Fysiske tegn på vold mot dyr
Tilbake til veilederens hovedside
Stumpvoldskader
Generelt er det mer vanlig at dyr utsettes for stump vold enn skarp vold. Mange dyr med stumpvoldskader vil ha mer enn én skade, ofte spredt på hodet, kroppen og beina. Skadene i huden kan være i form av blåmerker, hudavskrapninger eller rifter, men det kan også være skader i mer dyptliggende vev, som blødninger/bloduttredelser, muskelrupturer, skader i indre organer og frakturer.
Blåmerker: Både pels og pigmentert hud gjør det vanskelig å få øye på blåmerker. Det er anbefalt å klippe vekk pelsen for å få bedre oversikt og prøve å se hvor grensene for blåmerkene går. Størrelse og form på blåmerker vil avhenge av bl.a. vevets tetthet. Dette avgjør om det er plass til blødning i vevet, og elastisiteten av underliggende vev påvirker i hvor stor grad blodårene blir skadet, f.eks. ved knusning mot underliggende beinstrukturer. Med andre ord: I mykt vev med rik blodtilførsel vil man kunne se store blødninger dersom vevet har blitt strukket eller knust mot underliggende bein. Ettersom bukveggen er så føyelig vil det sjeldnere vises tydelige blåmerker her, selv når traumet har vært kraftig nok til å forårsake omfattende skader i indre organer, som leverruptur (Gerdin & McDonough, 2013). Det er viktig å ta bilder av blåmerker så tidlig som mulig, og helst flere ganger. Med tid vil blåmerker flyte utover, og avgrensingen vil bli mindre tydelig. Tyngdekraft vil også kunne føre blødningen vekk fra der skaden opprinnelig oppstod.
Fargen på blåmerker endrer seg med tiden fordi de røde blodcellene sprekker og hemoglobinet brytes ned. Hos både mennesker og dyr er det beskrevet hvordan fargen endres fra mørk rød, til blåfiolett/lilla, blå-brun, brun-grønn, grønn, og til slutt gul når hemoglobinet er brutt ned til bilirubin og biliverdin (Barington & Jensen, 2015). Det er riktignok vanskelig å bestemme alderen på et blåmerke presist ut fra fargeendringene, da endringene skjer i ulikt tempo. Hos dyr varierer fargeendringene også fra art til art, og i forskningen har det blitt anvendt så forskjellige metoder at sammenligning er vanskelig (Barington & Jensen, 2015). Vi kan dermed kun bruke det generelle vi vet om fargeendringene til å skille mellom eldre og nyere lesjoner, uten å kunne tidfeste
skaden presist. Det kan f.eks. være flere blåmerker med betydelige fargeforskjeller i samme vev, noe som er en indikasjon på at de ikke er påført til samme tid.
Hund med blåmerker etter spark.
Hudavskrapninger er overflatiske sår i huden, forårsaket av at huden har blitt truffet av en ru overflate. Pelsen beskytter dyr til en viss grad mot denne type skade i forbindelse med stump vold, mens det er ganske vanlig å se hudavskrapninger ved påkjørsler, og da kan man noen ganger også finne rester av rusk eller olje i såret. Rifter eller laserasjoner skyldes kraftig stump traume der vevet revner eller flerres opp. Det er viktig å huske på at selve huden kan se intakt ut, men det kan være grove laserasjoner i underliggende vev, f.eks. etter risting eller rivning. Kraftige slag eller spark mot buken kan forårsake leverruptur, mens det er mindre vanlig at milten sprekker i forbindelse med vold.
