Veterinærmedisin: fortid, nåtid og fremtid

Kulturuttrykk på Adamstuen: Norges veterinærhøgskole 75 år (PDF)

Innhold

• Fra behandling av enkeltdyr til populasjonsmedisin
• Fiskehelse
• Mattrygghet
• Miljøtoksikologi
• Komparativ medisin og forskning på sports- og familiedyr
• Dyrevelferdsforskning

Det har skjedd store forandringer i samfunnet siden 15 alvorlige unge menn ble immatrikulert ved Norges veterinærhøgskole og startet sin veterinærutdannelse ved den i dag fortsatt eneste norske utdannelsesinstitusjonen for veterinærer og dyrepleiere. Internasjonalisering og globalisering, velstandsøkning og store demografiske endringer, en rivende teknologisk utvikling og medisinske fremskritt man knapt hadde fantasi til å forestille seg i 1935, har også preget utviklingen av veterinærmedisinen i denne perioden. De 100 veterinær- og dyrepleierstudentene vi immatrikulerte ved årsfesten i 2010 er ganske annerledes enn den tilsvarende forsamlingen for 75 år siden. Deler de likevel noen av de samme forventningene og spørsmålene: Hvordan blir de neste årene på NVH, faglig og sosialt? Hva skal jeg bli når jeg er ferdig, hvilke muligheter har jeg og hva forventer samfunnet av meg? Hvilken rolle skal jeg spille?

Og mulighetene for de nyutdannende kandidatene er kanskje større enn noen gang tidligere. Studentene skal lære å bli gode diagnostikere og klinikere, og gjennom innsats i hele matkjeden vil veterinærene fortsatt ha en nøkkelrolle i å sikre at maten vi spiser ikke er helseskadelig. Dyreholdet har imidlertid forandret seg, og verdien av sports- og familiedyr har passert småfenæringen. Det er på dette området den største utviklingen av veterinærmedisinen har skjedd i de senere årene. Det etterspørres mer avanserte tjenester, og behovet for spesialisering og etterutdanning vil øke. Dette gir seg også utslag i populariteten til dyrepleierstudiet som i dag er den utdanningen med flest søkere per studieplass.

Den største husdyrrevolusjonen har imidlertid skjedd innen oppdrettsnæringen – Norges nest største eksportnæring etter olje og gass. Mye av suksessen kan tilskrives at veterinærvesenet har utviklet kunnskap om sykdomsbekjempelse, sykdomskontroll og forebyggende helsetiltak. Engasjementet innen akvamedisin er et godt eksempel på at aktiviteten ved NVH er i stadig utvikling for å kunne imøtekomme samfunnets behov for kunnskap og kompetanse. Nye sykdomsscenarier og oppdrett av nye arter vil fortsatt kreve spesielt fokus på akvamedisin. For å gjøre kandidatene bedre forberedt på fremtidens arbeidsmarked vil det bli behov for å tilføre studiet nye fagområder som kunnskap om kommunikasjon, ledelse, kundebehandling, forvaltning, økonomi og fag- og yrkesetikk.

NVH har i løpet av sitt 75-årige liv også endret seg. Vi har vokst jevnt og trutt, noe som blant annet avspeiles i den mangfoldige bygningsmassen på Adamstuen. Det er videre gjennomført flere faglige omorganiseringer, lovverk og styresett har endret form, studieprogramporteføljen har økt, og det faglige innholdet har forandret seg ettersom ny kunnskap er kommet til. Og vi er blitt mange flere! NVH ligger heller ikke lenger bare på Adamstuen i Oslo, der vi er tett samlokalisert med Veterinærinstituttet. Dette gode naboskapet finner vi igjen både i Sandnes og i Tromsø, der NVH og Veterinærinstituttet også deler hus og samarbeider om mangeartede oppgaver. Seksjonen i Sandnes har lang tradisjon for forskning og undervisning i småfemedisin, men vil i fremtiden også få arbeidsoppgaver knyttet til andre produksjonsdyrarter, besetningshygiene og mattrygghetsrelaterte problemstillinger i primærproduksjonen. I Tromsø er det faglige fokus nordområderelaterte problemstillinger, spesielt knyttet til infeksjonsbiologi hos reinsdyr og sjøpattedyr. Det er spennende hvordan fagmiljøet knytter denne kunnskapen opp mot tilsvarende problemstillinger i våre samarbeidsland i det sørøstlige Afrika!

«Én verden – én helse» gir uttrykk for hvordan helse hos mennesker, helse hos dyr og miljøets helsestatus er uløselig knyttet sammen, for hvordan alt henger sammen med alt. Vår tids store globale utfordring når det gjelder matforsyningssituasjonen angår i høy grad også veterinærmedisinen. Det er estimert at det i 2050 vil være cirka ni milliarder mennesker på jorden. Alle disse menneskene skal ha nok mat, de skal ha sunn mat og trygg mat, og ikke minst, de skal ha rent drikkevann. Hvordan skal de få det på en måte som samtidig ivaretar helse og velferd hos de matproduserende dyrene på land og i havet? Økt behov for animalsk protein gjør at vi må dyrke mer av maten vår i havet. Hvilke konsekvenser får det for klimaet på jorden og for den økologiske balansen? Dette er store og kompliserte spørsmål der veterinærmedisinen i samarbeid med andre fagmiljøer skal være med på å sprenge grenser, skape ny forståelse, nye forklaringsmodeller og nye produksjonsformer.

