Paracet i møte med klimaendringer

  • Damage caused by Cyclone Sidr in Bangladesh

    Skader etter syklon i Bangladesh

    Foto
    Christopher Lange / U.S. Navy NewsStand

Forrige måned slapp FNs klimapanel den såkalte 1,5-gradersrapporten. Rapporten viser både at det må dramatiske tiltak og samfunnsendringer til - om vi skal nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming siden førindustriell tid.

Paracet i møte med klimaendringer

Dette er en kronikk skrevet av Siri Eriksen, professor i klima og utviklingsstudier. Den ble publisert i Klassekampen over en dobbeltside lørdag 1. desember.

Rapporten trigget et mangfold av artikler og kronikker om hva vi som individer bør gjøre og hva myndighetene bør gjøre. En bevissthet om at dyptgripende endringer nå trengs fester seg mer og mer.  

Debatten har tatt oss mange steg framover; likevel er det er to ting som bekymrer meg: Det første er at vi ikke evner eller tør å ta tak i de viktigste problemstillingene.

Statsbudsjettet for 2019 viderefører en politikk med en reduksjon i klimagassutslipp på 13 prosent fram til 2030, og budsjettforliket med KrF brakte ingen store forbedringer, mens verden må redusere klimagassutslipp med 50 prosent i løpet av de 12 årene. Det er som om vi tar en paracet i møtet med klimaendringene.

Det andre er at det er et stort gap mellom kunnskap og praktiske tiltak, både i Norge og globalt. Vi har mye kunnskap om hva slags samfunnsutvikling som skaper utslipp, sosial ulikhet og sårbarhet. Men så langt dreier de fleste tiltak seg om at sektorer og lokalmyndigheter justerer teknologi og praksis til antatte klimaeffekter, heller enn dypere samfunnsendringer.

Det hjelper ikke å kjøpe Tesla og bygge vindmøller så lenge vi ikke gjør noe med samfunnsutviklingen. Siri Eriksen, Noragric.

Sektorer og lokalmyndigheter vet jo ofte best ‘hvor skoen trykker’, men samtidig kan de gjøre fint lite med selve skoen som trykker, det vil si rammebetingelsene som fører til utslipp, sosial ulikhet og sårbarhet.

Statsbudsjettet investerer i økt oljeleting, særlig langt nord, og baserer seg på økonomisk vekst drevet fram av oljepenger. Det er selvsagt helt nødvendig at alle sektorer tar hensyn til klimaendringer – men ansvaret for hvordan det norske samfunnet skal møte klimaendringene kan ikke bare delegeres til planleggere og enkeltsektorer.

I iveren etter å gjøre noe fort hopper vi bukk over kritisk debatt og kunnskap om hvilke mer dyptgripende endringer som må til, og hvordan de påvirker forskjellige grupper. Justeringer av ‘business as usual’ er ikke nok. Det er jo ‘business as usual’ som har brakt oss dit vi er i dag.

Det hjelper ikke å kjøpe Tesla og bygge vindmøller så lenge vi ikke gjør noe med samfunnsutviklingen, inkludert vårt forbruk – og ulik fordeling – av verdens ressurser. Det hjelper ikke å dimensjonere rør til økt nedbør uten å spørre oss hvordan norsk samfunnsutvikling skal være, og hvordan vår plass i global utvikling skal være, i møtet med klimaendringer. [kronikken fortsetter under bildet]

Det hjelper ikke bare å justere "business as usual" hvis vi skal redde jordkloden, skriver Siri Eriksen hos Klassekampen.
Det hjelper ikke bare å justere "business as usual" hvis vi skal redde jordkloden, skriver Siri Eriksen hos Klassekampen.
Foto
kram9/Shutterstock

Er ikke klimaendringene bare er et symptom på et dypere problem som har med samfunnsutviklingen å gjøre?

Det er et overordnet samfunnsansvar å forstå og diskutere hvordan vi møter klimaendringene og hva det betyr for det norske samfunnet.

Det som trengs er en modig offentlig debatt der «Norge må ha økonomisk vekst basert på olje og gass» ikke lenger er et premiss, men et utenkelig scenario. Vi trenger en offentlig debatt om hva ‘god utvikling’ og ‘et godt samfunn’ skal være.

Skal man få gjennomført mer gjennomgripende endringer og tette gapet mellom kunnskap og tiltak kreves en nær kobling mellom forskning, offentlig debatt og tiltak. Dette fordrer en ny og mer allsidig rolle for forskning.

I tillegg til å øke kunnskap og forståelse av klima som samfunnsproblem har forskning også en viktig rolle som samfunnsaktør.

For det første må forskere jobbe tett med praktikere og forvaltning – for eksempel innenfor jordbruk inkluderer det både landbruksmyndigheter, lokalpolitikere, planleggere og gårdbrukere – der man skaper nye arenaer for kunnskapsutveksling slik at kritisk kunnskap integreres mye mer inn i planlegging og gjennomføring av tiltak. 

Slike møter mellom forskjellige aktører og deres kunnskap kan stimulere kreativitet og skape rom for nye løsninger og syn.

Et viktig premiss er åpenhet overfor andres syn og kunnskap, heller enn å overbevise eller overdøve andre. Et annet viktig premiss er å aktivt spørre seg hvordan klimaendringer utfordrer, heller enn bekrefter, ens egne antakelser om hvordan verden henger sammen og hva som er ‘bra utvikling’.

«Vi har ikke noe valg, vi må ha økonomisk vekst» får vi ofte høre.

Men, har vi virkelig ikke noe valg?

Må vi følge dagens strategi, som er å forsøke å konsumere oss ut av klimaendringene, eller har vi andre valg? Er det lurt å ‘tilpasse’ oss klimaendringer ved å utvinne olje lenger nord fordi dette i økende grad er isfritt? Hvilke andre valg har vi? Hva kan god livskvalitet være, utover høyt forbruk?

FNs bærekraftsmål staker ut en kurs mot en annen framtid som det er bred enighet om globalt. Målet er å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, men fortsatt vet vi ikke hvordan vi skal nå en slik framtid. 

Vi trenger å skape rom for nye perspektiver på hvordan vi møter klimaendringer. Vi må ta tak i de viktige spørsmålene på alle plan og gi slipp på ‘gitte sannheter’ om hvordan ting ‘må være’.

Kloden vår.
Kloden vår.
Foto
Shutterstock
Published 3. desember 2018 - 16:05 - Updated 3. desember 2018 - 20:08