Går under vann med arkitektur

  • Frognerkilen er en av sjøens parkeringsplasser, konstaterer vannskapsarkitekt Elin T. Sørensen der hun sitter på svaberget som hun har gjenskapt som marin landskapsarkitektur.

    Frognerkilen er en av sjøens parkeringsplasser, konstaterer vannskapsarkitekt Elin T. Sørensen der hun sitter på svaberget som hun har gjenskapt som marin landskapsarkitektur.

    Foto
    Georg Mathisen

Plener og parker på land – betong og ørken under vann. Elin T. Sørensen tar doktorgraden på landskapet som mennesker skaper under havflaten. Hun er Norges første vannskapsarkitekt.

Går under vann med arkitektur

Sørensen er landskapsarkitekt som jobber med snorkel. Noen måneder før hun skal levere doktorgradsarbeidet sitt på NMBU, opplever hun at det som bare var en idé om et nytt fagfelt, har fått gjennomslag langt inn i den kommunale saksbehandlingen.

– Jeg har definert en ny gren av landskapsarkitektur, innrømmer hun selv. Vannskapsarkitekten har begynt med Norges tettest befolkede sjøkant, i Oslo. Hun beskriver tjenesten sin som «marin landskapsarkitektur».

 

Kunnskap stopper

Det begynte med en brennende interesse for livet under vann, med bakgrunnen både som landskapsarkitekt og billedkunstner, og med det som skal bli en doktorgrad der hovedvekten er lagt på det praktiske arbeidet.

– Min interesse er vannets interesse. I dag har elver og bekker fokus i byutviklingen, men ikke fjordmiljøet, sier hun.

Hun har arbeidet med urban vannhåndtering selv – det å bremse regnvannet slik at det ikke skaper flom og det å åpne igjen bekker som er lagt i rør. – Men kunnskapen og oppmerksomheten stopper ved sjøkanten, sier Sørensen.

 

Hoffselva er en av få i Oslo som har plass til å renne ut i fjorden, peker Elin T. Sørensen på. – Det store spørsmålet er hvordan elva behandles videre i byplanleggingen, sier hun.

Foto
Georg Mathisen

Landskap som tåler fremtiden

For å vise hva hun snakker om, tar hun en spasertur fra Bestumkilen til Frognerstranda. Over Hoffselva – som faktisk har plass til å renne ut i fjorden og være elv med god helse, men som ikke får særlig plass når byutviklingen skal planlegges – og bort til Frognerelva. En kulvert som munner rett ut i Frognerkilen, uten noen som helst overgang mellom elv og fjord; mellom ferskvann, brakkvann og saltvann.

I februar var det flom i Frognerkilen. Stormflo. Den illustrerer godt hvorfor forskningen hennes er viktig, mener Elin T. Sørensen:

– Hvordan lager vi landskap som tåler det som skjer i fremtiden? Frognerstranda er ikke spesielt fin. Her mener jeg at vi burde laget våtmark. Sjøfugler er også brukere som vi må ta hensyn til, sier hun. Forklarer om sjøbunnen som er helt øde, uten liv, en ørken – og om båtplassene. Dem sammenligner hun med parkeringsplassen på Ikea på Slependen. Båtplassene okkuperer over halvparten av det blå arealet, og «parkeringsplassen» i Frognerkilen er mer enn åtte ganger så stor som parkeringsplassen på Slependen.

Frognerelva kommer ut gjennom en kulvert under E18.

Foto
Georg Mathisen

Sjøens parkeringsplass

– Nesten 60 hektar av Frognerkilen er dekt med båter. Det ville aldri hendt på land. Der er parkene en del av naturen vår. 60 hektar dekket av biler i en park? Det ville vi aldri ha tillatt! erklærer hun. Båtene dekker til for sollyset slik at det ikke kommer ned på bunnen der tang og ålegress trenger det – og de stopper sirkulasjonen i vannet, som er dårlig i utgangspunktet.