Influensa A (H1N1)-pandemien i 2009 var en tydelig demonstrasjon av hvor «liten» verden er blitt når det gjelder muligheter for spredning av infeksjonssykdommer. I løpet av de siste årene har tidsintervallet mellom hver gang en ny dyresykdom eller en ny variant av en kjent sykdom har opptrådt i Europa blitt vesentlig kortere. Klima- og strukturendringer er viktige faktorer som påvirker utviklingen, men å forutsi den eller de neste hendelsene er vanskelig. Den viktigste lærdommen vi kan trekke av utviklingen de siste år er at mange hendelser er uforutsigbare, at uforutsigbare hendelser vil skje hyppigere, og at ulike land og næringer vil rammes ulikt. Infeksjonsforskerne Sverdlow og Altekruse har oppsummert det hele slik: «Expect the unexpected». Veterinærmedisinsk kompetanse er uunnværlig i kampen mot de store epidemiene av betydning for dyr og mennesker.

Genomikk, transkriptomikk, proteomikk, metabolomikk – «omikk»-alderen er vel etablert og med den behov for avanserte metoder innenfor bioinformatikk for å analysere de enorme datamengdene vi nå har tilgang til. Vi har muligheten til å forklare og modellere hvordan ulike celler utvikles, hvordan friske og syke celler reguleres, og ved bruk av avanserte bildediagnostiske metoder kan dette også visualiseres og animeres. Fantastiske verktøy som har betydning for hvordan veterinærmedisinen vil utvikle seg i fremtiden. Når vil stamcelleforskning og regenerativ medisin få en plass blant forskergruppene på NVH? Å skape modeller for og forklaringer på hvordan «alt henger sammen med alt», på makro- og mikronivå, vil fremover være en vesentlig oppgave.

Hund er medisin uten bivirkninger! Det er uten tvil mange positive effekter av å ha et kjæledyr. Kjæledyrene verdsettes også svært høyt av sine eiere, de er ofte fullverdige familiemedlemmer, og eierne har store forventninger til at både diagnostikk, pleie og behandling hos veterinæren er på et avansert medisinsk nivå. Dette stiller store krav til sports- og familiedyrmedisinen som forventes å følge etter og ta i bruk fremskrittene som gjøres i humanmedisinen. Dyr som lever så tett opp til menneskenes livsstil får også mange av de samme sykdommene som menneskene. Det å studere slik naturlig oppstått sykdom hos dyrene gir en ekstra komparativ dimensjon i tillegg til den rent veterinærmedisinske. Ny kunnskap til nytte for både dyr og mennesker vil bli til ved å utnytte sammenhenger, likheter og ulikheter mellom human- og veterinærmedisin.

Å være med i forskningsfronten krever naturligvis hoder og hender i arbeid, det krever tilgang til driftsmidler, utstyr og infrastruktur, og det krever samarbeid på tvers av fagmiljøer og landegrenser. Men det krever også drivkraft, motivasjon, lyst og vilje hos den enkelte til å gå inn i nye områder, stadig videre, hele tiden på vei til å lære noe nytt. Og det krever vilje og mot hos institusjonen selv, vilje til å prioritere, til å satse på det beste!

Fra behandling av enkeltdyr til populasjonsmedisin

Veterinærer er gjennom sin utdanning vant til å tenke «besetning» og «flokk». Likevel er moderne populasjonsmedisin et relativt nytt område i veterinær yrkesutøvelse og forskning. En populasjon defineres som en gruppe individer av samme art som eksisterer i et mer eller mindre avgrenset geografisk område. Populasjonsmedisin omhandler forekomst og variasjon av sykdom/helse i populasjoner, samt årsakene til slik variasjon. Det siste er også definisjonen på epidemiologi som fagdisiplin. Økonomiske og dyrevelferdsmessige vurderinger er også sentrale elementer i populasjonsmedisinen. Innsamling og systematisering av data er svært viktig, og i Norge har Husdyrkontrollenes databaser gitt oss et spesielt godt utgangspunkt i så måte. Denne kilden til informasjon samt god kompetanse innen epidemiologi har gjort miljøet ved NVH til et viktig populasjonsmedisinsk forskningssenter.

