Historiefortelleren

– Dette et er kopier av brev John Sebelien skrev mens han var professor her på slutten av 1800-tallet, forteller Dag Guttormsen (70), og viser varsomt frem en bunke bøker med gulnende ark.

– Jeg fant dem innerst på et loft. Disse skal jeg kose meg med når jeg blir pensjonist neste år, smiler han.

Guttormsens kontor gir en pekepinn om rikdommen som befinner seg i hodet hans. På alle ledige overflater ligger bunker med gamle dokumenter, bøker og fotografier fra historien til det som i 1859 ble etablert som Den høiere landbruksskole i Ås, med 30 studenter og seks lærere – materiale han ofte har reddet fra søppelkassa.

I utgangspunktet er han mikrobiolog og soppekspert. Guttormsen har gjestet både TV-kokk Ingrid Espelid Hovig og barne-TVs Tittentei for å snakke om sopp. Da han forsket på biologiske toaletter, ble han medias yndede ”doekspert”.

– Jeg ble mye brukt av journalister, nikker Guttormsen.

Populariteten bunner nok vel så mye i hans unike formidlingsevne, som i hans fagkunnskap. Av samme grunn er Guttormsen gjennom årene blitt NMBUs ubestridte historievokter og en populær guide.

Historier i hver stein

Guttormsens rundturer starter under tuntreet foran administrasjonsbygningen. Treet er like gammelt som universitetet.

– Stortinget ville ikke ha noen skole for bønder. De var for dumme til å ta til seg boklig lærdom, ble det sagt. Det bønder trengte var en sterk rygg og store hender, forteller Guttormsen til dagens gjester; en professor fra Russland og hennes vertskap.

Men industrialisering og behov for mer selvberging gjorde at færre bønder måtte produsere mer mat til flere. Svaret var kunnskap og forskning. Historien om NMBUer med andre ord også historien om den sosiale og politiske utviklingen i Norge.

– Ser dere hvitfargen rundt vinduene. Det var tegn på velstand. Hvitmaling var nemlig dyrest. Derfor ser vi aldri hvite låver, bare våningshus.

– Og der borte stod utedoen, som først ble avløst av vannklosetter i 1960. 13 hull hadde den. Fortsatt gror alt litt ekstra bra der. Før gikk kloakken rett ut i vannveiene, så det var bare å gå til ”drittbekken” der nede om man trengte kloakkprøver.  

– Ser dere at mursteinene på tårnbygningen er mindre enn på urbygningen? Arbeidsledigheten var stor i Norge i 1920-årene. Mursteinprodusenten fant ut at han kunne selge flere steiner, og dermed holde flere i arbeid, om han halverte størrelsen.

Fortellingene triller ut av Guttormsen for hvert skritt vi tar – for hver stein, hvert tre, hver bygning på Ås rommer en bit av NMBUs historie.

Men det som engasjerer historievokteren aller mest, er menneskene som har levd sine liv og hatt sitt virke på Ås. Det er deres historier som virkelig trollbinder Guttormsens publikum. Særlig dem om NMBUs andre direktør, Johan Hirsch.

Saft suse

– Han pleide å sitte på verandaen, så alle som ønsket det kunne slå av en prat, høy som lav, forteller Guttormsen.

Den slags var et uvanlig brudd på tidens hierarkiske strukturer.
– Ideen var at dette skulle være et åpent og demokratisk lærested. Det gjenspeiles i det fysiske. Fortsatt er det ingen gjerder og hvem som helst kan komme og nyte parken, fortsetter han.

Men Hirsch tok friheten litt for langt, og måtte gå av etter en utenomekteskapelig affære.
– Den slags umoral ville myndighetene ikke ha. Men Hirsch var populær, og det endte med at ministeren som avsatte ham selv måtte gå, forteller Guttormsen.

Hirsch er den eneste tidligere direktøren som er blitt hedret med en statue i helfigur, og hylles årlig av studentene i Hankattforeningen.

– Hirsch var den opprinnelige hannkatten. Hankatter gjør jo som de vil, smiler Guttormsen, og forteller sine lattermilde tilhørere om hvordan studentene hver 17. mai plasserer en øl ved statuen og urinerer på den. Slik hankatter har for vane å gjøre. Hirsch’ etterfølgere er visst ikke særlig glade for den tradisjonen.

– Før bodde professorene på området og avgjørelser ble tatt over en kopp kaffe på ettermiddagen. I dag bor både studenter og ansatte spredd for alle vinder. Det blir færre saftige historier av sånt, sier Guttormsen.
Snart pakker han ned kontoret for godt. Han håper noen vil ta opp hansken og bli NMBUs nye historievokter.

– For historie er viktig. Alt nytt er forankret i det som har vært. Det må vi ikke glemme, sier Guttormsen, med klar adresse til dem som skal ta NMBU inn i fremtiden.