Hvordan gå frem når mishandling mistenkes?

Hvordan gå frem når mishandling mistenkes?

Tilbake til veilederens hovedside

 

Tilnærming ved mistanke om vold mot dyr

Å finne ut om et dyr virkelig er utsatt for mishandling eller ikke er ingen enkel prosess. Det kan være en rekke forklaringer på tegnene som registreres, og det finnes ingen enkeltfaktor som kan bekrefte eller avkrefte at en skade er påført med overlegg. Situasjonen som mistanken oppstår i vil også variere. Man kan stå overfor et offer (altså dyret) og en gjerningsperson eller en annen person som enten har oppsøkt klinikken på eget initiativ eller er sendt dit av gjerningspersonen. Og klienten kan altså i noen tilfeller være et offer for vold i nære relasjoner selv. Man må ha et åpent sinn og være forsiktig med å antyde at man tror personen man står overfor er ansvarlig for dyrets skader. Mange familiedyr er i kontakt med et stort antall mennesker, og personen som kommer til klinikken er kanskje ikke engang klar over mishandlingen. I noen tilfeller vil det fungere godt å ha en uformell samtale om mulighetene for mishandling. Det blir ikke nødvendigvis tatt ille opp om situasjonen diskuteres i lys av varslingsplikten. Man kan forklare at Mattilsynet ikke nødvendigvis vil foreta seg noe overfor klienten, men at det er deres oppgave å finne ut mer om situasjoner der dyr kan ha blitt utsatt for unødige lidelser, og å hjelpe og veilede dyreeiere om stell og velferd.

Sensitive og gode spørsmål kan avdekke informasjon som gir opphav til nye bekymringer, for eksempel om barnemishandling eller annen vold i nære relasjoner. Det er også mulig å snakke om taushetsplikten med klienter i denne sammenheng. Slike samtaler gir også klienten anledning til selv å erkjenne at det er en mulighet for at dyret er blitt mishandlet, uten å føle at de selv er mistenkt for det. Veterinærer bør derfor være kjent med S-B-D-H som fremgangsmåte (Spør, Bekreft, Dokumenter, Henvis; se lenger ned).

 

Aggressive klienter

I noen tilfeller vil det være opplagt at å stille spørsmål for å få ytterligere informasjon ikke nytter eller er tilrådelig, for eksempel hvis man står overfor en aggressiv eller hissig klient. I slike tilfeller bør man passe på å skrive grundige notater, og umiddelbart etter konsultasjonen søker man råd hos en erfaren kollega, om mulig før klienten forlater klinikken. Veterinærer eller dyrepleiere kan med rette bli redde hvis de møter en trakasserende eller truende klient, og det er å anbefale at det alltid er to tilstede i undersøkelsesrommet sammen med klienten hvis man føler seg utrygg. Veterinæren kan i slike situasjoner finne på et påskudd for å be om assistanse fra en dyrepleier. Man skal aldri utfordre en aggressiv klient og utsette seg selv for risiko.

 

Dilemmaer om varsling

Det er viktig å huske på at man har en selvstendig plikt til å varsle når man har grunn til å tro at en skade skyldes dyremishandling (jf. dyrevelferdsloven § 5), også dersom kollegaer eller ledelsen på klinikken ikke er enig i vurderingen. Hvis man er usikker på hva som er det rette gjøre og diskusjon med kollegaer ikke bidrar til å peke ut et bestemt handlingsalternativ, så er det mulig å få støtte og veiledning gjennom anonyme drøftelser (jf. taushetsplikt) med andre med kompetanse, f.eks. veterinærer på NMBU veterinærhøgskolen, Veterinærinstituttet, Dyrebeskyttelsen Norge eller i Mattilsynet.

 

Tilnærming ved mistanke om vold i nære relasjoner: Spør, Bekreft, Dokumenter og Henvis (S-B-D-H)

Det forventes på ingen måte at veterinærer skal være eksperter på vold i nære relasjoner. Veterinærer kan imidlertid ha en unik mulighet til å skape det «gylne øyeblikk» der en klient gis anledning til å åpne seg eller oppsøke hjelp for et mishandlet dyr eller seg selv. Til dette formålet er S-B-D-H en enkel og tilgjengelig tilnærming. Spør, Bekreft, Dokumenter og Henvis er fire konkrete steg som opprinnelig er utviklet for helsepersonell i USA (A-V-D-R: Ask, Validate, Document and Refer) for å gjøre dem bedre rustet til å avdekke vold i nære relasjoner (Gerbert et al., 2000). Målet er å bryte ned noen av barrierene mot å hjelpe voldsofre ved å definere og avgrense rollen man har. Tilnærmingen har vist seg å også være svært relevant i situasjoner der mishandling av dyr er utgangspunktet.


S = Spør

Det viktigste man kan gjøre i følge denne fremgangsmåten, er derfor å stille spørsmål uten å fremstå som dømmende, og det må skje når det ikke er andre (f.eks. familiemedlemmer) tilstede. Det kan være første gang noen har vist interesse for eller sympati med et offer for mishandling i nære relasjoner. Dette handler derfor om å strekke ut en hånd for å gi noen en mulighet til å fortelle. Når man stiller slike spørsmål har man allerede oppfylt en stor del av denne intervensjonen, uansett om klienten forteller noe eller ikke. Gjennom spørsmålene signaliserer man at mishandling er galt.

