Ikke alltid bra for dyr å bo på sykehjem

  • – Blir dyret ivaretatt på en kvalifisert og god måte, så er det helt greit å jobbe med terapi. Men tenk grundig igjennom valget, fordi det fører til mange utfordringer for dyret, sier ekspert.
    Foto
    Janne Karin Brodin

Selv om terapi med dyr kan ha god effekt på pasienten, er det ikke sikkert dyret har det godt. 

Ikke alltid bra for dyr å bo på sykehjem

Kaninen Herman bor på sykehjem hvor oppgaven hans er å spre glede og trivsel. Han blir strøket og klappet på av varsomme hender, og kanskje han får en klem, for han er jo så rolig. Herman koser seg, tilsynelatende, men egentlig er han livredd.

Bare det hamrende hjertet avslører hvor redd Herman er.

Å bli passiv er naturlig atferd for en livredd kanin. I naturlig tilstand ville Herman løpt og gjemt seg, og vært musestille for ikke å bli funnet.

Kaniner har et veldig forsiktig kroppsspråk og de lager sjeldent lyder. Og ikke minst liker de som regel ikke å bli kost med.

Det krever kunnskap om dyret og dyrets naturlige atferd for at selskapsdyr som bor på institusjon, dyr som brukes i samhandling med mennesker skal ha det godt. Og det er langt fra sikkert at de som har ansvar for dyret har den nødvendige kompetansen.

Det er blitt populært å bruke dyr som besøksdyr eller selskapsdyr hvor dyret bor på institusjon og å bruke dyr i dyreassistert terapi, hvor kontakt med dyret er en del av behandlingen. Og forskning viser at det å ha relasjoner til dyr kan ha en positiv helseeffekt. Men det er ikke sikkert at det som er godt for brukeren er godt for dyret.

Og det er ikke bare kaniner som ikke blir forstått, det skjer også med så vanlige selskapsdyr som hund og katt.

Ikke nok kunnskap om dyrevelferd i helsevesenet

Dyr blir mentalt slitne av å samhandle med mennesker, sier professor Bjarne O. Braastad ved NMBU

Dyr blir mentalt slitne av å samhandle med mennesker, sier professor Bjarne O. Braastad ved NMBU

Foto
Janne Karin Brodin

─ Når dyr brukes i samhandling med mennesker må det finnes en dyrefører i situasjonen som har kunnskap om dyret selv og ikke bare om terapien og brukeren, sier Bjarne O. Braastad, professor i etologi (dyreatferd) ved NMBU.

Han erfarer at det ofte er mangel på kunnskap når det gjelder dyrets naturlige atferd, hva som er god dyrevelferd og hvordan dyrevelferden skal ivaretas.

─ Den som har ansvar for dyret må kjenne til indikasjoner på at dyrevelferden ikke er så god, sånn at dyret tas ut av situasjonen for å ivareta dyret selv. Ellers kan dyret bli stresset, redd og frustrert, sier Braastad.

Pus kan ikke bo på dagligstuen

Det er også viktig å tenke på dyrevelferden der hvor det ikke er noen dyrefører til stede hele tiden. Et typisk sted er på et sykehjem hvor dyret bor. En katt kan ikke være på dagligstuen hele dagen. Braastad påpeker at dyr behøver mye hvile. De er ikke maskiner som kan jobbe overfor mange klienter over en lang arbeidsdag.

─ En i personalet må se til at dyret får mat i passe mengde, vann og et sted å hvile. Dessuten må dyret ha tilsyn av veterinær, behandles for parasitter og vaksineres.

Utfordringene krever sin hund

Dyr som brukes i terapi møter utfordringer som kan være vanskelig å forstå for dyret, og det krever dyr med spesielle egenskaper.

─ En god terapihund er voksen, robust, nervesterk og har erfaring. Den er pålitelig og godt vant til mennesker, og den håndterer uvante opplevelser uten å reagere med frykt og trekke seg unna, sier Braastad.

En erfaren hund kan sanse sinnsstemninger og justere atferden sin alt etter hvilken respons den får fra mennesket, og den merker fort om mennesket vil ha kontakt. Klienten kan lukte rart, for eksempel av medisiner. Katter og hunder lever i en luktverden. Derfor må dyret bli vant til den typen signaler og fortsatt ville innby til kontakt.

Ikke bruk dyr hvis det er mulig å gjøre noe annet

NMBU har et samarbeid med AntrozoologiSenteret på Ås i bruk av dyr i samhandling med mennesker. Og selv om Christine Olsen ved AntrozoologiSenteret jobber nettopp med å legge til rette for at dyr skal være med på å spre glede og øke livskvaliteten til mennesker, har hun en klar formening om bruk av dyr:

─Det høres kanskje rart ut, men det viktigste er å ikke starte med å bruke dyr i terapi, som besøkshund eller som institusjonsdyr, hvis det er mulig å gjøre noe annet i stedet.

Dyr har bedre av å være i sine vante omgivelser og med opplevelser de behersker og har større kontroll over. Det er bedre å bare være en vanlig familiehund eller familiekatt.

Olsen påpeker at hvis det viser seg at klienten har utbytte av at det bringes et dyr inn i terapien, så skal man være helt sikker på at dyret har det bra.

Forskjell på dyr

Det å være en katt på en institusjon er ikke det verste å være, fordi katten har en posisjon i samfunnet hvor den kan tillate seg å gjøre det den selv vil. Og hvis katten ikke vil ha kos, så slipper den det.