Hodeskader er vanlig ved vold mot smådyr, ettersom hodet er spesielt utsatt. Kraniebrudd kan være alt fra et enkelt brudd, dvs. at det er et brudd langs en enkel linje, uten skade på hjernehinner eller hjerne, til splintringsbrudd, med flere løse beinbiter, som i noen tilfeller kan bli presset innover og trykke på hjernen. Beinstrukturene over nesen er mindre robuste og beskyttet enn andre deler av skallen. Traumer som kanskje bare ville forårsaket overflatiske bløtvevsskader på toppen av hodet kan derfor forårsake omfattende bruddskader i ansiktet. Traumer mot siden av ansiktet kan forårsake kinnbeinsbrudd. Med ansiktsskader ser man ofte også blødninger. Lette til moderate slag kan også resultere i bloduttredelser på innsiden av lepper. Pass derfor på å alltid undersøke innsiden av dyrets munn. Kraftigere slag kan knekke tenner, kjevebein eller den harde gane. Ved spark mot underkjeven er det sannsynlig at det vil oppstå en blødning i bløtvevet mellom mandiblene. For å se dette må man løfte på dyrets tunge. Øynene er særlig utsatt, og stump vold kan resultere i øyeskader med blødninger skleralt, subkonjunktivalt eller retinalt.
Hund med splintringsbrudd i kraniet.
Frakturer: En studie sammenlignet frakturer hos hunder etter hhv. påført skade og uhell (Tong, 2014). Hunder utsatt for mishandling hadde høyere sannsynlighet for flere frakturer (i snitt 2.6 frakturer) enn hunder utsatt for uhell (i snitt 1.8 frakturer). De mest vanlige lokasjonene av frakturer etter mishandling var radius, ulna, femur og avulsjonsfraktur av tuberositas tibiae. Tverrfrakturer forekom i denne studien oftere etter vold (71 %) enn etter uhell (46 %).
Fordi en eier kan utsette veterinærbesøket etter å ha mishandlet dyret sitt, så vil det være høyere sannsynlighet for at påførte frakturskader presenteres med radiologiske tegn på tilheling, som tap av definisjon av frakturlinje, periostal reaksjon og kallusdannelse. Ribbeinsbrudd er en vanlig konsekvens av stump vold, så det er spesielt viktig å være oppmerksom på om det finnes flere slike brudd av ulik alder. Traumer mot brystkassa vil som regel resultere i blåmerker i huden, men hos kattunger og valper er ribbeina så fleksible at det ikke nødvendigvis vil oppstå blåmerker. Hos dyr som er blitt mishandlet er det vanligere med ribbeinsbrudd på begge siden av kroppen, og ikke bare på én side, som oftere er tilfellet ved uhell som påkjørsel (Intarapanich, McCobb, Reisman, Rozanski, & Intarapanich, 2016).
Skarpvoldsskader
Skarpvoldsskader kan være i form av kutt eller stikk. Ved kuttskader har et skarpt våpen blitt dratt over huden og etterlatt seg et sår som kan være langt, som regel ikke veldig dypt, men gjerne dypest på midten. Såret vil oftest ha jevne kanter, med mindre det er brukt et sløvt redskap. Det skal mer kraft til for å penetrere hud som er slapp enn hud som er spent. Kuttskader resulterer i kraftige blødninger i overflaten.
Stikkskader har også vanligvis jevne sårkanter uten hudavskrapninger. I disse skarpvoldskadene er dybden på såret større enn bredden (Gerdin & McDonough, 2013). Vær oppmerksom på at det kan være omfattende indre blødninger selv om blødningen i overflaten er minimal. Beskrivelse av stikksåret vil kunne si noe om knivbladets størrelse, men huden kan ha blitt strukket i stikkøyeblikket slik at såret ser mindre ut enn knivbladets faktiske størrelse. Såret kan også si noe om type våpen, anvendt kraft og stikkretning.
Termiske skader / brannskader
Termiske skader kan være direkte, fra enten flamme, varm overflate eller varm væske, eller det kan skyldes stråling, og alt dette vil føre til lokale forbrenninger. Det finnes imidlertid også eksempler på at dyr er puttet i mikrobølgeovn, noen ganger med dødelig utfall. Forbrenninger klassifiseres etter hvor dype lag av huden som er skadet, fra 1. grads forbrenning, som er overflatisk, til 3. grads forbrenning, som involverer full dybde av huden. Det som avgjør hvor omfattende skaden blir, er varighet av eksponeringen og temperaturen. Så lenge dyrets bevegelse ikke er hindret vil den intense smertestimulusen fra høye temperaturer resultere i en kraftig tilbaketrekning av den utsatte kroppsdelen innen brøkdeler av et sekund.
