Norge forbereder nye regler som skal pålegge store multinasjonale selskaper å offentliggjøre hvor de tjener penger og betaler skatt. I et høringsinnspill til Finansdepartementet peker Skatteforsk på flere tiltak som kan gjøre informasjonen mer tilgjengelig, pålitelig og nyttig
Hvor mye skatt betaler multinasjonale selskaper i landene der de opererer? Og hvordan kan offentligheten få tilgang til og sammenligne denne informasjonen?
Dette er sentrale spørsmål i EUs nye direktiv om offentlig land-for-land-rapportering av skatt, som Norge nå forbereder å innføre.
Etter de nye reglene skal multinasjonale konsern med en årlig global omsetning på over 750 millioner euro offentliggjøre informasjon om inntekter, overskudd, skatt og ansatte i ulike land.
I september 2026 leverte Skatteforsk et høringsinnspill til Finansdepartementet. Innspillet bygger blant annet på forskningsnotatet Public country-by-country reporting reaches Norway: Past, present and future, skrevet av Giulia Aliprandi, forsker ved Skatteforsk og programleder ved International Tax Observatory.
I notatet undersøker Aliprandi hvordan Norge foreslår å gjennomføre regelverket, sammenligner rapporteringskravene i europeiske land og trekker frem erfaringer fra land som allerede har innført ordningen.
Hva vil de nye reglene bety for Norge?
Norge har allerede flere ordninger for land-for-land-rapportering. Selskaper innen utvinningsindustrien og finanssektoren er underlagt krav om offentlig rapportering, mens store multinasjonale konsern leverer mer detaljerte, men konfidensielle, rapporter til skattemyndighetene.
Det nye regelverket vil utvide kravene om offentlig rapportering til store multinasjonale konsern på tvers av næringer.
Ifølge Finansdepartementets forslag skal rapportene leveres til Regnskapsregisteret i et maskinlesbart format. Dette vil gjøre det enklere å få tilgang til og analysere opplysningene.
Skatteforsk støtter denne tilnærmingen, særlig etableringen av et sentralt register, standardisert elektronisk rapportering og egne gebyrer ved forsinket innlevering.
Forskningen viser imidlertid en viktig begrensning: Det er ikke sikkert at alle multinasjonale selskaper med virksomhet i Norge må rapportere om sine norske aktiviteter separat.
Over 1 200 multinasjonale konsern har virksomhet i Norge
Aliprandis forskningsnotat bruker statistikk fra OECD til å identifisere minst 1 261 multinasjonale konsern med virksomhet i Norge. De fleste har hovedkontor i utlandet.
Ifølge Finansdepartementet vil minst 91 norskregistrerte morselskaper være omfattet av den foreslåtte rapporteringsplikten.
Konsern med hovedkontor i andre land rapporterer som hovedregel i et annet europeisk land. Informasjon om deres norske virksomhet vil derfor ikke nødvendigvis være tilgjengelig i det norske Regnskapsregisteret.
EU-direktivet krever heller ikke at alle land utenfor EU rapporteres separat. Avhengig av hvilket land konsernet rapporterer i, kan opplysninger om virksomheten i Norge dermed inngå i en samlepost for flere land.
Dette reiser et viktig spørsmål om hvor mye åpenhet det nye regelverket faktisk vil gi.
Hva kan Norge lære av andre land?
Forskningsnotatet bygger også på erfaringer fra Romania, som var det første EU-landet til å innføre de nye rapporteringskravene.
En analyse av de første innrapporteringene viste at 38 prosent av de 164 rapportene som ble undersøkt, manglet påkrevde opplysninger. I tillegg hadde bare rundt 20 prosent av de anslagsvis 569 rapporteringspliktige konsernene med hovedkontor utenfor EU offentliggjort en rapport.
Funnene illustrerer hvor vanskelig det kan være å kontrollere etterlevelsen av regelverket uten en tydelig oversikt over hvilke selskaper som faktisk har rapporteringsplikt.
Analysen avdekker også begrensninger i informasjonen som offentliggjøres. Blant rapportene som inneholdt landfordelte opplysninger utover Romania, var 71 prosent av overskuddet og 74 prosent av inntektene samlet i en restkategori for øvrige land.
Når så store deler av virksomheten rapporteres samlet, blir det vanskeligere å få oversikt over hvor multinasjonale selskaper tjener penger og betaler skatt.
Hvordan kan Norge styrke åpenheten om skatt?
På bakgrunn av disse funnene anbefaler Skatteforsk at Norge innfører de nye kravene i tråd med regelverket i andre europeiske land, samtidig som handlingsrommet for utformingen av det nasjonale registeret utnyttes.
Høringsinnspillet peker særlig på tre prioriteringer:
- Gjøre rapporteringsplikten etterprøvbar. Registeret bør ha oversikt over hvilke selskaper som har rapporteringsplikt, og registrere unntak, manglende opplysninger og utsatt offentliggjøring. Dette vil gjøre det enklere å skille mellom lovlige unntak og manglende etterlevelse.
- Sikre gratis og enkel tilgang til data. Rapportene bør være tilgjengelige uten registrering, kunne søkes opp etter selskap og rapporteringsår og lastes ned i maskinlesbare formater.
- Forbedre internasjonale rapporteringsstandarder. Norge bør støtte fremtidige europeiske reformer som gir mer detaljert informasjon om virksomhet i ulike land, bedre samordning mellom rapporteringsordninger og bedre tilgang til data for forskning.
Skatteforsk anbefaler også at Norge benytter Europakommisjonens planlagte gjennomgang av direktivet i juni 2027 til å arbeide for ytterligere forbedringer.
Dette inkluderer krav om at konsern rapporterer opplysninger om morselskapets hjemland separat, utvidelse av hvilke økonomiske opplysninger som skal offentliggjøres, og etablering av en felles europeisk database for rapportene.
Åpenhet om skatt må fungere i praksis
Offentlig land-for-land-rapportering representerer et viktig steg mot større åpenhet om selskapsbeskatning. Ordningen kan gjøre det enklere for forskere, journalister, myndigheter og allmennheten å få innsikt i multinasjonale selskapers økonomiske aktiviteter og skattebetalinger.
Men hvor nyttig informasjonen blir, avhenger av hvordan rapporteringskravene gjennomføres.
Skatteforsks høringsinnspill understreker at et godt utformet nasjonalt register kan bidra til å utnytte mulighetene i det nye regelverket, uten å pålegge selskapene unødvendige ekstra rapporteringsbyrder.
Ved å sikre at opplysningene er tilgjengelige, sammenlignbare og etterprøvbare, kan Norge legge bedre til rette for offentlig innsyn i multinasjonale selskapers skattebetalinger og en mer kunnskapsbasert skattedebatt.
Les mer: