Avkler den avskyelige snømannen

Den avskyelige snømannen, eller yetien som den som oftest blir kalt, er en mystisk, ape-lignende skapning som sies å bo i Asias fjellområder. Figuren er tett innvevd i nepalsk og tibetansk mytologi, og lokale har rapportert om observasjoner i århundrer. Slike historier er gått i arv fra generasjon til generasjon. Nå bryter forskerne ned mystikken, for DNA-prøver knytter den påståtte yetien til asiatiske bjørner. 

Samtidig kom forskerne nærmere et stamtre for verdens bjørnearter.

Yeti… eller bjørn?
Forskerne har testet ni prøver av påståtte yetier, inkludert bein, tann, hud, hår og avføring, innsamlet i Himalaya.
– DNA-prøver etterlatt av dyreliv er økologiske bevis på en art eller et individ i tid og rom, sier en av forskerne bak studien, Richard Bischof, ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Yeti-prosjektet er et samarbeidsprosjekt hvor NMBU blant annet har bidratt med DNA-prøver fra innsamlete prøver av rovdyr. Genetiske prøvetakingsdata vokser i popularitet for overvåking av truede og sjeldne arter i fjerne områder.
–  Det fine er at genetiske prøver ofte har lang levetid. De kan brukes i senere studier for å svare på nye spørsmål, sier Bischof.
En av yeti-prøvene viste seg å være fra en hund. De andre åtte var fra asiatiske sortbjørner, himalayabrunbjørn eller tibetanske brunbjørner.

Grundigere undersøkelser
– Våre funn tyder på at yeti-legendenes biologiske grunnlag kommer fra lokale bjørner, sier hovedforfatter bak studien, førsteamanuensis Charlotte Lindqvist fra Buffalo College of Arts and Sciences i USA.
Dette er ikke første gang noen har analysert såkalt yeti-DNA, men tidligere prosjekter har basert seg på enklere genetiske analyser og etterlot viktige spørsmål ubesvart.
– Dette er til dags dato den grundigste undersøkelsen som er gjennomført på slike prøver, sier hun videre.

Vitenskapen bak folklore
Menneskeheten har lang tradisjon for mytiske dyr. Det er ikke første gang vitenskapelige metoder blir brukt for å avmystifisere. Som den langvarige legenden om en "afrikansk enhjørning", som ble beskrevet tidlig i det 20. århundre av britiske forskere, som fant og beskrev okapien, en slektning av sjiraffen, som ser ut som en blanding mellom sjiraff, sebra og hest.

I Australia - hvor forskning tyder på at mennesker og store dyr kan ha eksistert sammen for tusenvis av år siden, har noen forskere spekulert i at referanser til enorme dyrelignende skapninger i Australias aboriginske mytologiske "Drømmetid" kan ha blitt hentet fra gamle møter med megafauna eller restene av denne.

Forbedret resultater fra 2014
Men mens de sistnevnte forbindelsene forblir usikre, er forskernes resultater i dette tilfellet utvetydige. De undersøkte blant annet en hudrest fra hånden eller poten til en yeti, som en del av en klosterrelikvie, og et fragment av lårbenet til en yeti funnet i en hule på det tibetanske platået.
– Hudprøven viste seg å være fra en asiatisk svartbjørn, og beinet fra en tibetansk brunbjørn, kommenterer Lindqvist.
Forskerne undersøkte også hår fra en påstått yeti som genetikeren Bryan Sykes analyserte i en velkjent 2014-studie. Sykes konkluderte den gang med at prøven muligens var en hybrid mellom en isbjørn og en brunbjørn, men nå har forskerne klart å produsere en mer fullstendig DNA-sekvens og fant at individet faktisk var en himalayabrunbjørn.

Løste et annet mysterium i samme slengen
Hvem skulle tro at noen hårtuster fra det lokale har trodd var yetier, skulle vise seg å være en viktig puslespillbrikke i bjørnenes familietre? I tillegg til å avkrefte yeti-myten har forskerne også brukt det samme DNAet til å se på de asiatiske bjørnenes evolusjonære historie.
– Bjørnene i denne regionen anses som enten sårbare eller kritisk truet. Lite er kjent om hvem deres nærmeste slektninger er, sier Lindqvist.
Hun sier at en god oversikt over bjørnenes genetikk kan bidra til å estimere sikrere bestandsstørrelser og utforme gode forvaltningsstrategier.

Forskerne har tatt DNA fra 23 asiatiske bjørner, inkludert de påståtte yetis, og sammenlignet disse med genetiske prøver fra bjørner over hele verden. Analysen viste at mens tibetanske brunbjørner har en nær felles forfar med nordamerikanske og eurasiske bjørner, er himalayabrunbjørner lenger unna på slektstreet.

Isolert fra resten
I følge forskerne skjedde denne oppsplittelsen for rundt 650 000 år siden, i en kuldeperiode hvor det ble dannet mange isbreer. Tidspunktet tyder på at ekspanderende isbreer og områdets fjellrike geografi kan ha forårsaket at himalayabrunbjørnene ble separert fra andre bjørner. Isolasjonen har medført uavhengig evolusjonær bane og større genetiske forskjeller.
– Ytterligere genetisk forskning på disse sjeldne dyrene kan bidra til å belyse områdets miljøhistorie, samt bjørnens evolusjonære historie på en global skala, sier Lindqvist.
– Vi håper at flere yeti-prøver kan bidra til dette arbeidet, avslutter hun.