.
Bak står folk som John Fredriksen, Witzøe, Møgster, internasjonale banker, investeringsfond og Mitsubishi, og siden 2013 har lønnsomheten vært høyere i laksenæringen enn i oljen, skriver Astrid Meland i VG.
- Du kan se det slik at fellesskapet låner bort areal til næringen. Samfunnet må finne ut av hvordan vi skal få noe tilbake, forklarer Katrine Broch Hauge, førsteamanuensis ved Institutt for eiendom og juss ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU, og Avdeling for Energi -og ressursrett ved Det juridiske fakultet, UiO. Broch Hauge er prosjektleder for forskningsprosjektet PlanCoast.
I økonomisk koronakrise
Norge er nå i en annen økonomisk situasjon enn bare for noen måneder siden da Frp, Høyre og Venstre samt NHO og LO avviste innføring av grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen, selv om regjeringens utvalg ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe anbefalte å innføre en slik beskatning.
Koronakrisen har gjort grunnrentedebatten aktuell igjen.
- Ifølge utvalgets rapport ville den overskuddsbaserte grunnrentebeskatningen gitt en avkastning på rundt 7 milliarder. Det kunne virkelig kommet godt med nå, skriver Aftenposten på lederplass.
I Norge betaler både olje- og kraftnæringen såkalt grunnrenteskatt. Tanken er at både olje og kraft er verdier som tilhører oss alle fordi de utvinnes fra land og vann og havbunn som tilhører Norge, og dermed staten og oss innbyggere.
Begrepet grunnrente stammer fra det engelske uttrykket rent of land (jordleie, forpaktningsavgift), ifølge Store norske leksikon.
Grunnrenten er den inntekten du kan få av å eie jord og andre naturressurser, som elver, fjorder, skog, malmleier, fosser og oljeforekomster under havbunnen.
Naturen gir deg en ekstra inntekt som ikke skyldes at du har jobbet og investert penger, en inntekt som du får av å utnytte en begrenset naturressurs.
I Norge skattlegges grunnrente fra olje- og kraftvirksomhet. På denne måten bidrar disse næringene mer til fellesskapet ved at de betaler tilbake til oss alle for bruken av arealer og naturressurser.
Oppdrett til høystbydende
Men det finnes andre metoder enn grunnrenteskatt for å sikre at oppdrettsnæringen også bidrar til fellesskapet.
I 2018 arrangerte staten den aller første auksjonen for tillatelser til å drive lakseoppdrett og for retten til å utvide allerede etablert oppdrett. 14 selskaper benyttet anledningen, og betalte tilsammen 2,9 milliarder kroner i auksjonen.
Disse pengene gikk til Havbruksfondet, som fordelte dem på kommunene der oppdrettsvirksomheten skjer.
- Auksjoner er noe ganske nytt på dette feltet. Myndighetene valgte å innføre auksjoner fordi det er så stor avkastning i næringen. Verdien av næringen reflekteres i disse auksjonene, sier Broch Hauge.
Ved en auksjon betaler aktørene til staten en gang for alle. I forskningsprosjektet Broch Hauge leder har rettsøkonomer studert auksjonsordningen for oppdrettstillatelser. Forskere i prosjektet mener at auksjoner kan kombineres med grunnrenteskatt.
- En fordel med auksjoner er at du får fram hva aktørene mener at dette er verdt. Det er en god metode for åpenhet. Hvis staten selv skal sette en fast takst, som en grunnrenteskatt, får du ikke den hjelpen av aktørene selv. Auksjoner er helt klart en metode man kan bruke for å få inn en del av verdien til staten og fellesskapet, forklarer Broch Hauge.
Løser ikke miljøproblemene
Eirik Romstad, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen ved NMBU, er tydelig når han sier at verken grunnrenteskatt eller auksjoner er nok til å løse miljøproblemene som oppdrettsnæringen står for.
Rømt oppdrettslaks, lakselus, infeksjoner og genetisk forurensning truer villaksbestandene, og noen steder trues visse fuglearter av utbyggingen.
- Miljøproblemer kan blant annet takles med avgifter, sier Romstad.
Han mener at fordelene med miljøavgift i oppdrettsnæringen er flere:
- For eksempel kan en differensiert miljøavgift drive noen av oppdrettsanleggene bort fra de mest belastede stedene og til steder med lavere miljøskatt. Det er faktisk ganske god plass langs norskekysten, sier økonomen.
En slik type skatt vil også gjøre det tydelig for oss alle, ikke bare for oppdretterne, at lakseoppdrett faktisk er en belastning på naturen vår.
- Det kan også bidra til økt bevissthet i befolkningen. Grunnlaget for en miljøavgift må være godt dokumentert. Det vil øke søkelyset på miljøproblemene i næringen. Bare at man går til det steget og dokumenterer årsakene til en slik avgift, kan få en del folk til å tenke, sier Romstad.
Trenger begge deler
Som økonom er Romstad samtidig overbevist om at det er riktig å innføre en grunnrenteskatt også.
- Det ligger en merprofitt i næringen av to årsaker. Den mest åpenbare er at norskekysten er så godt egnet for lakseoppdrett. Vi har en naturgitt fordel langs store deler av kysten vår, og det er felleskapets fordel. Tenk også på at et oppdrettsanlegg beslaglegger arealer for annet bruk.
- Økonomisk teori sier at du må ha ett virkemiddel for hvert problem du vil rette opp i. Den andre årsaken er at grunnrenteskatten reduserer antallet med anlegg. Det bidrar til å øke lønnsomheten i de gjenværende anleggene. Dermed øker også verdiskapinga fra oppdrett. Grunnrenteskatt fører verdier tilbake til fellesskapet, og miljøavgifter tar for seg miljøutfordringene.
Romstad legger til at når en grunnrenteskatt eventuelt innføres, må staten være nøye med forarbeidet så de treffer med det rette nivået på skatten.
Blir grunnrenteskatten for høy, blir omfanget av oppdrettsnæringen for lite og motsatt viss skatten er for lav. En riktig satt grunnrenteskatt maksimerer verdiskapingen fra sektoren.
Og dette er blant hovedargumentene til dem som er mot grunnrenteskatt; at lønnsomheten ikke er så høy som det blir hevdet, og at for høye skattenivåer kan føre til at aktørene trekker seg ut av landet og at vi mister arbeidsplasser og inntekter.
Fisk er ikke like stedbunden som olje og fosser, og flere av oppdrettsselskaper som driver i Norge er også aktive i f.eks. Skottland, Shetland, Island, Chile og USA.
- Så hvis vi legger for store skattekrav på dem, så kan de pakke sammen og flytte, da, eller flytte merdene lenger ut, har LO-rådgiver Grethe Fossli uttalt til E24.
Men både Broch Hauge og Romstad legger vekt på fellesskapet når de mener at oppdrettsnæringen må dele på overskuddet.
- Grunnrenteskatt bidrar til at vi alle får betalt for at oppdrettsnæringen bruker kysten vår. Auksjonene viser at det er en merprofitt i denne næringen, sier Romstad. Miljøavgifter gir sterkere insentiver for næringen til å ta hensyn til andre, for eksempel de som driver med lakse- og ørretfiske i elvene.
I 2018 ble det eksportert 1,1 millioner tonn laks og ørret for drøyt 71 milliarder kroner, ifølge Ulltveit-Moes rapport. Og resultatene fra auksjonen i 2018 viser at oppdretterne selv tror på gode inntekter i årene som kommer. Som Broch Hauge påpeker:
- Aktørene er villige til å betale ganske store summer på auksjon for å drive med oppdrett.