Eksportører av olje, kull og gass kan gjøre mer for klimaet

Professor Knut Einar Rosendahl fra NMBU er en av ni internasjonalt anerkjente norske samfunnsøkonomer med artikkel publisert i tidsskriftet Science.

Eksportører av olje, kull og gass kan gjøre mer for klimaet

I artikkelen The case for a supply-side climate treaty som nettopp er publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science, tas det til orde for å få på plass en klimaavtale mellom produsenter av olje, kull og gass. En slik avtale vil, ifølge forskerne, øke sannsynligheten for å nå Parisavtalens togradersmål.

Artikkelen er skrevet av ni internasjonalt anerkjente norske samfunnsøkonomer fra Universitetet i Oslo, Statistisk sentralbyrå, OsloMet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

- Om tilbudet av fossile brensler reduseres, vil internasjonale priser på fossile brensler øke. Land med ambisiøse klimamål kan dermed få større effekt av sine tiltak i Parisavtalen. Økte priser hindrer at etterspørselen bare flyttes til andre mindre ambisiøse land gjennom karbonlekkasje, forklarer én av forskerne, professor Karine Nyborg fra Universitetet i Oslo.

- Økte internasjonale priser vil også stimulere næringsliv og forskningsmiljøer til å utvikle nye lavutslippsteknologier – ikke bare i land som fører en aktiv og effektiv klimapolitikk, men i alle land, tilføyer medforfatter Taran Fæhn, som er forskningsleder ved Statistisk sentralbyrå.

Artikkelen argumenterer for at dette ikke trenger å være en dyr politikk. Dersom Parisavtalen skulle vise seg å lykkes, vil produksjonen av olje, kull og gass uansett falle i takt med forbruket. En samtidig begrensning av tilbudet gir da ingen tilleggseffekt på utslippene, men skader heller ikke. Ifølge artikkelforfatterne kan det tvert imot gjøre klimapolitikken billigere, ved å avverge investeringer i leting og utvinning av fossile brensler som senere viser seg ulønnsomme. 

Dersom Parisavtalen derimot mislykkes, vil en internasjonal begrensning av tilbudet av fossile brensler sikre at verden likevel unngår de verste klimaendringene. Slik sett fungerer en slik avtale som en forsikringsordning.

Om det åpnes for flere typer tiltak i det internasjonale klimasamarbeidet, vil kostnadene ved utslippskutt normalt falle på det enkelte land. En koalisjon av produsentland gjør bidragene enda mer effektive. Eksportland vil dessuten tjene på at prisene på deres fossile brensler øker.

- Mange produsenter av fossile brensler har hittil vært tilbakeholdne med løfter i Parisavtalen. Å bringe tilbudssidepolitikk inn i klimapolitikken kan få disse landene med. Produsentland vil tape på å la ressurser bli liggende urørt, men tjene på at internasjonale brenselspriser øker, fremholder professor Geir Asheim ved Universitetet i Oslo, som har koordinert arbeidet med artikkelen.

Forskerne bak artikkelen: Geir B. Asheim (professor, Universitetet i Oslo), Taran Fæhn (forskningsleder, Statistisk sentralbyrå), Karine Nyborg (professor, Universitetet i Oslo), Mads Greaker (professor, OsloMet), Cathrine Hagem (seniorforsker, Statistisk sentralbyrå), Bård Harstad (professor, Universitetet i Oslo), Michael. O. Hoel (professor emeritus, Universitetet i Oslo), Diderik Lund (professor emeritus, Universitetet i Oslo), Knut Einar Rosendahl (professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet)

 

Published 25. juli 2019 - 21:00 - Updated 5. august 2019 - 9:00