Sammenhengene mellom vold mot dyr og vold i nære relasjoner

Sammenhengene mellom vold mot dyr og vold i nære relasjoner

Tilbake til veilederens hovedside

 

Det er etter hvert grundig etablert at det er sammenhenger mellom mishandling av dyr, barn og voksne. Grunnlaget for sammenhengene er at mishandling av dyr er knyttet til et vidt spektrum av voldelige og antisosiale atferder (McPhedran, 2009). Dette er temaer det er vanskelig å forske på, og mange av studiene har begrensninger f.eks. i form av små utvalg eller at de baserer seg på informanters selvrapportering og hukommelse. Det er imidlertid mye som tyder på at dyremishandling kan være en del av en familievoldskonstellasjon der det også forekommer barnemishandling, partnervold eller mishandling av eldre eller uføre. Og det er kjent at familievold har en tendens til å gjenta seg og til å bli verre.

I et utvalg av 860 amerikanske collegestudenter (DeGue & DiLillo, 2009) ble det for eksempel funnet en samforekomst av vold mot barn, partner og dyr. Hele 60 % av de som hadde erfaring med dyremishandling, enten som utøver eller vitne, hadde også opplevd mishandling eller vold i hjemmet, mens 30 % av ofrene for familievold også hadde opplevd dyremishandling. Dette kan tyde på at dyremishandling er en sterkere markør for familievold enn motsatt.

 

Dyremishandling og partnervold

Vold mot familiedyr forekommer uforholdsmessig ofte i sammenheng partnervold. En studie fra Texas indikerer at voldelige partnere som også skadet dyr var mer kontrollerende og brukte grovere vold, som voldtekt, psykisk vold, forfølging og drap (Simmons & Lehmann, 2007). Kvinner eller barn som utsettes for vold og mishandling blir ofte truet med at voldsutøveren vil skade familiens dyr dersom de forteller noen om hva de utsettes for eller avslutter forholdet (Newberry, 2017). Dette er en viktig grunn til at noen kvinner ikke tør å forlate en voldelig partner, og er noe krisesentre i Norge også erfarer. Over 70 % av voldsutsatte kvinner rapporterte i en amerikansk studie at voldsutøveren også hadde skadet, drept eller truet med å skade dyr. Mer enn 75 % av de faktiske hendelsene skjedde med kvinnen og/eller barna som vitner (Ascione, Weber, & Wood, 1997). En vitenskapelig artikkel referer til 12 uavhengige studier som viser at mellom 18 % og 48 % av kvinner som er ofre for partnervold utsetter å forlate voldsutøveren av frykt for sikkerheten til familiens dyr (Ascione, 2007).

Det er i denne sammenhengen viktig å understreke hvor sterke bånd mennesker kan knytte til dyra sine. Dyr blir av mange oppfattet og behandlet som fullverdige familiemedlemmer. De sterke emosjonelle båndene kan resultere i at mennesker heller utsetter seg selv for fare enn å etterlate dyra i en situasjon der de risikerer lidelse. Dette må det være bevissthet om i håndteringen av familievoldssaker, for hvis man skal lykkes med å hjelpe voldsofre ut av et voldelig forhold, må det også finnes en trygg løsning for familiens dyr. Man må også være oppmerksom på at så lenge et voldsoffer befinner seg i et voldelig forhold, kan dyret ha en beskyttende effekt. Det kan gi sosial støtte og trøst nok til at den voldsutsatte holder ut, og kan i ytterste konsekvens ha en viss forebyggende effekt mot selvmord (Fitzgerald, 2007).

Kun et fåtall av krisesentrene i Norge har ordninger for brukernes dyr, så det er et stort behov for å opprette gode løsninger for dette. Trygg, midlertidig plassering av et kjært dyr, og visshet om at de vil sees igjen, kan være av uvurderlig betydning for en voldsutsatt som trenger hjelp. Ideelt sett skulle voldsofrene kunne tatt med seg familiedyr(ene) til krisesenteret så de hadde sluppet den ekstra belastningen det er å skilles fra dyret sitt. Det mest aktuelle i dag er imidlertid at dyret plasseres i kennel eller i et  «fosterhjem». Stormberg har for tiden et samarbeid med enkelte krisesentre, der de dekker kennelopphold for voldsutsattes hunder, og Dyrebeskyttelsen Norge (www.dyrebeskyttelsen.no / www.videre.no) kan bistå med midlertidig omplassering av dyr mange steder. Vi anbefaler at veterinærer skaffer seg oversikt over hvor dyr kan plasseres trygt i en akuttsituasjon.

