Mindre genflyt enn forventet hos den nordeuropeiske brunbjørnen

Koordinert forvaltning mellom landene og reduksjon av ulovlig jakt kan bidra til økt utveksling av gener mellom grensekryssende bestander av brunbjørn i Fennoscandia.

Mindre genflyt enn forventet hos den nordeuropeiske brunbjørnen

Julia Schregels disputerer 23. oktober 2015 for graden ph.d. ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet med avhandlingen «Genetic structure and gene flow in a continuously distributed large terrestrial carnivore – the brown bear (Ursus arctos) in Northern Europe».

Brunbjørnen er en av fem store rovdyrarter i Nord-Europa. Etter at bjørnen nesten var utryddet ved begynnelsen av det 20. århundre, tok Norge, Sverige og Finland grep og innførte fredningsbestemmelser for å bygge opp bjørnestammen igjen. Alle tre landene har signert Bern-avtalen som skal sikre at brunbjørnen overlever som art. For både nåværende og fremtidig forvaltning er det viktig med informasjon om bestandsstørrelse og kunnskap om genetisk variasjon og utveksling av gener (genflyt) i og mellom bestander. Bjørner krysser grensene frem og tilbake, men likevel har kunnskapen om bestandsstruktur og utveksling av gener hittil vært liten.

Målet med Julia Schregels doktorgradsarbeid var derfor å undersøke storskala bestandsstruktur og genflyt hos nordeuropeisk brunbjørn. Gjennom regionale og nasjonale kartleggingsprogram var det samlet inn prøver med høy geografisk tetthet i bjørnens leveområder i Nord-Europa i tidsrommet 2005-2012. Prøvematerialet bestod av ekskrementer og hår som var samlet i felten, samt vevsprøver fra lovlig skutte bjørner. Materialet var egnet for statistisk analyse på ulike romlige skalaer, og dannet grunnlaget for Schregels analyser.

Bjørnestammen delt i to subpopulasjoner
Arbeidet ga flere viktige resultater. Et av dem var at den gjenoppbygde nordeuropeiske bjørnestammen er delt i to subpopulasjoner: en vestlig som omfatter Sverige og Sør-Norge og en østlig som omfatter Nord-Norge, Finland og Vest-Russland. Det var begrenset genflyt og liten forbindelse mellom subpopulasjonene.

Schregel fant ikke bevis for at hannbjørn er viktigere enn hunnbjørn når det gjelder utveksling av gener i stor skala. Dette er overraskende fordi hannbjørn i Skandinavia vandrer over større områder enn hunnbjørn. Et annet funn som står i kontrast til funn lenger øst, er at den genetiske strukturen hos hannbjørn i Skandinavia er uventet lokalt konsentrert. Dette indikerer at hannbjørn som vandrer over store områder i Norge og Sverige ikke lykkes i å få avkom, noe vi ennå ikke vet årsaken til.

Mindre genflyt mot nord
Den regionale genflyten i Norge og Sverige minker jo lenger nord man kommer, spesielt hos hannbjørner. Dette kan skyldes illegal jakt som er mer vanlig i nord. Resultatene i avhandlingen dokumenterer to ulike genflytbarrierer, en som er lokalisert mellom den østlige og vestlige subpopulasjonen (nord for Bottenviken), nevnt ovenfor, og en annen barriere sør i Skandinavia. Resultatene viser også at disse barrierene hindrer hunnlig genflyt mer enn hannlig.

Dermed finner vi minst to områder der den genetisk utvekslingen bør økes for å sikre langsiktige genetisk helse hos den skandinaviske brunbjørnbestanden: den sørlige del av den skandinaviske halvøy og området nord for Bottenvika. For å øke genflyten, bør det etableres en koordinert, grensekryssende overvåking og forvaltning for brunbjørn og det er viktig å identifisere årsaken til genflytbarrierene. Siden illegal jakt ser ut til å hindre utveksling av gener, bør også reduksjon av ulovlig jakt inngå i forvaltningen i større grad enn i dag.

 

Published 16. oktober 2015 - 9:38 - Updated 23. mai 2017 - 19:17