De store omstillingene i husdyrbruket medfører nye utfordringer for helse og velferd hos produksjonsdyr. Ett eksempel på dette er at det er vanskeligere å opprettholde god klauvhelse i løsdriftsfjøs enn i båsfjøs. Forskningen har blant annet fokusert på golvareal og golvtyper som vil kunne forebygge klauvsjukdommer i slike fjøs. Dette forskningsfeltet omfatter videre de smittsomme og mer alvorlige klauvsykdommene både hos sau og storfe. Det er også satt i gang et større arbeid for å utrede hvordan et løsdriftsfjøs bør konstrueres for å optimalisere produksjon, helse, dyrevelferd, økonomi og arbeidsforhold. Prosjektresultatene viser at detaljer i bygningskonstruksjonene har betydning for alle resultatmål, samt for renhold og melkekvalitet. Resultatene vil bli brukt til å gi anbefalinger ved planlegging av nybygg og større ominnredninger, og representerer dessuten en kunnskapsbase for Matttilsynets rådgivnings- og forvaltningstjeneste.

Kalvesykdommer er et økende problem når besetningens størrelse utvides. Det er nedlagt et viktig arbeid for å kartlegge hvilke infeksjonsagens som er vanlig forekommende i Norge. Resultatene viser at infeksiøse agens er utbredt i populasjonen, men at visse fôrings- og miljøtiltak kan forhindre sykdomsutvikling. Det er også påvist at luftveisinfeksjoner hos kalver har en arvelig komponent, og med bedre registrering vil det derfor være muligheter for å sette inn avlstiltak. Det arbeides også med å beregne kostnadene for kalvesjukdommer og den effekten disse har på på senere produksjon.

Videre arbeides det med å utvikle metoder for å måle effekten av anbefalte forebyggende og terapeutiske tiltak for å bedre jurhelsen hos storfe. Det er vist at systematisk og selektiv behandling kombinert med strategisk utrangering av problemkyr kan redusere sjukdomsforekomsten i besetningen med 15 %. Informasjon fra Kukontrolldata er sentralt for å gjennomføre strategien på besetningsnivå. Forsøket viste også at visse kostbare tiltak som blir anbefalt i andre land, hadde liten eller ingen effekt under norske forhold. Resultater fra denne studien vil bidra til å redusere antibiotikaforbruket, med de gunstige helsemessige og økonomiske konsekvensene det innebærer.

Prosjektet «Friskere geiter» viser også at bedret dyrehelse øker det økonomiske utbyttet for bonden. Sanering av de tre viktige infeksjonsagens fra geitepopulasjonen i Norge som forårsaker henholdsvis ledd- og hjernebetennelse, paratuberkulose og byllesyke, har medført en dobling av melkeproduksjonen per dyr og en bedre og mer stabil melkekvalitet. Dette er viktig dokumentasjon for å motivere produsenter, næring og statlige aktører til videre innsats.

Fiskeoppdrett er kanskje den husdyrproduksjonen som i aller størst grad er avhengig av populasjonsmedisinsk kompetanse. Siden den spede begynnelse på 1970-tallet frem til i dag har denne industrien utviklet seg til en av landets økonomisk viktigste, med mer enn 900 000 tonn slaktet oppdrettsfisk i 2009. Fiskens helse trues både av smittestoffer, parasitter og ulike forhold i miljøet. Gjennom 1980-årene var bakterielle infeksjonssykdommer nær ved å ødelegge næringen, idet de medførte store tap på tross av omfattende bruk av antibiotika. Som følge av infeksjoner og andre problemer mister man stadig mellom 10 og 20 % av den sjøsatte smolten i løpet av produksjonsperioden, noe som medfører svært omfattende tap for næringa. God overvåkning er ryggraden i sykdomskontroll og helsestyring på populasjonsnivå. På bakgrunn av dette har det ved NVH vært arbeidet med å utvikle en modell for beregning av tap ved sykdom hos oppdrettsfisk. Ved å benytte denne modellen er det vist hvordan en relativt enkelt kan få informasjon om årsaksspesifikk dødelighet og kostnadene forbundet med denne. Slik informasjon gir igjen grunnlag for å oppdage risikofaktorer og for å sette inn mer målrettede tiltak i kontroll og styring av fiskens helse. Dette arbeidet indikerer at det er mulig å produsere oppdrettslaks med svært liten dødelighet ved å kombinere kunnskap og kompetanse innen biologi, epidemiologi og økonomi.

Også innenfor landbasert husdyrproduksjon har kombinasjonen av populasjonsmedisinsk teori og grunnleggende kunnskap innen infeksjonsmedisin gitt oppsiktsvekkende resultater. Et godt eksempel på dette er at arbeidet med bovin virusdiaré (BVD), som er en av de mest tapsbringende sykdommene hos storfe i den vestlige verden, har avdekket kunnskap om spredning av sykdommen via persistent infiserte individer. Denne kunnskapen åpnet veien for et bekjempelsesprogram som startet med 3000 infiserte besetninger i 1994, og som endte med at BVD i praksis har vært utryddet fra den norske storfepopulasjonen siden 2005. Dette resultatet representerte et internasjonalt gjennombrudd. I flere av de nordiske landene er lignende arbeid igangsatt, og i andre deler av verden ser en nå til Norge og Norden for å lære hvordan BVD kan bekjempes.