Spørsmål knyttet til bekymring om dyret kan være:

– Noen ganger, når jeg ser denne type skader, betyr det at dyret er blitt skadet av en person det bor sammen med. Kan det være tilfellet?

Spørsmål knyttet til bekymring om vold i nære relasjoner kan være:

– Hvordan går det med deg?

– Hvordan står det til hjemme? Er det noe du har lyst til å snakke om?

Hvis klienten har bekreftet at dyrets skader er påført av en annen person, kan et oppfølgingsspørsmål være:

– Når jeg får vite at et dyr har blitt skadet av noen det bor sammen med, så blir jeg bekymret for om det kan være andre i hjemmet som også utsettes for noe. Kan det være tilfellet?

 

B = Bekreft

Å bekrefte alvoret i det som fortelles, og at man tror på den som har valgt å meddele noe, er spesielt viktig ettersom det er vanlig at ofre for vold i nære relasjoner er redde for ikke å bli trodd. Ved å bekrefte og vise omsorg kan man bidra til å støtte klienten/offeret. Bekreftende reaksjon vedrørende mishandling av dyret kan være:

– Jeg er bekymret for dyrets trygghet og velferd. Dyret ditt fortjener ikke å bli utsatt for dette, uansett hva som har skjedd.

Bekreftende reaksjon vedrørende mishandling av klienten kan være:

– Jeg er bekymret for din trygghet og velvære. Du fortjener ikke å bli utsatt for dette, uansett hva som har skjedd. Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe deg?

Denne type støttende respons kan gi klienten en viss grad av lettelse, og kan gjøre at vedkommende vurderer å oppsøke hjelp for sin egen situasjon.

 

D = Dokumenter

Husk å journalføre:

• Identiteten på den eller de som kommer med dyret
• Grundig anamnese som inkluderer detaljer om skadeomfang og skademønster (husk bilder!)
• Generelt om stellet av dyret og dyrets atferd
• Klientens forklaring på dyrets skader, inkludert eventuelle endringer/avvik i forklaringen
• Den sannsynlige årsaken til skadene, basert på veterinærfaglig kompetanse og erfaring

Alle kliniske funn må dokumenteres objektivt og på en så grundig måte at det kan benyttes som bevis i en eventuell rettssak. Husk å ta bilder av fysiske skader på dyret, merket med dato og klokkeslett. I saker der det åpenbart bør sikres bevis for en straffesak, kan det være nyttig å benytte politiets kompetanse i bevissikring.

Det er vesentlig at konfidensielle betroelser (f.eks. om vold i nære relasjoner) ikke blir gjort kjent for uvedkommende. Om en voldsutøver får innsyn i den type informasjon kan det være direkte farlig. Veilederen til journalforskriften for dyrehelsepersonell presiserer at taushetsplikt etter dyrehelsepersonelloven § 20 går foran innsynsretten (jf. journalforskriften § 7), noe som betyr at dyreeier ikke har rett til innsyn i opplysninger om andres personlige forhold, selv om de er knyttet til pasienten. Jf. veiledning til § 4 i journalforskriften kan det føres en separat logg over samtaler så lenge det i hovedjournalen angis en referanse slik at notatet kan identifiseres. Vi anbefaler sterkt at det er slik denne type dokumentasjon journalføres, og at dokumenter med samtalelogger er passordbeskyttet.

Forklaringer skal helst beskrives med klientens egne ord, som sitater med anførselstegn, og med informasjon om hvem, hvor og eventuelle vitner. (Eksempel: «Mannen min, Peder Aas, sparket meg og dyttet meg ned trappen i går kveld.») Husk at en sak kan ende i retten mange år senere, så ikke sats på at du vil huske detaljene.

 

H = Henvis

Hvis det er grunn til å tro at et dyr er utsatt for mishandling, så må Mattilsynet og/eller politi varsles (jf. dyrevelferdsloven §5). I saker der man mistenker at man også står overfor et voksent voldsoffer begrenser henvisning seg som regel til å oppfordre eller oppmuntre offeret til selv å søke hjelp hos rett instans. Man kan for eksempel tilby offeret telefonnummer til nærmeste krisesenter, politi eller andre organisasjoner/etater som kan hjelpe.

NB: Vær varsom med å sende med noe som kan sette et voldsoffer i større fare dersom en kontrollerende partner finner det! Tilby offeret eventuelt å låne telefon på klinikken hvis det er tryggere å ringe derfra. Slik støtte kan bety mye for et offer, og kan redusere følelsen av å være alene. Dersom offeret avviser hjelp, så kan man på nytt stille spørsmål om hvordan det går ved neste konsultasjon (altså følge S-B-D-H på nytt).

Har man konkrete holdepunkter for at barn blir utsatt for mishandling eller er vitner til vold, så skal man varsle barnevernstjenesten. Det gjelder altså ikke kun ved mistanke om at barnet utsettes for direkte fysisk mishandling selv. Det kan utvilsomt være så skadelig for barn å være vitne til mishandling av andre, også familiedyr, at det er berettiget grunn til alvorlig bekymring om man har grunn til å tro at barn utsettes for det. Husk at mishandlingen av dyr i noen tilfeller brukes som straff eller trussel mot barnet.

Hvis det er sannsynlighet for at klienten eller andre i familien vil utsettes for en alvorlig kriminell handling, så gjelder avvergingsplikten uten hensyn til taushetsplikt. Se i Varslingsplikt, taushetsplikt og andre juridiske hensyn og www.plikt.no om hva slags situasjoner det dreier seg om.

 

Tilbake til veilederens hovedside