Regional planlegging for helhetlig arealforvaltning i fjellområder

Valget av regional planlegging som felles arena for helhetlig forvaltning av fjellområder med villrein har ført til større konflikter enn før mellom bruker- og verneinteresser, ifølge en doktoravhandling.

Regional planlegging for helhetlig arealforvaltning i fjellområder

Marianne Singsaas disputerer 28. januar 2016 for graden ph.d. ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet med avhandlingen «Regional Planning as a Tool for Comprehensive Management in the Wild Reindeer Mountains».

Norske fjellområder krysser ofte både kommune- og fylkesgrenser. I tillegg forvaltes arealene og ressursene i fjellområdene av ulike myndigheter og gjennom et mangfold av sektorlover. En stor utfordring for forvaltningen er derfor å finne arenaer der aktører med ulike interesser og ressurser kan samarbeide om felles løsninger, og der ulike hensyn kan samordnes. Det er derfor viktig å forske på hvordan man kan komme fram til felles løsninger som ivaretar ulike interesser.

I doktorgradsarbeidet sitt studerer Marianne Singsaas regional planlegging som en slik felles arena for samarbeid og samordning. Avhandlingen baseres på en dybdestudie av den regionale planprosessen for «bruk og vern av fjellområder med villrein» i Rondane fra 2007 til 2013. Rondane er ett av ni fjellområder hvor Miljøverndepartementet satte i gang regionale planprosesser i 2007. De regionale planene skulle «forene målene om lokal omstilling og utvikling med nasjonale mål om en helhetlig forvaltning av fjellområdene og sikring av villreinens leveområder» og er den hittil største satsingen på regional planlegging som forvaltningsredskap i fjellområdene.

Helhetlig arealforvaltning er ikke enkelt
Å forvalte areal helhetlig er vanskelig. Ett og samme område kan være leveområde for dyr, fisk, fugl og planter, nedbørsfelt for drikkevannskilder og kraftanlegg, beiteområde for husdyr, trasé for infrastruktur, ha automatisk fredede kulturminner, være et viktig utfartsområde for friluftsliv og så videre.

I avhandlingen har Singsaas sett spesifikt på konfliktene mellom «lokal omstilling og utvikling» og «sikring av villreinens leveområde». Bruk og vern står ofte mot hverandre når det skal tas avgjørelser i arealsaker i fjellområdene. For eksempel må ønsket om å snu en negativ utviklingstrend i fjellbygdene ved tilrettelegging for økt turisme, balanseres opp mot det internasjonale ansvaret Norge har for å bevare Europas siste ville fjellrein.

Gjennom de regionale planprosessene i villreinfjellene møtes aktører som ikke har tradisjon for å samarbeide: naturforvaltningen og arealforvaltningen. Den ene er dominert av forskere og byråkrater, den andre av lokale politikere. Avhandlingen bruker normativ institusjonell teori for å forklare hvordan de to aktørgruppene har ulike oppfatninger av og ulike normer for hva som er bra og dårlig, logisk og rettferdig i forvaltningen av fjellområdene.

Ulike oppfatninger av grunnlaget for planprosessen
Ifølge avhandlingen ser naturforvaltningen på regional planlegging som politikernes redskap for lokal utvikling, og ikke som en nøytral arena hvor ulike interesser blir rettferdig balansert. Avhandlingen viser også motstridende oppfatninger av planprosessens mål, middel og resultat.

Dette betyr at det ikke bare er uenighet om fordeling av goder og kostnader, men at det er uenighet om selve grunnlaget for planprosessen: hva som er goder og kostnader, hva som er en god planprosess, for hvem, og på hvilke premisser selve fordelingen skal skje.

Fordi institusjonene har ulike logikker knyttet til forvaltningen av fjellområdene, og fordi regional planlegging blir knyttet sterkt til den ene institusjonen og ikke fremstår som en nøytral arena, blir samarbeid under «paraplyen» regional planlegging vanskelig.

Avhandlingen viser tydelig hvordan valg av institusjonelt rammeverk for samordningen også har direkte påvirkning på denne. Plan- og bygningsloven sees ikke som en sektornøytral lov av alle aktørene. Regelverket som er valgt for å løse denne konflikten, tilhører derfor den ene parten i denne konflikten og vil dermed ikke oppfattes som «nøytral grunn» for å komme til enighet.

Annonsering av disputasen

 

 

Published 21. januar 2016 - 9:27 - Updated 2. januar 2018 - 8:09