Fiskehelse

Havbruk er en økonomisk viktig næring her i landet, og Norge er verdens største produsent av atlantisk laks. Siden oppstarten av oppdrettsnæringen tidlig på 1970-tallet har det vært en jevn økning i matfiskproduksjonen, og denne utviklingen venter en vil fortsette. En slik intensiv produksjon har medført sykdomsproblemer av vekslende karakter og årsak. Utviklingen av effektive vaksiner har medført at bakterielle infeksjoner nå er under god kontroll. I dag har parasitter som lakselus stor økonomisk betydning og likeledes forårsaker flere virussykdommer betydelige tap for næringen. Sykdomsproblemer hos oppdrettsfisk har i mange år vært et sentralt forskningstema ved NVH. For å bidra til en bærekraftig utvikling i oppdrettsnæringen, vil fokus fortsatt være på fiskehelse og –velferd samt forebygging og behandling av sykdom.

De siste ti årene har NVH hatt mye forskningsaktivitet knyttet til resistensutvikling hos lakselus mot de vanligste avlusningsmidlene. Dette arbeidet startet på en tid da resistensproblemene var små, men etter hvert har disse økt formidabelt og truer nå bærekraften i akvakulturnæringen. De diagnostiske metodene som brukes rutinemessig i Norge i dag er utviklet gjennom denne forskningsaktiviteten, det gjelder både toksikologiske tester (bioassays) og en del spesifikke biokjemiske og molekylærbiologiske tester. Arbeidet med å kartlegge resistensmekanismer og videreutvikle diagnostiske metoder gjennomføres i samarbeid med andre forskningsmiljøer.

Flere forskergrupper ved høgskolen arbeider med virusinfeksjoner hos oppdrettsfisk, særlig laks, og man har fokusert på noen utvalgte infeksjoner som på den ene siden gir brå død med høy dødelighet, og på den andre siden infeksjoner som gir langsom utvikling av sykdom og relativt lav dødelighet. Motivasjonen er et ønske om å forstå hva som er grunnen til at noen virustyper gir et ukontrollert sykdomsforløp. Det undersøkes også i hvor stor grad dette skyldes egenskaper hos henholdsvis viruset og fisken. Forskningen er fokusert på virusinfeksjoner som infeksiøs pancreasnekrose (IPN), Pancreas Disease (PD), infeksiøs lakseanemi (ILA ) og hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HS MB). Det langsiktige målet er å komme frem til forebyggende tiltak og vaksiner som kan brukes til å kontrollere flere av disse infeksjonene. En mer effektiv kontroll vil gi en direkte reduksjon av tap som følge av sykdom og død, øke lønnsomheten gjennom bedre fôrutnyttelse og tilvekst, og, ikke minst, bedre fiskens velferd.

Til tross for optimalisering av driftsforhold og forebygging ved vaksinasjon kan det være nødvendig å anvende antibiotika for å bekjempe bakterielle infeksjoner. Bruk av antibiotika i oppdrettsanlegg for fisk kan resultere i utvikling av antibiotikaresistens hos de sykdomsfremkallende bakteriene. Det er grunn til å tro at naturlig forekommende, ufarlige miljøbakterier i fisken og dens miljø spiller en viktig rolle når det gjelder å overføre resistensgener til sykdomsfremkallende bakterier. Ved NVH studeres bakterier som stammer fra fiskeoppdrettsmiljøer lokalisert i flere verdensdeler. Resultatene vil gi innsikt i hvordan antibiotika skal brukes eller ikke bør brukes i fiskeoppdrettsanleggene når infeksjoner oppstår.

Sammensetningen av fôr til oppdrettsfisk er i dag helt annerledes enn for 20 år siden, da fôret hovedsakelig bestod av marine ingredienser. Produksjonen av fisk har blitt mangedoblet i denne perioden, mens tilgangen på marine råstoffer til fôr har vært tilnærmet konstant. Planteprodukter bidrar i dag med en betydelig andel av både protein og fett til laks, ørret og torsk i norsk oppdrett. Disse endringene har skjedd raskere enn vi har maktet å fremskaffe kunnskaper om virkninger av de nye fôringrediensene, blant dem de såkalte antinæringsstoffene og andre ikke-næringsstoffer som finnes i mange planter. Også mange mykotoksiner med ukjent virkning i fisk er utilsiktet kommet inn i fiskefôr sammen med planteingrediensene.

Å øke kunnskapene om fisketarmens fysiologi og immunforsvar for å kunne forebygge ernæringsrelaterte lidelser, er et viktig forskningsområde. Det trengs innsikt i hvordan tarmen påvirkes av endringer i fôrets sammensetning generelt, og av antinæringsstoffer spesielt.

