"På stasjonen" het det om sentrum da jeg vokste opp i Ås-bygda på 1960-tallet. Når vi skulle i butikken het det: «Jeg må ned på stasjonen og handle!» Dette forsto de som hadde tilknytning til Landbrukshøgskolen ikke mye av.
Fra 1960-tallet førte omfattede boligbygging til at Ås gikk fra å være en landbrukskommune til å bli et tettsted for pendlere, samtidig som høyskolen tronet midt i bygda.
Industri fantes knapt nok, så vi hadde ikke det klassiske skillet mellom arbeidere og borgerskap. Men det gikk et tydelig skille mellom høyskolefolk og vanlige bygdefolk.
Det vanket bank
Bare det å oppholde seg på stasjonen var utrygt for enkelte. Var du sønn av en professor var du definitivt en fiende, og det vanket regelrett bank.
Men om man ikke kunne gjemme seg bort i mengden – og den fantes ikke – kunne man gjemme seg blant titlene. En dosent-sønn (en av de få) fortalte meg at han slapp unna. Slåsskjempene visste ikke hva en dosent var og lot usikkerheten komme gutten til gode. På 1980-tallet var håndgripelighetene flyttet til Studentersamfunnet i forbindelse med fester, før det hele døde sakte ut. Ås var i ferd med å utvikle seg i retning av et forstad til Oslo.
De, dem og oss midt i mellom
For egen del opplevede jeg sjelden skillet som problematisk, men som barn av lærere, sikkert sammen med barn av presten, legen og lennsmannen, var jeg i en gruppe som hadde aksept i begge ”leire”.
Mine foreldre kom til Ås da jeg var to år gammel. Min mor begynte ved Åsgård skole, sentrumsskolen som hadde mange elever fra høgskolen. Senere fortalte hun meg om det overraskende møte med skillet i hverdagen. Året før vi kom til Ås, hadde enkelte fruer ved høgskolen uttrykt ønske overfor skolen om egne klasser for høgskoleunger. Akkurat det ble det ikke noe av, og det er vel nærliggende å tro at de aller fleste mente at det var en dårlig idé.
Tyskerbrakkene
Jeg opplevde ikke krigen, men dens etterlatenskaper. Tyskerbrakkene på Ås var slitne på 60-tallet og ble anvendt til ymse formål, blant annet som husvære for vanskeligstilte familier.
Det var forbudt område for oss småungene, uansett om du kom fra den ene eller andre siden av skillelinja. For bygdeungdommene derimot var en allianse med gutta i brakkene nyttig i maktkampen mot studenter og høgskoleungdom. Historiene om slåsskampene på Åsmåsan, rett nord for stasjonen og møkkasporet, nådde oss småungene. Det var tøffe tak.
Den store landeieren
I tillegg til å være en høyere utdanningsinstitusjon var Landbrukshøgskolen, og nå NMBU, en betydelig eiendomsbesitter i Ås. I dag utgjør eiendommen rundt 5000 daa, noe redusert etter omfattende salg av festetomter til eierne. Eiendommen grenser mot Ås sentrum i øst.
Disse festetomtene – flere hundre – var med på å forsterke skillelinjene mellom de som var tilknyttet Landbrukshøgskolen og Ås-bygda. Helt til 1970-tallet var tomtene beheftet med en klausul om at fester måtte være tilknyttet institusjonene på høgskolens område, hvis ikke måtte fester selge innen et par år. Barn fikk heller ikke overta.
En storslagen kulisse
Gjennom hele min oppvekst var høgskolen i første rekke en storslått kulisse for 17. maifeiringen ved Falsenstøtta og for propaganda-turnstevnet på storplenen i regi av Ås turforening.
Vi tok det for gitt – den vakre parken og bygningen – uten å ofre en tanke på hva man egentlig drev med her. Kunnskap om Landbrukshøgskolen utenfor skolen var liten – man konstaterte raskt at institusjonen utdannet en eller annen type bønder.
Selv på 90-tallet var det langt fra uvanlig å treffe på bygdeungdommer som ikke visste noe mer om skolen. Ikke bare hadde læresetet sine egne boligområder, men også sitt eget elektrisitetsverk, vannverk, avløpsanlegg og vegsystem til ut på 1990-tallet.
For mange Ås-folk var og ble Landbrukshøgskolen noe for seg selv – en liten stat i staten. Kontrasten til dagens utadvendte universitet er stor.
Høgskolen – en viktig del av bygda
Men rett skal være rett; de ansatte preget politikk og foreningsliv, og studentene preget store deler av 17. mai-feiringen.
Studentløyer i Smilehullet, en liten dam ved Samfunnet - og Sprøytetoget med politisk satire, arrangert som tablåer på traktortilhengere, samlet publikum langt ut over den lokale befolkningen. Da Sprøytetoget forsvant, tok det mange år før Ås klarte å etablere et ordentlig borgertog. Vi manglet tradisjonen.
På varme sommerdager i skoleferien var Høgskolen redningen for oss som var på Ås. Buss til badestranda i Drøbak var uaktuelt, men bading i fontenen var tillatt.
Menneskene er bygda viktigste kvalitet
Da jeg studerte ved landbrukshøgskolen satte mine medstudenter Ås-bygda i et nytt perspektiv. Min barndom hadde tydeligvis vært blottet for storslagen natur. Ås manglet naturkvaliteter landet forøvrig kunne oppvise: hav, fjell og fjord.
Det bølgende kulturlandskapet med åkre helt inn til sentrum og et bedagelig lite sentrum var verken spesielt eller attraktivt. Det var likevel en innflytter som måtte til for å redde selvfølelsen:
– Det som gjør Ås unik og spesiell er den fine blandingen av bygdefolk og studenter og høgskoleansatte som ble boende her.