 

Dyremishandling og barnemishandling - og barn som mishandler dyr

Svært mange barn i Norge vokser opp med familiedyr. En undersøkelse i 2001 viste at 37 % av husstandene i landet har familiedyr (St.meld. nr. 12, 2002-2003). Av disse husholdningene var over halvparten barnefamilier, og de fleste har hund eller katt. Fra utenlandske studier er det funnet en høyere forekomst av dyremishandling i hjem med familiedyr der det var dokumentert omsorgssvikt eller mishandling av barn. En ny, norsk studie om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten viser at 4 % av ungdommene hadde opplevd vold mot familiedyr fra en voksen hjemme, og en stor andel av disse unge hadde selv blitt utsatt for fysisk og/eller psykisk vold (Hafstad & Augusti, 2019). Barn som opplever dyremishandling hjemme kan forsøke å beskytte dyr som de er glade i ved å gå mellom dyret og voldsutøveren, og dermed utsette seg selv for ytterligere risiko. I en studie om voldsutsatte kvinner med barn på krisesentre i USA, fortalte over 50 % av barna at de hadde beskyttet familiedyr direkte på denne måten (Ascione et al., 1997).

Å være vitne til at et kjært dyr mishandles er svært traumatiserende og kan være skadelig for et barns utvikling. For barn som er eksponert for vold og andre vanskelige forhold hjemme kan det sterke båndet de har til et dyr være til stor trøst. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette båndet er noe som kan utnyttes av en gjerningsperson, bl.a. til å true barnet til taushet eller til å gjøre som gjerningspersonen vil. Det finnes også eksempler på at barn har blitt tvunget til å utøve vold mot dyr, eller ha seksuell omgang med dyr.

Å være vitne til at et kjært dyr mishandles kan være svært traumatiserende for et barn.

Foto
Karianne Muri

Barn fra voldelige hjem – enten de selv er ofre for eller vitner til vold eller overgrep – kan kopiere voksnes voldelige atferd. Når voldseksponerte barn mishandler dyr kan dette være en måte de opplever en følelse av kontroll på, og kan være en
respons på maktesløsheten og uforutsigbarheten de ellers opplever (Currie, 2006; McPhedran, 2009). Studier har også vist at barn som mishandler dyr har to til tre ganger så høy sannsynlighet for selv å ha vært utsatt for mishandling eller å ha vært vitner til vold i hjemmet. Denne sannsynligheten øker jo eldre barnet som mishandler dyr er (særlig om barnet er over ti år) (Lee-Kelland & Finlay, 2018). I en studie ble det funnet at barn som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep hadde fem ganger så høy sannsynlighet for å ha mishandlet dyr enn andre barn (Ascione, Friedrich, Heath, & Hayashi, 2015).

En del små barn har enkeltepisoder der de plager dyr som en del av deres utforskende atferd, uten at de står i fare for en negativ atferdsmessig utvikling. Studier har imidlertid vist at gjentatt og eskalerende vold mot dyr utført av barn og unge er en atferdsmessig markør for et videre livsløp med tiltagende aggresjon og annen kriminell atferd. Vold mot dyr er også et av de diagnostiske kriteriene for atferdsforstyrrelser («conduct disorder») i DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013). Det er derfor viktig at disse barna får oppfølging fra kompetente fagfolk.

Dette er de røde varselflagg for barnemishandling (legg merke til at de har mye til felles med varselflaggene for dyremishandling):
• Foreldrenes forklaring stemmer dårlig med skadene (oftest er skadene for alvorlige)
• Avvik i forklaringen
• Uvanlig foreldreatferd
• Unormalt utseende og/eller atferd hos barnet
• Gjentatte skader: arr, brudd, ribbeinsbrudd av eldre og nyere dato
• Skademønster: sår, blåmerker, bitemerker, brudd, indre skader, skader på unaturlige steder
• Dårlig tannhelse

 

Les mer om barnemishandling her:
• Informasjon fra politiet om vold mot barn: https://www.politiet.no/rad/vold-i-nare-relasjoner/mistenker-du-vold-mot-barn/
• Veiledning fra NKVTS om vold mot barn: https://voldsveileder.nkvts.no/vold-mot-barn/

Tilbake til veilederens hovedside