Resultater fra denne forskningen viser at enkelte belgvekster, som er særlig aktuelle proteinkilder til fisk, gir betennelse i de bakerste deler av tarmen. Tilstanden gir god anledning til å studere immunresponser i tarmen og er faktisk blitt en modell for slike studier. Målet er at innsikt i mekanismene for disse reaksjonene skal gi muligheter for å forebygge tilstanden.

Hvorvidt og i hvilken grad fisk kan føle smerte, har i de senere årene blitt debattert, til dels på heftig vis. Forsøk har imidlertid vist at stimuli som oppleves som smertefulle for mennesker, også behandles i laksens storhjerne. I samarbeid med kolleger i USA har forskere ved NVH utviklet et apparat for å studere varmeindusert smerte hos fisk, og det er vist at gullfisk har en varmesmerteterskel på 38ºC. Dette er en litt lavere temperatur enn hva de fleste pattedyr oppfatter som smertefullt, men passer godt inn i det man vet om gullfiskens temperatur-toleranse: den kan ikke overleve i vann som holder mer enn 38ºC. Som en del av forskningen innen dette området arbeides det med å utvikle modeller som kan brukes til å studere smertelindring hos fisk.

Mattrygghet

Mattrygghet er en egen vitenskapelig disiplin relatert til helse hos mennesket. Den omfatter alle forhold ved håndtering, tillaging og lagring av mat som hindrer at matbårne sykdommer oppstår. Trygg mat er fri for eller har ufarlige nivåer av smittestoffer (bakterier, virus, sopp og parasitter), gifter og kjemiske forbindelser som kan gi sykdom hos mennesket. I arbeidet med mattrygghet inngår hele næringskjeden fra jord/sjø/vann til mennesket. En betydelig del av forskningsvirksomheten innen mattrygghet i dag går også ut på å studere hva slags effekter ulike smittestoff og faktorer i maten har på helse generelt og mer spesifikt på organfunksjoner hos menneske. Dette forskningsarbeidet gjøres både ved epidemiologiske studier og modellforsøk i laboratorier.

Infeksjonene har spilt en stor rolle innen mattrygghet, og flere sykdommer hos mennesket forårsakes av smitte fra dyr (zoonosene). Enkelte infeksjoner som tuberkulose og brucellose gir sykdom både hos dyr og mennesket, men det er viktig å være oppmerksom på at andre infeksjoner kan være ufarlige for dyrene. Noen av de viktigste matbårne infeksjonene i Norge i dag stammer fra husdyr som er bærere av smittestoffene uten selv å være syke. Enterohemorrhagisk Escherichia coli, Yersinia enterocoliticaog campylobacterbakterier er alle harmløse for dyrene, men kan spres til mennesket fra dyr via mat og vann. Mattrygghet kan med andre ord være knyttet til dyrehelse, men trenger ikke nødvendigvis å være det. Forbrukerne er opptatt av at den maten de spiser og at det vannet de drikker er trygt. Det blir av den grunn viktig å sikre at det ferdige produktet ikke inneholder smittestoffer eller kjemiske forbindelser som gir sykdom hos mennesket. Mye av forskningen innen mattrygghet i Norge har derfor vært, og vil fortsatt være, rettet mot siste del av næringskjeden, det vil si foredlingen og det endelige produktet. Det blir dessuten viktigere å ha fokus på siste del av næringskjeden fordi en større andel av maten vi spiser består av importerte halvfabrikata og ferdigvarer. Egenproduksjon av landbruksbaserte matvarer går ned i Norge, både primærproduksjonen og foredlingsindustrien, mens matproduksjonen fra havet øker. Forskningen innen mattrygghet må også omfatte primærproduksjonen i større grad enn den tidligere har gjort. Husdyrbesetninger og fisk og skjell i oppdrettsanlegg er næringsmiddelvirksomheter som må ha strenge krav til hygiene og smittebarrierer. Innen svineproduksjonen er det nå etablert prosjekter med det mål å eliminere smittestoffer som kan gi sykdom hos menneske. I fremtiden vil det være både mulig og relevant å etablere en råvareproduksjon som er fri for viktige zoonoser. I årene fremover vil NVH også bli sterkt involvert i arbeidet med å finne ut hva slags rolle matvarer og komponenter i matvarer spiller i utviklingen av kreft hos mennesket. I det følgende gis en kort omtale av noen aktuelle forskningsprosjekter innen mattrygghet:

I samarbeid med andre forskere ved NVH og Folkehelseinstituttet utføres epidemiologiske studier for å finne smitteveier fra dyr til mennesker for matbårne zoonoser. Denne forskningen har vært et hovedgrunnlag når det gjelder å redusere risiko for at en rekke bakterie- og parasittsykdommer skal kunne overføres til forbrukerne via maten. Det siste tiåret er dette arbeidet også videreført i form av større forskningsprosjekter for håndtering av zoonotisk tuberkulose og brucellose i afrikanske land.

