Under huden på moderne pirater

Moderne pirater på stranda i Adenbukta, Somalia.
Moderne pirater på stranda i Adenbukta, Somalia.Foto: MOHAMED DAHIR /NTB

I populærkulturen er sjørøvere ofte søte eksentrikere, som bruker vidd snarere enn våpen for å sno seg på de sju hav. Men Hollywoods Jack Sparrow, Pippis pappa eller Kaptein Sabeltann ligner lite på virkelighetens pirater – som i en årrekke har fascinert Stig Jarle Hansen.

I 2008 økte antallet piratangrep i Adenbukta dramatisk. Somalias kyst fikk kallenavnet ”verdens mest piratinfiserte farvann”. Siden den gang har ikke Hansens telefon stått stille. Journalister fra inn- og utland vil ha hans syn på årsaker og tiltak.

Få her i verden vet nemlig mer om somaliske pirater enn førsteamanuensis Stig Jarle Hansen ved Institutt for miljø- og utviklingsstudier, Noragric. Det ryktes at Hansens piratrapport fra 2009 gikk under navnet ”Bibelen” hos dem som har hatt det overordnede ansvaret for de alliertes tiltak i Adenbukta - NATOs maritime overkommando.

Men hvordan ble han ”piratekspert”?
– Det henger sammen med det som er vår styrke på instituttet: Inngående landkunnskap opparbeidet gjennom dybdestudier i felt. Her står vi i en særstilling i norsk utviklingsakademia, mener Hansen, som selv reiser til Somalia minst et par ganger årlig.

– Resultatet er at jeg har et enormt kontaktnettverk på bakken. I et land som Somalia betyr hvem du kjenner alt. Slik har jeg relativt trygt kunnet reise i områder som for de fleste andre aktører var for farlige.

Piratkarteller
– Piratinteressen oppstod litt tilfeldig da et dansk sikkerhetsfirma ga meg i oppdrag å skrive en rapport om årsaksforhold for sju-åtte år siden, forteller Hansen.

Utviklingspolitikk på Afrikas horn var og er hans fagområde. De siste 15 årene med særlig fokus på Somalia, som fra 1991 til august i fjor var uten sentral statsmakt. Situasjonen i landet blir jevnlig omtalt som verdens verste humanitære krise.  

– Pirater har vært en faktor i Adenbukta helt siden kuppet i 1991, men ”gullalderen” tok ikke til før i 2004-2006, og så igjen i 2008 og til i dag, forteller Hansen.

Han er særlig interessert i oppbygningen av piratkartellene. Noen av dem har fungert som reneste aksjeselskapene. Du har båt, jeg har våpen og han der har mannskap. Alle bidrar med sitt, i et velorganisert og hierarkisk system. Den indre justisen er sterk, og hvert kartell holder seg på sin egen tue - ikke ulikt den tradisjonelle, somaliske samfunnsstrukturen.

– Somalia er jo ofte blitt fremstilt som en kollapset stat, der ingenting fungerer. Sånn er det ikke. Staten har bare aldri vært kilde til trygghet eller tjenester. Det er klanene som har sørget for det, sier Hansen.

Islam begrenser røveriene
Akkurat nå jobber han med et bokprosjekt om moderne sjørøvere.

– Fokus er ofte; hvorfor har Somalia så mange pirater? Jeg er mer opptatt av hvorfor de har så få. Landet har nesten ti millioner innbyggere. Mange lever i nød, men på høyden var det bare 5000 pirater, sier Hansen.

Rustent gammelt piratskip i Somalia.
Rustent gammelt piratskip i Somalia. Foto: Michael Wick/Shutterstock

Svaret ligger nettopp i de sterke, lokale strukturene verdenssamfunnet lenge har oversett i sin iver etter å redde Somalia. Klanledere og religiøse ledere som har satt foten ned for antiislamsk virksomhet.

– Enkelte piratkarteller har hyret religiøse lærde for å finne smutthull som anerkjenner virksomheten. Så sterke er disse kreftene. Andre har hevdet de opererte som kystvakt og hindret tjuvfiske, sier Hansen.

I boken vil han også se på hva som skjer med kartellene nå som et massivt internasjonalt sikkerhetsapparat har satt en effektiv stopper for virksomheten.

Arvtagerne
Nylig bragte media nyheten om at piratvirksomheten har økt Vest-Afrika.

– Det har bygget seg opp en stor privat sikkerhetsindustri i Adenbukta. Når behovet synker rundt piratvirksomhet der, må de skaffe seg nye oppdrag. Derfor har de interesse av å overdrive utviklingen, særlig i de oljerike områdene utenfor Nigeria. Men statistikken forteller noe annet, mener Hansen.

– Man kan ikke uten videre overføre kunnskapen fra Somalia til Nigeria. En pirat er ikke en pirat, advarer han.
Der somaliske pirater tok gisler for å presse penger fra skipseierne, er de vest-afrikanske  mer interessert i lasten om bord. Resultatet er mer brutalitet. Det er dessuten vanskeligere å holde lenge på skip i en fungerende stat. Operasjonene i Nigeria er derfor raskt over, mens de i Somalia kunne trekke ut i måneder og år.

– Jeg synes det er gøy at det er så stor interesse for det jeg driver med her på Ås, sier Hansen. Han kan skilte med jevnlig opptreden i medier som BBC, CNN og Al Jazeera, og til og med kinesisk TV. Også lokale afrikanske medier er ofte på tråden.

– En periode laget jeg faktisk jevnlige reisebrev fra Mogadishu for BBC World Service, smiler han, og legger til:

– Det fine med å være tilknyttet et universitet med stor takhøyde, er at man ikke trenger å være redd for å ha kontroversielle synspunkter. Og det har jeg.

Fakta

NMBU er i dag en betydelig tenketank for internasjonal bistand. Det startet i de små. Landbruksstøtte har siden starten vært en viktig del av norsk utviklingshjelp. Allerede i 1964 ble Utvalget for internasjonal utvikling etablert på NMBU, og universitetets fagfolk har i flere tiår spilt en rolle på bakken i det norske utviklingssamarbeidet.

I starten lå fokus på produksjonsøkning, og de tradisjonelle landbruksfagene dominerte. Etter at Brundtlandkommisjonen påpekte sammenhengen mellom fattigdom og miljø på 1980-tallet, og lanserte begrepet ”bærekraftig utvikling”, ble også miljø et tema.

I 1986 ble Norsk senter for internasjonal landbruksutvikling (Noragric), etablert. Dagens Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric (opprettet i 2005) huser et av landets mest anerkjente akademiske fagmiljøer innen internasjonal utvikling. NMBU har fortsatt sterkt fokus på landbruk og miljø, men fagkretsen omfatter i dag et bredt utviklingsfaglig spekter; fra globalisering og næringsutvikling, til konflikt- og fattigdomsbekjempelse.

Publisert - Oppdatert

Del på