Varm væske kan skade dyr gjennom sprut, helling eller dypping. Når varm væske helles på et dyr, så vil skåldingsskadene som regel oppstå på toppen av hodet, ansiktet eller ryggen, og skademønsteret kan noen ganger vise hvordan væsken har rent. Om en hund derimot har hoppet opp og veltet en gryte med kokende væske fra komfyren, så vil det være mer sannsynlig med forbrenninger på brystet og forbeina. Skålding av føtter og eventuelt oppover beina kan tyde på at dyret har blitt dyppet og holdt nede i varmt vann. Man ser da tydelig avgrensing av brannskaden, såkalt «strømpedistribusjon», noe som også rapporteres i barnemishandlingssaker (Hobbs, 1986).
Andre typer kontaktbrannskader forårsaker som regel mindre omfattende brannskader enn skålding. Disse er dermed som regel ikke livstruende, men husk at de er svært smertefulle. Dersom skaden er påført med åpen flamme, vil det kunne avsløres ved funn av svidde hår. Forbrenning med sigaretter er ett eksempel, og da vil lesjonene i tillegg ha en karakteristisk størrelse og form; 5-10 mm i diameter og sirkulære. Kjernen av sigarettgloen kan ha en temperatur på ca. 400 °C. For at det skal oppstå en forbrenning av full dybde må kontakten med sigarettgloen vare i mer enn ett sekund, noe som er et usannsynlig scenario når kontakten skyldes et uhell (Faller-Marquardt, Pollak, & Schmidt, 2008). Man kan se for seg at én sigarettforbrenning kan skje ved et uhell, men om en sigarettglo faller ned på et dyr, eller dyret kommer borti en brennende sigarett, så vil dette etter all sannsynlighet kun resultere i en (ikke-sirkulær) overflatisk brannskade pga. kort eksponering og det isolerende laget med aske rundt selve gloen (Faller-Marquardt et al., 2008). Når dyr har gjentatte sviskader fra sigaretter vil dette ikke kunne forklares med uhell.
Valp med sigarettforbrenninger
Skuddskader
Sår etter skudd kan være vanskelige å oppdage ettersom de kan skjules av dyrets pels (eller fjær). Røntgen i flere plan er dermed vesentlig for å få stilt diagnosen, for å lokalisere eventuell ammunisjon som sitter igjen i kroppen, og for å få oversikt over eventuelle indre skader. Prosjektiler og kuler varierer i diameter (kaliber), masse, materialkomposisjon, fasong og fart. Prosjektilets eller kulens bevegelse fra skytevåpenet til det passerer gjennom eller stanser i «målet» (ballistikk) varierer også, basert på disse egenskapene. Ammunisjonens egenskaper, den kinetiske energien som absorberes ved anslag og hva slags vev som treffes, vil sammen påvirke hvor omfattende skader et skudd forårsaker (Pavletic & Trout, 2006). Ved bruk av ekspanderende ammunisjon (slik som f.eks. benyttes i storviltjakt) er anslagsenergien større, noe som altså resulterer i mer omfattende vevsskader. Hagleskudd på kort avstand avgir en enorm kinetisk energi som resulterer i massive vevsskader. Luftgevær har ammunisjon med lav masse og fart, men kan likevel resultere i alvorlige (noen ganger dødelige) skader selv på større dyr, særlig når det er skutt på kloss hold (Pavletic & Trout, 2006).