Forskningsansvarlig ved AntrozoologiSenteret Christine Olsen er etolog med doktorgrad i folkehelsevitenskap fra NMBU.

Forskningsansvarlig ved AntrozoologiSenteret Christine Olsen er etolog med doktorgrad i folkehelsevitenskap fra NMBU.

Foto
Janne Karin Brodin

En kanin som Herman derimot, egner seg ikke som dyr på institusjon i det hele tatt. Det skal mye kontakt til for å få kaninen sosial nok til å kunne brukes som institusjonsdyr.

Det største problemet for dyr er at de kan bli tvunget til fysisk kontakt, som jo ofte er hensikten.  Det å løfte opp en høne er ikke nødvendigvis bra dyrevelferd. Blir den holdt fast så vil også den til slutt bli passiv.

─ Akkurat som en kanin vil en høne dessverre fungere enda bedre når den er redd, for da vil den ligge helt stille, sier Olsen.

Kalver, lam, høns og kaniner er dyr som i tillegg til å bli tvangskost ofte frister tilværelsen i innhegninger og bur utenfor institusjonen. Ifølge Olsen har disse dyrene en tendens til å få for lite sosial kontakt og oppfølgning, og har derfor et enda høyere fryktnivå enn i vanlig husdyrhold. I tillegg til mindre sosial kontakt er ofte uterommet utformet slik dyrene ikke får oppfylt sine behov for naturlig atferd. Herman skal ha mulighet til å bevege seg, grave og gjemme seg hvis han vil.

Dyr har også intimsoner

Et dyrs intimsone avhenger både av art, rase og individ. Et terapidyr må tolerere mye fysisk kontakt, også av fremmede. Utfordringen er nettopp den tette fysiske kontakten, det å bli klemt og tatt på på steder som dyret ikke er helt komfortabel med.

For en hund er det ikke det at klienten fekter, roper eller klapper litt hardt som er det verste. Det er en større påkjenning å bli holdt rundt halsen og tvinges til å kose.

Ikke mulig å se i hjemmesituasjonen om hunden din egner seg som terapihund

De fleste hunder føler seg trygge og komfortable i hjemmet sitt, også med de som kommer på besøk i hjemmet. Men det forteller lite om hunden egner seg som terapihund. For situasjonen er en helt annen når hunden er på et fremmed sted og møter fremmede mennesker.

Med en gang det blir en jobbsituasjon blir det annerledes. Hunden har en oppgave, den er på jobb, og det stilles krav fra omverdenen.

─ I tillegg er det jo sånn at eieren er trygg på situasjonen hjemme, men i en ny terapisituasjon vil hundeføreren være bittelitt engstelig og litt spent. Og det vil hunden merke, sier Olsen.

Kyndig vurdering

Det kan være vanskelig å vurdere hunden for et utrent øye, og Olsen opplever å måtte fortelle hundeeiere at hunden under en vurdering viser tydelige tegn på ubehag og nok ikke passer som terapihund. Eieren har ikke sett det, fordi hun ikke kjenner nok til hundens normale atferd og tegn på stress.

Kanskje eier aldri har opplevd at hunden har bitt noen, men ved en vurdering så viser den tegn til at den godt kan finne på å bite hvis den kommer i en presset situasjon.

Små tegn som betyr ubehag

Endret atferd kan være en indikator på at dyret prøver å mestre stress og andre trusler mot dyrevelferden. Hunden kan ha som strategi å trekke seg tilbake, bli passiv. Kanskje den legger ørene bakover eller stikker ut tungen eller løfter labben. Tegn på stress og ubehag kan være noe så lite som at hunden legger hovedtyngden bak på kroppen. Derfor er det viktig at både hundefører og hund vurderes på avstand.

─ Når du har hunden ved din side så ser du ikke det samme som når du står et stykke unna, sier Olsen.

Hundeførers oppgave 

I en terapisituasjon med en hund er det klienten som er i hovedfokus, og hunden må tolerere det som skjer. Dyrefører skal være trygg på hva hunden kommer til å gjøre, sånn at det bare er behov for et sidesyn på hunden og ha fullt fokus på klienten.

─ Hvis du hele tiden må ha fokus på hunden, så føler ikke klienten at den får respons på det den har behov for, sier Olsen.

Dyrefører må også kunne lese handlingene til klienten. Hvis klienten har en litt uforutsigbar atferd, er det viktig at fører klarer å kjenne igjen atferden til klienten i forkant, før en situasjon oppstår.

─ Hvis klienten er på vei til å gjøre noe ubehagelig mot hunden, så kan hundefører ta hunden litt tilbake, sånn at fører kommer mellom hunden og klienten. Hos en kompetent hundefører vil det hele foregå rolig, mykt og fint, sier Olsen.

Hundefører Christine Olsen introduserer hunden. Hvis klienten ikke vil hilse på hunden motiverer hundefører klienten og hunden til kontakt.

Hundefører Christine Olsen introduserer hunden. Hvis klienten ikke vil hilse på hunden motiverer hundefører klienten og hunden til kontakt.

Foto
Janne Karin Brodin

Krav til egnethet

Det finnes mange måter å benytte dyr i samhandling med mennesker, men en egnethetsvurdering av både dyr og fører bør ligge til grunn før beslutningen tas.

─ Blir dyret ivaretatt på en kvalifisert og god måte så er det helt greit å jobbe med dette. Men tenk grundig igjennom valget, fordi det fører til mange utfordringer for dyret, sier Olsen.

Published 2. February 2018 - 9:35 - Updated 10. juli 2018 - 10:25