Videre drives det forskning hvor formålet er å hindre zoonotiske smittestoffer i å nå frem til forbrukeren. Denne forskningen har blant annet bidratt til at det er blitt innført spesielle smittehygieniske tiltak ved organuttak i de norske svineslakteriene. På den måten har en unngått spredning av yersiniabakterier til kjøttet, noe som igjen har ført til at forekomsten av yersiniose hos menneske er blitt betydelig redusert.

Det drives også en omfattende forskning med sporedannende bakterier og enterotoksiner (tarmtoksin), og blant annet har man oppdaget og karakterisert det enterotoksinet som høyst sannsynlig er viktigst i forbindelse med matforgiftning forårsaket av bakterien Bacillus cereus. Denne forskningen har dessuten ført til viktig basalkunnskap omkring produksjonen av enterotoksiner. Det arbeides også med enterohemorrhagisk E. coli (STEC/EHEC). Under EHEC (O103:H25)-utbruddet i 2006 bidro forskere ved NVH med sin diagnostiske kompetanse: de fant bakterien i morrpølse og identifiserte smittekilden til utbruddet.

Når det gjelder matbårne virusinfeksjoner har arbeidet i hovedsak dreiet seg om norovirus. Det er blitt etablert følsomme molekylære metoder for viruspåvisning i blåskjell og østers, og det blir studert hvilken effekt rensing av avløpsvann har for å hindre spredning av virus.

Forskningen innen parasittbårne infeksjoner har vært fokusert på de viktige tarmparasitteneCryptosporidium spp. og Giardia duodenalis som begge kan overføres med mat og vann. Det er blant annet utviklet metoder for påvisning av parasittene i vann, ulike matvarer og miljø. NVH er nasjonalt referanselaboratorium for påvisning av disse parasittene i drikkevann, og har ved flere anledninger oppklart sykdomsutbrudd forårsaket av Cryptosporidium og Giardia.

NVH har i mange år vært nasjonalt referanselaboratorium også for marine algetoksiner. I tillegg til basale effektstudier av enkelte algegifter for å forstå hvordan de virker, har det blitt utviklet kjemiske metoder som skal erstatte bruk av mus for analyser av algetoksiner i skjell. Dette gjelder spesielt for algetoksiner som gir diaré (DS P) og toksiner som forårsaker lammelse (PSP). Det arbeides også med å utvikle metoder for påvisning av «nyere» algetoksiner, som yessotoksiner og spirolider.

Miljøtoksikologi

Det er økende oppmerksomhet knyttet til helseskadelige effekter av fremmedstoffer i miljøet. Organiske miljøgifter karakteriseres ved en betydelig holdbarhet eller persistens. Frigjøring av persistente organiske forurensningsstoffer til miljøet gjennom flere tiår har ført til en verdensomspennende forurensning. Mange miljøgifter har hormonhermende virkning og kan påvirke hormonbalansen og derved forstyrre viktige kroppsfunksjoner som reproduksjon og utvikling, immunforsvar og hjernefunksjon. Fostre og nyfødte synes å være mest sårbare for påvirkning av miljøgifter. Miljøgiftene konsentreres i fettdepoter og de akkumuleres gjennom næringskjeden. Derfor finner man de høyeste nivåene i arter som befinner seg høyt i næringskjeden, slik som isbjørn, sjøfugl, rovfugl og menneske.

Ved Miljøtoksikologisk laboratorium er det gjennom mange år bygget opp spesialkompetanse i analyser av miljøskadelige stoffer. Forskningen bygger i dag på et nært samarbeid mellom ulike institutter både innad på NVH og med en rekke andre nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner. I 1970-årene var arbeidet i vesentlig grad konsentrert om å kartlegge tilstedeværelsen av organiske miljøgifter som industrikjemikaliene polyklorerte bifenyler (PCB) og plantevernmiddelet DDT. I de senere år har det også foregått betydelig forskning vedrørende virkninger, opptak, omsetning og utskillelse av nyere miljøgifter, slik som polyklorerte dibenzodioksiner og dibenzofuraner (PCDD , PCD F) samt bromerte flammehemmere. Av pågående prosjekter gis en kort omtale av følgende:

Prosjektet ZEBPOP (sebrafisk som modell for studier av persistente organiske miljøgifter i akvatiske økosystemer) fokuserer på effekter av «naturlige» blandinger av persistente organiske miljøgifter hentet fra to lokaliteter i samme vassdrag med store forskjeller i forurensningsgrad.

Miljøgiftene ble utvunnet fra fiskeelver og gitt i fôret til sebrafisk i to generasjoner. Resultatene fra undersøkelsene viste at eksponering for relevante konsentrasjoner hadde negativ effekt på eggproduksjon og larvenes overlevelse. Likeledes ble vekst, pubertet og kjønnsfordeling påvirket.