Ammunisjon med høy fart har et stort skadepotensiale. Kaviteten som oppstår pga. en midlertidig strekking av vevet langs sårkanalen kan være opptil 30 ganger prosjektilets diameter. Dermed skader kulen på to måter; selve knusingen og rivningen av vevet den passerer gjennom og den midlertidige strekkingen av vevet rundt. Vev med elastiske egenskaper, som muskelvev og lunger, tåler å absorbere mer kinetisk energi fra ammunisjon. Leveren er derimot mindre elastisk og kan revne, særlig av kaviteringen. Bein absorberer naturligvis mye energi, men resulterende beinsplintrer kan fungere som sekundære prosjektiler som øker skadene i omkringliggende bløtvev (Pavletic & Trout, 2006). Skudd fra kloss hold (dvs. < 0.6 m) kan etterlate seg sot. Pels eller pigmentert hud kan gjøre det vanskelig å oppdage dette, så det er anbefalt å tørke forsiktig rundt inngangssåret med et hvitt tørkepapir eller gaskompress. Det kan også være aktuelt å sikre pels for å teste etter kruttrester (Gerdin & McDonough, 2013).
Dersom ammunisjonen har passert gjennom dyret, så vil det kunne være vanskelig å dokumentere at skadene skyldes skudd. Inngangs- og utgangssår i linje overfor hverandre vil styrke mistanken. Inngangssår er generelt mindre enn utgangssår. Et komplett sett med røntgenbilder av den aktuelle kroppsdelen bør tas. Bilder bør tas av både inngangs- og utgangssår, og bør inkludere 15 cm rundt såret og en indikasjon på retningen på sårkanalen. En linjal kan brukes som referanse på bildene. Eventuell ammunisjon må sikres som bevis. Unngå å håndtere ammunisjon med metallinstrumenter, ettersom dette kan etterlate merker. Ta nærbilde for identifisering av ammunisjonstypen. Rens ammunisjonen i vann og sprit, la den lufttørke, pakk det inn i mykt tørkepapir og legg det i en passende beholder med lokk/kork som kan forsegles med tape (Pavletic & Trout, 2006). Bruk sprittusj til å merke beholderen med dato og klokkeslett, journalnummer, eier og pasient, samt egne initialer.
Kvelning/drukning
Asfyksi kan forårsakes av mangel på O2 i lufta dyret puster, obstruksjon av luftveiene, hindring av respirasjonsbevegelser, eller histotoksisk hypoksi, f.eks. som følge av cyanidforgiftning. I de fleste tilfeller vil det ta tid før dyret mister bevisstheten, og den perioden vil være preget av intens lidelse mens dyret kjemper for livet. Denne kampen kan resultere i bloduttredelser og hudavskrapninger i ansiktet, på beina, hofte eller rygg. Fra en hund henges til døden inntrer kan det ta opptil 20 minutter, selv når hunden henger fritt (McEwen, 2018). Ofte ser man ikke så tydelige ytre spor etter en ligatur ved strangulering, så man må se nøye etter om pelsen er klemt flat eller om det er rødhet/bloduttredelser i huden. Dersom trykket av stranguleringen er tilstrekkelig til å blokkere venene, men ikke arteriene i halsen, så kan det oppstå petekkier i hud, konjunktiva, sklera eller i munnslimhinner, men dette er ikke patognomonisk (McEwen, 2018). I alle tilfeller der strangulering mistenkes bør det dokumenteres hvorvidt det er funn av inflammasjon, stuvning eller blødning i lunger, trachea, larynx, hud og øyne (McEwen, 2018). Kvelning ved å tette igjen dyrets munn og nesebor kan resultere i bloduttredelser under haka og rundt snuten, samt på innsiden av leppene, der hvor det har vært ligatur, tape e.l. Ved bruk av plastpose over dyrets hode tar det lengre tid før hjertet stanser, og for hund kan det ta inntil 30 minutter (McEwen, 2018). Mekanisk asfyksi skyldes enten ytre trykk på toraks, slik at respirasjonen hindres, eller postural asfyksi, som følge av at dyret er i en stilling som hemmer pusteevnen. Om dyret henges opp etter bakbeina vil trykket fra bukorganene mot mellomgulvet hemme respirasjonen, med påfølgende sirkulasjonssvikt. Se derfor etter spor fra ligaturer rundt bakbeina (McEwen, 2018).