Ny kunnskap om blåtunge etter studier i cellekultur, mus og geit - Peter Coetzee, 25. juni

Eksperimentelle studier av blåtungevirus i cellekultur og mus har vist at nye virusvarianter kan ha andre sjukdomsfremkallende egenskaper enn foreldrestammene. Viruset kan også krysse morkaka og infisere foster hos geit.

Ny kunnskap om blåtunge etter studier i cellekultur, mus og geit - Peter Coetzee, 25. juni

M.Sc. Peter Coetzee disputerer 25. juni 2014 for graden ph.d. på Veterinærhøgskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet over avhandlingen "Bluetongue virus: Experimental studies on viral phenotype, genetic reassortment and transplacental transmission".

Peter Coetzee har gjennom doktorgradsarbeidet sitt ved NMBU og universitetet i Pretoria gitt økt kunnskap om grunnleggende forhold hos viruset som forårsaker blåtunge. Blåtunge er en alvorlig virussjukdom som særlig rammer storfe og småfe. Sjukdommen overføres med insekter  

Sjukdommen forekommer tradisjonelt i tempererte strøk, men de siste åra har det vært utbrudd i Europa, også i Norge. Konsekvensene av disse utbruddene var omfattende, og nye forhold ved sjukdommen ble avdekket. Både hos sau og storfe ble det påvist at viruset ga fosterinfeksjon, noe som gjorde det mulig for viruset å overvintre i Nord-Europa. Det ble også klart at nye virusvarianter med gensegmenter fra flere stammer sirkulerer i dyrepopulasjonen. Noen av disse var blanding av vaksinestammer og villtyper. Det ga bekymring for om slike nye virusvarianter (reassortanter) kan få egenskaper som gjør dem farligere enn foreldrestammene.

Coetzee undersøkte blåtungevirusets evne til å gi sjukdom og krysse morkaka hos fire drektige geiter. De ble eksperimentelt infiserte på dag 62 i drektigheten. Geitene fikk milde symptomer og fem av seks fostre hadde tegn på infeksjon. Virus ble bare påvist hos tre av dem.  Dette viser at blåtungeviruset kan krysse morkaka hos geit også, og det åpner muligheten for at geit kan ha betydning for virusets overlevelse gjennom vinteren utenom insektvektoren.

Effekten av genetisk reassortering hos viruset ble først studert i cellekultur. Foreldrevirus og reassortantenes evne til å replikere (kopiere seg selv), indusere celleskadelig effekt og forårsake celledød ble undersøkt i Vero celler. Undersøkelsene viste at flere av de reassortantene hadde endrede egenskaper i forhold til foreldrestammene.

De samme foreldrestammene og reassortantene ble så studert i mus. Det ble brukt en såkalt 3-nivås Response Surface Pathway design. Dette er en utradisjonell metode i virologi, som ble valgt ut ifra ønske om å bruke færrest mulig dyr og få best statistisk styrke. Dødelighetstallene viste at flere av de nye virusstammene var mer sjukdomsframkallende enn foreldrestammene, også i levende dyr. Sammenligning av funn i cellekultur og musemodell viste dårlig samsvar mellom resultatene. Det var også relativt dårlig samsvar mellom resultatene for foreldrestammene og det som er kjent om deres sjukdomsfremkallende evne under naturlige forhold hos de naturlige vertsdyra. Overføringsverdi ved studier i celler, andre dyremodeller og vertsdyr er diskutert.

 

Published 17. juni 2014 - 11:22 - Updated 23. mai 2017 - 19:29