Siste arbeidsdag på Ås gård - NMBU

Av Kai Ole Hänsch

Agnes Klouman
Agnes KloumanFoto: Kai Ole Hänsch

Etter 38 år takker Agnes Klouman for seg, og går inn i pensjonisttilværelsen med et smil.

Har trivdes godt
Mandag 22. februar fyller Agnes 62 år, og har bestemt seg for å førtidspensjonere seg. Hun innrømmer at hun egentlig gleder seg, selv om hun har trivdes godt på Senter for husdyrforsøk ved NMBU.

- Det er nok noe av det jeg kommer til å huske, forteller hun. - De hyggelige og gode kollegene, og det fine samholdet vi har hatt, fortsetter hun. – Og dyrene da selvsagt. De kommer jeg til å savne. Jeg har jo fulgt de gjennom flere generasjoner, spesielt dyrene på småfe. Det er ikke alle forunt å komme på jobb om morningen og bli møtt med jubel. Hver eneste gang.

Begynte som vikar
At Agnes endte på Ås, tenker hun selv kanskje er tilfeldig.  - Jeg hadde ingen andre planer klare, ler hun. –Jeg lurte jo lenge hva jeg skulle bli når jeg ble «stor», men så trivdes jeg så godt. Og med de ordna arbeidsforholdene som er her i tillegg, ble det bare slik. Har aldri angret.

Det hele startet i 1983. - Da sendte jeg en forespørsel til Landbrukshøgskolen og lurte på om de trengte hjelp i fjøset, forteller Agnes.

Som svar fikk hun beskjed om at hun bare måtte stikke innom. - Etter det besøket ble jeg ansatt som vikar, og jobbet der de måtte trenge meg. 

De første par månedene var hun i forsøksfjøset til storfe. - Men så startet lammingen, forteller Agnes. Og siden hun hadde praksis med sau fra tidligere etter Vinterlandbruksskolen, ville de benytte seg av erfaringen hun hadde under lammingen. – Der ble jeg til beiteslipp, og begynte deretter på gris. Eller ernæringsgrisefjøset som det het den gangen.

Der jobbet hun i to år, og ble senere ansatt som arbeidsleder da datidens arbeidsleder sluttet for å studere. – Jeg søkte stillingen da han sluttet, og fikk den. Men det var et så tøft fysisk arbeidsmiljø på det fjøset, at de bestemte seg for å legge det ned, forteller hun. - Grisene hadde det flott der, store binger til hver purke og egen luftegård, men for oss ansatte var det veldig fysisk tungt å jobbe der.

Jobbet i Fredskorpset
Etter at ernæringsgrisefjøset ble lagt ned fortsatte Agnes på stoffskifteavdelingen, men i 1986 fikk hun permisjon for å arbeide for Fredskorpset i Tanzania. Der ble hun i to år.

Senere var hun også nedover for å inseminere geiter på Mulbadaw Farm i Tanzania. Der NMBU hadde et samarbeidsprosjekt med Sokoine Agricultural University, som igjen er tilknyttet Mulbadaw Farm. Samarbeidet gikk bl.a. ut på at sæd fra norske mjølkegeiter ble sendt til Tanzania. Hvert år kom det også arbeidere fra denne gården gjennom Fredskorpset til Norge. Her jobbet de ved småfeavdelingen på Ås gård ved NMBU. Der lærte de mye som de kunne ta med seg tilbake til hjemlandet.

Fra stoffskifteavdelingen til småfe
Etter turen til Tanzania fortsatte Agnes i stoffskifteavdelingen i ti år før hun endte opp som leder på småfe i 1998.

Der har hun vært frem til i dag. - Men jeg sluttet som leder for et par år siden, og syntes det egentlig var litt godt å trappe litt ned, forteller hun. - Vi er jo en forsøksgård, og det følger med et stort ansvar som leder ved forsøk, selv om alle er flinke og bidrar. 

Mens vi er ute og går i fødeavdelingen, hører vi plutselig hører vi en litt intenst og irritert breking fra en av fødebingene. Et nylig født kje leter etter spenene til mamma.
Mens vi er ute og går i fødeavdelingen, hører vi plutselig hører vi en litt intenst og irritert breking fra en av fødebingene. Et nylig født kje leter etter spenene til mamma. Foto: Kai Ole Hänsch

Startet med gjeterhund
Agnes skaffet seg også hund etter at hun startet på småfe. - Det var på grunn av jobben jeg gikk til anskaffelse av en gjeterhund, innrømmer hun.  Det var spesielt etter èn episode, som hun husker godt. – Det var sommer og jeg skulle flytte noen sauer. Jeg løp så jeg fikk blodsmak i munnen. Så skulle jeg hoppe over et gjerde, men hektet borti og tryna noe så j… og da spredde jo selvsagt sauene seg over alt igjen.

Dermed gikk Agnes til ledelsen og lurte på hvorfor de ikke hadde gjeterhund? – Ja det var lurt, fikk jeg til svar, forteller Agnes. – Bare skaff deg en gjeterhund du. Og slik ble det.

Agnes kjøpte seg en border collie, og startet på scratch med trening. Etter hvert ble de et sammensveiset team, noe som lettet veldig på flytting av sau. – I dag har jeg min tredje hund, smiler Agnes.

Tinka og Agnes håper å bli et bra team etter hvert, når Tinka forhåpentligvis blir godkjent som redningshund.
Tinka og Agnes håper å bli et bra team etter hvert, når Tinka forhåpentligvis blir godkjent som redningshund. Foto: Kai Ole Hänsch

Stolt av
En av de tingene Agnes fikk innført på Ås gård, og som hun er stolt av, er at hun forlangte at kjeene skulle få gå hos mora selv om de skulle melkes. – Og at bukkekjeene skulle fôres opp til slaktedyr. Jeg syntes det var så brutalt at de skulle taes fra mora. Spesielt når de gikk sammen i råmelksperioden og hadde knytta bånd. Nå ser vi også at kjeene ble friskere, ble mindre syke. Vi får mindre melk selvsagt, men jeg tenker at man sparer utgifter til en ansatt som måtte ha fôret kjeene manuelt.

Pensjonisttilværelsen kaller
Fra mandag av er Agnes Klouman pensjonist. - Det skal bli godt å ikke bli vekket av vekkerklokka fem om morgenen, smiler hun. - Nå skal Tinka og jeg trene henne opp til å bli redningshund. Noe jeg håper hun blir godkjent til etter hvert. Nå har vi jo tid til det. Dessuten har familien et Torp i Sverige. - Der skal vi tilbringe en del tid og restaurere videre på, så fort det blir lovlig å dra over igjen. Ellers skal jeg bare kose meg med familien.

Vi ønsker Agnes lykke til videre som pensjonist.

Publisert - Oppdatert

Del på