Fokus i prosjektet ED FLAME (hormonhermere: risikovurdering for mattrygghet og dyrehelse) er oppkonsentrering av hormonhermere i miljøet og overføring til dyr og mennesker. I prosjektet undersøkes effekter av miljørelevante doser av PCB, bromerte flammehemmere og «naturlige» blandinger av disse på drektige søyer, inklusive foster og avkom. Resultatene viser at miljøgiftene oppkonsentreres i fostrene. I tillegg er amming viktig for overføring til avkommet. Det ble påvist skadelige effekter hos fostrene, spesielt i binyrene, men PCB forårsaket også endringer i skjoldbruskkjertelens funksjon, og i fostrenes eggstokker og testikler.

Prosjektet EVA POP (evaluering av ulike modeller for overvåking og risikovurdering av persistente organiske miljøgifter i Arktis med isbjørn som modell) har vist at forekomsten av forurensningsstoffer, spesielt PCB, i isbjørn er faretruende høy. NVH og samarbeidende forskningsinstitusjoner har fremskaffet omfattende data om forekomst og nivåer av organiske miljøgifter på Svalbard. Vi har også opparbeidet kunnskap om de viktigste faktorene som påvirker konsentrasjonene av miljøgifter i isbjørnpopulasjonen. Resultater fra epidemiologiske og eksperimentelle studier sammenholdt med biologiske målinger indikerer at populasjonsstatus og helsen til isbjørn med høye konsentrasjoner av organiske miljøgifter kan være truet.

Komparativ medisin og forskning på sports- og familiedyr

De dyrene som vi mennesker holder fordi de på en eller annen måte har en rolle i våre fritidsaktiviteter eller som familiemedlemmer, kaller vi gjerne sportsog familiedyr.

Det er etablert sterke internasjonale forskningsmiljøer på noen viktige områder innenfor både heste- og smådyrmedisin. I tillegg til at det er generert forskningsresultater med direkte nytteverdi for den dyrearten som er brukt, har mange av disse miljøene også bidratt vesentlig til komparativ medisin.

Studier av sykdom hos dyr der resultatene kan bidra til forståelse eller behandling av sykdom hos mennesket eller andre dyrearter, kalles komparativ medisin. Avdelinger med forsøksdyr kalles nå ofte avdelinger for komparativ medisin. Her fungerer rotter, mus og andre dyrearter som modelldyr for forskning som primært har nytteverdi for mennesket. I mange tilfeller er forsøk med dyr den beste eller eneste veien til å fremskaffe kunnskap som kan sikre eller forbedre helse og livskvalitet hos mennesker og dyr. I dag regnes sebrafisk for å være en av de viktigste modelldyrartene, og det forventes at sebrafisk vil medvirke til å løse mange viktige spørsmål innenfor både human- og veterinærmedisin.

Hund og katt er blant de dyreartene som får leve lengst, og de har derved relativt stor risiko for å utvikle aldersrelaterte sykdommer, som for eksempel kreft. Kreft er en av hovedårsakene til avliving og død hos hund og katt. Hund utvikler kreft tilnærmet like hyppig som mennesket, og i dag har hunden en unik posisjon som komparativ modell for human kreft. Hunder lever for en stor del i det samme miljøet som mennesker og vil derfor bli eksponert for mange av de samme miljøfaktorene som kan være av betydning for kreftutvikling. Videre har en del kreftformer hos hund flere likhetstrekk med human kreft enn tilsvarende gnagermodeller når det gjelder patologi, utvikling og respons på behandling. Fordi levetiden og derved generasjonsintervallet er kortere hos hund enn hos mennesket, er det mulig å registrere data over flere generasjoner på relativt kort tid, noe som er viktig blant annet for å studere nedarvingsforhold. Kreftforskningen på NVH spenner over et vidt spekter av kreftsykdommer, vesentlig hos hund, og omfatter blant annet kreft i hjernen, arvelig nyre- og hudkreft, beinkreft, jur-/brystkreft og i senere tid også ventrikkel-og testikkelkreft. Resultatene fra denne forskningen har bidratt til forbedret diagnostikk og behandling av visse typer kreftsykdom hos mennesker.

Fra 1989 har det foregått forskning innen fagområdet oftalmologi på NVH, og gjennom godt samarbeid med veterinære kolleger i praksis er forekomsten av de viktigste arvelige øyesykdommene hos norske hunder kartlagt. Det er etablert samarbeid med veterinær- og humanmedisinske oftalmologimiljøer i våre naboland og i USA. På NVH er det utviklet en hundemodell for «dagblindhet» (tapp-stavdystrofi) hos strihåret dachs. De komparative aspektene ved denne sykdommen og bruk av modellen for forskning på behandlingsmetoder for tilsvarende sykdom hos menneske, gjør NVHs hundemodell svært verdifull. For veterinærer i sports- og familiedyrpraksis utgjør pasienter med øyeproblemer en relativt stor del av pasientmaterialet. På bakgrunn av den kompetansen som er bygd opp på NVH og det pasientgrunnlaget som finnes, bør det være mulig å kartlegge og utrede flere øyesykdommer og bruke kunnskapen til nytte og glede både for firbente og tobente pasienter. For eksempel kan en netthinnesykdom hos border collie, en rase av stor økonomisk betydning i sauenæringen, antakelig tjene som modell for en tilsvarende sykdom hos menneske.