Noen hundre meter utover Bygdøy-siden av Frognerkilen ligger svabergene som inspirerer Sørensen både som kunstner og landskapsarkitekt. – Kambrosilurbergartene er leirskifer og kalksteinlag med stor variasjon i overflaterelieff. En slik overflate gir økologiske nisjer og stor variasjon i landskapet, forklarer hun.

Her har hun hatt med seg gipsmaker og tatt avtrykk av berget. Så har hun fått jobbe med fotogrammetri – en måte for å sette sammen mange bilder til en 3D-modell. – Modellene har vi printet ut i leire. Den digitale produksjonen fikk støtte fra av ARD Innovation, som NMBU og NIBIO eier sammen, fordi de så et kommersialeringspotensial i arbeidet , sier hun.

Blant resultatene er også en 3D-animasjon som viser hvordan den arkitektoniske utformingen kan bli når det bygges ut i sjøen, med de naturlige svabergene og marine naturtyper som modell.

Slik bør det ikke se ut. Her i Frognerkilen ville Sørensen heller ha hatt våtmark.

Foto
Georg Mathisen

Natur inn i byggeri

– Det jeg vil, er å overføre naturens kompleksitet inn i det urbane byggeriet. I byggene våre vil jeg integrere bosteder for livet under vann. Der hvor det er monotont og flatt i dag, kan vi heller speile disse teksturene, sier hun.

– Dykkerne kaller Indre Oslofjord «sjøbunnsørken». På betongveggene er det ingenting som fester seg. Her i det naturlige terrenget, derimot, slår dyrene seg ned i sprekker. På land er det mose. Under vann er det rur og blåskjell. Det vi snakker om, er å lage gode, marine nabolag.

For at hun som omtaler seg som «landkrabbe», skulle få innsikten hun trenger, måtte hun lære seg å snorkle, og hun måtte bli venn med marinbiologene, geologene og livet under vann. «Medskapere i et tverrartslig samarbeid», omtaler hun dem som – marinbiologer og geologer, krabber, hummer og rur.

 

På land er det mose og andre planter som bruker sprekker og hulrom. Under vann er det blant annet rur og blåskjell.

Foto
Georg Mathisen

Urban sjørapport

Helt nytt er ikke prosjekter under vann. Flere har laget hummerhoteller og blåskjelltau. Men det mangler en helhetlig tankegang, ifølge Elin T. Sørensen.

– Det er ikke tenkt inn i planleggingen fra start. Når vi bygger på land, må vi tenke grøntområder, men vi tenker ikke på livet under vann når vi bygger i vannkanten.

Der har det begynt å skje noe allerede før hun er ferdig med doktorgraden sin. Sørensen har sørget for å være synlig hele tiden, testet ideene sine og brukt utestemme for å møte både samarbeidspartnere og motforestillinger.

– Fordi vi har jobbet ganske utagerende, er vi også blitt invitert inn i prosessen, sier hun. Sammen med NIVA, Norsk institutt for vannforskning, fikk hun oppdraget med å lage en rapport om Oslos urbane sjøområder.

 

Sørensen er opptatt av livet både over og under vann.

Foto
Georg Mathisen

Renser vannet

– Vi foreslår å reparere – å gjøre noe for livet under vann. Vi vil tilby et nabolag til de marine organismene, og det vil lage områdene mer spennende for oss mennesker og få inn liv der det er dødt. Mange av de marine organismene hjelper oss å rense vannet og skape bedre vannmiljø, forklarer Sørensen.

Hun sammenligner det med arbeidet som gjøres for å ta vare på bier, humler og andre pollinerende insekter. Ønsket er et fjordens svar på det nettverket av parker og bekker som finnes på land.

– Det er kjempegøy at det er begynt å skje noe og at vi har sluppet inn i kommunene før jeg er ferdig. Det betyr at selv om selve avhandlingen min blir lagt i en skrivebordsskuff, lever arbeidet videre, sier hun.

 

 

Slik ser det ut under vann utenfor Frognerstranda. Elin T. Sørensen gjorde opptaket 9. august 2018 med Gopro Hero Session undervannskamera.

Published 4. juni 2020 - 16:47 - Updated 4. juni 2020 - 17:10