Konfliktfylt naturvern i Tanzania

Lokalbefolkningen i verneområder i Tanzania berøres av vernet, men har liten innflytelse på forvaltningen av området. De får ikke del i inntektene eller kompensasjon for ulemper. Derfor gjør de opprør ved å drepe ville dyr.

Konfliktfylt naturvern i Tanzania

Sayuni Bildad Mariki disputerer 17. juni 2015 for graden ph.d. ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet med avhandlingen "Communities and conservation in West Kilimanjaro, Tanzania: Participation, costs and benefits"

Sanyuni Bildad Marikis avhandling er et bidrag i den pågående debatten om naturvern- og utvikling. Omfanget av vernede arealer på verdensbasis har økt enormt de siste tretti år, og fortsatt planlegges utvidelse av nåværende verneområder og opprettelse av nye. Dette får følger for omliggende lokalsamfunn. Til tross for at innføringen av verneområder har foregått i over tre tiår, er de sosiale, økonomiske og politiske følgene av etableringen og videreføringen fortsatt omstridte.

Mariki har utført studien i Enduimet Wildlife Management Area (WMA), Kilimanjaro Nasjonalpark og i Vest-Kilimanjaro Skogplantasje i Tanzania. Hun har benyttet en kombinasjon av dybdeintervjuer, fokusgruppediskusjoner, uformelle intervjuer og deltakende observasjon i datainnsamlingen, pluss skriftlige kilder om området.

Negative sosiale og økonomiske konsekvenser
Etablering av verneområdene har medført tapte rettigheter til jord og ressurser for lokalbefolkningen, trakassering fra ansatte i nasjonalparken og økte kostnader for alle. Likevel blir kvinner mer påvirket enn menn på grunn av ujevn fordeling av arbeid og ressurser i husholdningene. Innsamling av naturressurser tvinger fattige kvinner til mer bruk av tid og arbeidskraft, det påvirker helsen deres og begrenser tiden de kan bruke til andre økonomiske aktiviteter.

Gevinsten som kanaliseres til lokalbefolkningen, er liten, og ordningen mangler gjennomsiktighet. Enduimet Community-Based Organisation har rett til 65% av statens innsamlede turistinntekter, men mottar mindre enn dette etter at innkrevde avgifter har passert gjennom statsapparatet. I 2011 mottok hver landsby ca. 3.6% av turistavgiftene, og totalt fikk medlemslandsbyene 32.5%. Noen landsbyboere opplever større avlingsskader, tap av buskap og også menneskeliv på grunn av økende villdyrbestander, og udekkede tap passer ikke med at Enduimet WMA skal være en bærekraftig inntektskilde for lokalsamfunn.

Lite tilbakeføres til lokalbefolkningen
Mariki har sammenlignet Kilimanjaro Nasjonalpark og Vest-Kilimanjaro Skogplantasje på områdene lokal deltakelse og gevinstdeling. Kilimanjaro Nasjonalpark har en inntjening på cirka 17 millioner USD per år, men i løpet av 17 år har parken kun brukt cirka 1.6 millioner USD til støtte for 39 av 90 omliggende landsbyer. Bare en av tre landsbyer som var med i studien, fikk støtte fra parken til bygging av vanninntak og samletank i 2002/03. Ifølge parkledelsen tilbys 7.5% av parkens driftsbudsjett til omliggende landsbyer, mens det i virkeligheten er mye mindre.

Byråkratiske prosedyrer hindrer søknader til lokale prosjekter og lokal politisk innflytelse over overskuddsfordelingen. De bidrar videre til mangel på gjennomsiktighet og muliggjør parkledelsens misbruk av midler. I tillegg er det dårlig kommunikasjon mellom parken og landsbyboerne. Sistnevnte er sinte på parken og bruker parkens ressurser ulovlig. De betrakter parkansatte som fiender som er likegyldige til levebrødet deres.

Vest-Kilimanjaro Skogplantasje har derimot hatt en positiv innvirkning på sine omliggende landsbyer. De tjener på lovlig innhøsting av skogprodukter, nye landbruksmuligheter, og midlertidige jobber. Men de midlertidige tilsatte er underbetalt og tildelingen av jordbruksområder er preget av favorisering. Ulikheten mellom de to områdene har sammenheng med 1990-tallets sektorielle lovreformer som skulle støtte lokale og desentraliserte tilnærminger til naturressursforvaltning.

Naturvern bidrar til illegal jakt
Afrika har de siste årene opplevd en betydelig økning i elefantdrap for elfenbensmarkedet. Men dette er ikke den eneste grunnen til at elefanter blir ulovlig drept. Mariki har studert årsakssammenhengen bak elefantdrap og fant at motstand mot naturvern er en av grunnene til at elefanter drepes i Vest-Kilimanjaro. Her er store arealer er reservert for naturvern, under kontroll av eksterne aktører og uten medvirkning fra lokalbefolkningen.

Folk sliter med ødelagte avlinger, skader på eiendom, tap av husdyr, og trusler mot egne liv når de prøver å skaffe seg et livsgrunnlag på arealene mellom naturvernområdene. De får ingen støtte fra regjeringen til å jage ville dyr vekk fra åkrene, og heller ingen økonomisk erstatning for skader påført av ville dyr. De blir nektet adgang til naturressursene i verneområdene, de blir dårlig behandlet når de oppdages inni verneområdene, og de nyter få eller ingen gevinster fra naturvern. Folk føler seg utstøtte og maktesløse, med få muligheter til å påvirke situasjonen gjennom demokratiske virkemidler. Derfor kjemper lokalbefolkningen mot naturvern ved å drepe elefanter.

Lokalsamfunn  uten innflytelse
Alle de studerte områdene (Enduimet WMA, Kilimanjaro nasjonalpark og Vest-Kilimanjaro Skogplantasje) har den samme sentraliserte organisasjonen når det gjelder forvaltningsavgjørelser for naturressurser og deling av gevinster. Lokalbefolkningen har ingen mulighet til å påvirke avgjørelser. Enduimet ble foreslått som et naturvernområde drevet av lokalsamfunnet, men i realiteten har ikke lokalsamfunnene rett til å kreve inn inntekter, ta avgjørelser angående andeler, eller verifisere at de får sin rettmessige inntekt.

Den sentrale regjeringen samler inn inntektene og formidler prosentandelen til lokalbefolkningen. Det meste av inntektene beholdes av nasjonalparkens hovedkvarter, og lokalbefolkningen har ingen makt eller innflytelse over inntektene. I realiteten utøver parken en streng strategi med «gjerder og bøter», et festningsnaturvern. I Vest-Kilimanjaro Skogplantasje har lokalbefolkningen ingen makt og får ingen andel av inntektene fra salget av tømmer og stolper utover betalingen de får for midlertidige jobber. Inntekten fra salg av tømmer overføres til den sentrale regjeringen. I alle tre områdene blir medvirkning benyttet som et «middel» til å forbedre effektiviteten i produksjonen og/eller naturvernet.

Published 31. oktober 2016 - 17:56 - Updated 23. mai 2017 - 19:21