Osteochondrose er en utviklingssykdom som kan gi løse biter i ledd både hos mennesker og dyrearter som hest, ku, gris, hund og fjørfe. Ved NVH har det vært utført banebrytende forskning på denne sykdommen, og i 1993 publiserte forskere ved NVH den første artikkelen som anga arvegrad for osteochondrose. I 2004 ble det beskrevet at svikt i blodtilførselen til vekstbrusk kunne lede til osteochondrose hos gris, og i 2008 ble det vist at den samme mekanismen også kunne forårsake lidelsen hos hest. Disse resultatene gir grunn til å anta at den underliggende sykdomsmekanismen for osteochondrose er den samme hos forskjellige dyrearter, inkludert mennesket. To artikler fra dette arbeidet ble belønnet med pris for beste artikler i 2008-årgangen av det internasjonalt anerkjente veterinærtidsskriftet Equine Veterinary Journal. Det komparative aspektet vises ved at deler av denne forskningen også har blitt publisert i internasjonalt anerkjente humanmedisinske tidsskrifter.

Hesten har gått fra å være arbeidsdyr til å bli et sports- og familiedyr, og oppmerksomheten omkring prestasjonslidelser har økt. I skrivende stund foregår det flere forskningsprosjekter innenfor feltet prestasjonsmedisin hos hest, med særlig fokus på øvre luftveier og muskelfibersammensetning. Blant annet har forskere ved NVH de senere år oppdaget og beskrevet et helt nytt syndrom med posisjonell kollaps (sammenfall) i de øvre luftveiene hos den norsk-svenske kaldblodstraveren. Etter presentasjoner ved internasjonale kongresser får NVHs forskere stadig tilbakemeldinger om at sykdommen også er funnet hos andre, fortrinnsvis kaldblodige, hesteraser verden over.

Økt fokus på dyrs velferd og mer avansert behandling av kompliserte sykdomstilstander gjør at fagområdet veterinær anestesi og smertebehandling har blitt stadig viktigere. Tidligere ble dette feltet regnet som en del av kirurgien, mens det nå regnes som et selvstendig veterinært fagområde. Ved NVH har forskningen innen dette området de senere årene vært fokusert på hvordan man mest mulig effektivt kan måle og redusere smerte hos dyr. Videre utføres det forskning for å gjøre generell anestesi så trygg som mulig. Forskningen har blant annet resultert i ny kunnskap om behandling av kroniske hofteleddsmerter hos hund og fordelene ved å anvende lokalanestesi i tillegg til generell anestesi.

Dyrevelferdsforskning

God dyrevelferd er en av grunnpilarene innen veterinærmedisin og et prioritert forskningsområde ved NVH. For at Norge skal ha en ledende posisjon innen dyrevelferd er det viktig at norsk regelverk og tilsyn med dyrevelferd bygger på forskningsbaserte kriterier. Dyrevelferdsforskning handler kort sagt om å utvikle kunnskap om hvordan dyr påvirkes av miljøet og hvordan de opplever sin situasjon. Utvikling av velferdsindikatorer med utgangspunkt i både grunnleggende og anvendte studier er prioriterte områder ved NVH.

Dagsaktuelle temaer er effekter på dyrenes adferd og fysiologi av sykdom, smerte, stress og ugunstige miljøforhold, både før fødselen, under oppvekst og i produksjonsperioden. De mest sentrale egenskapene som overvåkes og registreres, er følgende: frykt, positiv forventning, kognisjon, sensitivitet for stress, autonom regulering av hjerteratevariabilitet, endokrin funksjon og hjernefunksjon.

Husdyr er prisgitt menneskene som eier dem, og det forskes også på hvordan dyreeieres holdninger og empati med dyr påvirker dyrevelferd. Eksempler på anvendt forskning er identifisering av miljømessige risikofaktorer for halebiting hos gris og utvikling av optimale oppdrettsforhold for verpehøner. Epidemiologiske metoder benyttes for å avdekke risikofaktorer for dårlig dyrevelferd, for eksempel sårskader hos kyr. Andre eksempler på anvendt forskning er utvikling av protokoller for vurdering av dyrevelferd hos produksjonsdyr, noe som kan bidra til forbedret tilsyn og rådgivning.

Takk til

Ellen Bjerkås, Øystein Evensen, Andreas Haga, Tor Einar Horsberg, Thora Jonasdottir, Erling Olaf Koppang, Åshild Krogdahl, Rolf Bjerke Larssen, Elisabeth Lie, Ian Mayer, Randi Moe, Kristin Olstad, Trygve Poppe, Maria Stokstad, Solveig Stubsjøen, Henning Sørum, Espen Rimstad, Erik Ropstad, Finn-Arne Weltzien og Olav Østerås.