Et godt arbeidsmiljø er ikke noe vi bare kan avtale oss fram til. Det er en øvelse uten slutt. Derfor har jeg igjen lyst til å minne om noe av det viktigste vi kan gjøre i arbeidslivet: Å være en god kollega.
22. august i år kom rapporten fra den nasjonale kartleggingen av mobbing og seksuell trakassering i universitets- og høyskolesektoren. Funnene var alvorlige, også for NMBUs del. To NMBU-ansatte svarte at de har vært utsatt for voldtekt det siste året. 16 respondenter ved NMBU svarer at de har vært utsatt for seksuell trakassering. 112 respondenter oppgir at de har blitt mobbet eller trakassert i løpet av de siste 12 månedene.
Jeg har tidligere sagt at situasjonen er uakseptabel. Det er den fortsatt, selv om vi i ledelsen ikke har saker på vårt bord nå som dreier seg om trakassering. Poenget er at selv om NMBU er en trygg og god arbeidsplass i det store og hele, så er tallene er en tydelig påminnelse om at vi har en del å jobbe med. Lovbrudd, mobbing og trakassering skal ikke finne sted på vår arbeidsplass. Det skal ikke finne sted på noen arbeidsplass.
I arbeidslivet er vi beskyttet mot mobbing og trakassering av klare lover og tydelige retningslinjer. De fleste arbeidsplasser jobber også kontinuerlig og systematisk for å forebygge disse problemene, noe vi også gjør ved NMBU. De siste årene har vi gjennomgått og utbedret varslingsrutinene våre, og alle enheter ved NMBU har vurdert sitt eget arbeidsmiljø med tanke på risiko for mobbing og trakassering og hvilke tiltak som vil være hensiktsmessige. Temaet er tatt opp i ledergrupper og andre relevante fora: for eksempel styringsdialoger og faste møter med studenter og ledelsen. Videre har vi signert AldriOK-kampanjen, vi har hatt en idedugnad med studentene om hvordan NMBU skal følge opp resultatene fra studentenes helse- og trivselsundersøkelse, og vi har ansatt et studentombud. Ikke minst er det at vi deltar i denne nasjonale kartleggingen et viktig tiltak i seg selv.
Etter at rapporten kom, har NMBU gått grundig gjennom den, og resultatene er presentert og diskutert i ulike fora som Universitetsstyret, på allmøter og i medvirkningsapparatet. Arbeidsmiljøutvalget har også diskutert rapporten og mulige tiltak. Arbeidsgiver har i samråd med fagforeningene bestemt at resultatene skal følges opp i samarbeid med verneombudene, tillitsvalgte bedriftshelsetjenesten og arbeidsmiljøutvalget ved NMBU. Hvilke konkrete oppfølgingstiltak som skal prioriteres er ennå ikke besluttet. Men det som er sikkert er at NMBU vil iverksette tiltak på alle nivå i organisasjonen og i grupper som ifølge kartleggingen pekte seg ut i negativ retning.
Men så er det jo dessverre sånn at det ikke holder å beskrive en ideell organisasjon og stille klare krav til at hver enkelt medarbeider etterlever reglene. Et godt arbeidsmiljø er ikke noe vi bare kan kreve og avtale oss fram til. Det er en øvelse uten slutt, akkurat som andre grunnleggende verdier i samfunnet vårt, for eksempel ytringsfrihet, toleranse og solidaritet.
Et arbeidsmiljø er summen av alle individuelle valg som blir tatt for eksempel i løpet av en arbeidsdag. Arbeidsmiljøet utvikles over tid, gjerne illustrert ved den akkumulerte effekten av alle slike individuelle valg. Slik er det også med bakgrunnen for blant annet metoo. Det var en kultur som fikk lov til å feste seg, fordi ikke mange nok valgte annerledes. For å være godt må derfor arbeidsmiljøet baseres på et sett av verdier, en daglig praksis og jevnlig refleksjon – arbeidslivet igjennom.
Verdigrunnlaget er kjent, og det behøver ikke gjøres vanskeligere enn å referere til «god folkeskikk anno 2019». Men det er mitt ansvar som leder å sørge for at praksisen og refleksjonen finner sted. Derfor har jeg, i tillegg til de formelle tiltakene og prosessene vi skal sette i gang ved NMBU, tenkt å gjenta meg selv i det kjedsommelige om særlig en ting: Vær en god kollega.
Å være en god kollega innebærer mange ting. Men grunnleggende sett handler det om å respektere egne og andres grenser. Det handler om at vi må bry oss om folk rundt oss. Om å varsle hvis vi hører om noe kritikkverdig. Det handler om å behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Det handler også om å unngå å bidra til baksnakking og ryktespredning – en noe mindre debattert og mer indirekte form for trakassering. Spre heller glede, omsorg og gode nyheter.
Metoo er ikke over. Det er UHRs kartlegging et tydelig eksempel på. Det tar tid å endre et så dyptgripende strukturelt samfunnsproblem. Derfor må vi holde oppmerksomheten på saken, holde debatten og refleksjonen i gang og rett og slett velge å være hverandres gode kolleger. Vær med meg på dette inntil jeg minner oss på det neste gang.