Utdanningsstrategi

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling beskrev bærekraftig utvikling som en utvikling som ivaretar dagens behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov. FNs utdanningstiår for en bærekraftig utvikling, 2005- 2014, forplikter blant annet Norge til å konkretisere og dekke hele miljøfeltet i undervisningen og særlig i fag som naturfag, samfunnsfag, matematikk og kroppsøving.

I Nasjonalbudsjettet for 2010 fremhever Regjeringen at Norge skal bli et foregangsland i arbeidet for miljø og bærekraftig utvikling. Økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn må ses i sammenheng – på tvers av sektorer og beslutningsnivåer. Hensynet til bærekraftig utvikling må ivaretas innen alle politikkområder. Se http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2009-2010/meld-st-1-2009-2010/7.html?id=579863.

FN beskriver utdanning for bærekraftig utvikling som følger:

”Utdanning for bærekraftig utvikling har tre hovedområder: sosialt miljø, naturmiljø og økonomi. Disse tre områdene må ses i sammenheng. Utdanning for bærekraftig utvikling synliggjør behovet for utdanning av høg kvalitet: Opplæring for bærekraftig utvikling må gjennomsyre alle læreplaner, og ikke utgjøre et enkelt fag; utdanningen skal bidra til å forankre verdier og prinsipper som ligger til grunn for bærekraftig utvikling; utdanningen skal stimulere til kritisk tenkning og problemløsing; utdanningen bør baseres på metodemangfold som fremmer læreprosessen (Skriving, drama, kunst, debatt, utforskning etc.); studentene/elevene bør delta aktivt i beslutninger om metodebruk i opplæringen; opplæringen bør ta opp lokale så vel som globale tema.” (Utdanningsdirektoratet, 2006, p. 5).

Dette innebærer at utdanning for bærekraftig utvikling handler dels om å utvikle sammensatte kompetanser som er verdsatt i utdanning generelt da det bidrar til at elevene blir i stand til å vurdere konkurrerende synspunkt, verdier og interesser; mestre usikkerhet og risiko; koble tilsynelatende urelaterte konsepter, ideer og utfall; teste bevis og foreslå kreative løsninger som fører til økt bærekraft (Australian Government, 2010).

Miljøspørsmål består for en stor del av problemer som er ”ondartede” i den forstand at de er kjennetegnet av at de savner en klar problemformulering, har ingen klar avslutning, mangler svar som er entydig riktig – galt, sant – usant, er unike, mangler et tydelig sett med løsninger, er gjerne symptomer på andre problemer, og er vanskelig å forklare med en bestemt årsak. Komplekse problemer preget av etiske dilemmaer og risikovurderinger utfordrer skarpe fagavgrensninger og skarpe skiller mellom generell kunnskap og dens anvendelse. Disse utfordringene faller sammen med en informasjonsteknologisk utvikling som gjør det enkelt å danne allianser uavhengig av tid og sted, samtidig som (påstått) kunnskap er allment tilgjengelig.

Dette åpner for deltakelse og påvirkning, samtidig som kritisk kompetanse i bruk av språklige og teknologiske verktøy blir enda viktigere enn før. De kompetansene som trengs for bærekraftig utvikling samsvarer i stor grad med de tre kompetansene som ble bragt fram i OECDs DeSeCo prosjekt: Å handle autonomt og reflektert, å bruke verktøy interaktivt, og å delta i heterogene grupper. (Knain 2005, Salganik, Rychen, ...)

Det kan være nyttig å skille mellom kunnskap om og for bærekraftig utvikling. Hvis man ser mer på utdanning om bærekraftig utvikling, så går det hovedsakelig på kunnskap om økologiske og menneskelige systemer, som i stor grad faller innenfor temaene nevnt i utdanningsdirektoratets strategi – mens utdanning for bærekraftig utvikling kan ses mer på som kompetanser som kreves for en verden i endring. I tillegg kommer handlingskompetanse som går på å lære, samt å gjøre handlinger som vil resultere i at folk lever mer bærekraftig.

Realfag for fremtiden innebærer en utdanning for og om bærekraftig utvikling. Utdanning for og om bærekraftig utvikling inngår som en sentral kompetanse for det miljøbevisste menneske. I den generelle delen av læreplanene omtales dette slik:

”Vårt livsmiljø er blitt stadig mindre bestemt av naturforhold, og mer bestemt av menneskenes eget virke. Velferden avhenger av evnen til å utvikle nye ideer, til å bruke avansert teknologi, til å skape nye varer og til å løse tradisjonelle problemer med mer fantasi og fornuft. …. Samspillet mellom økonomi, økologi og teknologi stiller vår tid overfor særlige kunnskapsmessige og moralske utfordringer for å sikre en bærekraftig utvikling. …Konkret viten er nødvendig, men er alene ikke nok - helhetlig naturfaglig og økologisk kunnskap er også nødvendig. …Fostringen må betone forbindelsen mellom naturforståelse og naturopplevelse: kunnskapen om elementene og om samspillet i livsmiljøet må gå sammen med erkjennelsen av vår avhengighet av andre arter, samfølelsen med dem og gleden over naturliv.”

Konkret innebærer det at det skal utvikles lokale planer der bærekraftig utvikling er satt inn i en helhetlig strategi for skolen (Utdanningsdirektoratet sin plan på skolenivå jf. St. melding 19 (2009 – 10) Tid til læring.)

I dag er utdanningen i skolen preget av utdanning om bærekraftig utvikling. Dersom vi skal klare å inkludere utdanning for bærekraftig utvikling i større grad, så krever det ny kompetanse hos læreren. Læerrrollen vil bli utfordret av endringene i kunnskapens status, tilgjengelighet og mediering som samfunnsutviklingen bringer inn i skolen gjennom teknologi og samhandlingsformer som elevene dels bruker utenfor skolen, og som dels blir fordret i framtidig utdannings- og yrkesdeltakelse, og som demokratisk kompetanse. Læreren må settes i stand til å kritisk vurdere implikasjoner av slike endringer utenfor for skolen i egen undervisning. Læreren som kunnskapsformidler av ferdig, etablert kunnskap blir utfordret og rollen utvides – gjennom hele yrkeslivet. Realfagslærerne må både lære å inkludere samfunnsperspektivet og økonomiperspektivet i undervisningen sin. I tillegg må man lære hvordan man kan tilegne elevene kompetanse for en verden i endring. Det trengs forskning og kunnskap på området, og vi må lage en ny rammeplan for lærerutdanningen, som også inkluderer kompetansene for og om bærekraftig utdanning (Jegstad 2010).

Målet er et bærekraftig samfunn basert hvor den enkelte lærerutdanner, lærer og elev kan forstå og handle reflektert i spørsmål som angår bærekraftig utvikling. Dette innbærer blant annet at elevene utvikler kompetanser for å stille kritisk spørsmål og finne svar på dem ved hjelp av egne undersøkelser og bruk av kilder, individuelt og sammen med andre (Knain 2010).

Tiltak:

UAO bør prioritere arbeid med utdanning for og om bærekraftig utvikling ved
- mer forskning (Phd., Post.Doc.)
- endring av rammeplaner for lærerutdanning
 
Forskergruppen ved Seksjon for læring og lærerutdanning: Kunnskap, undervisning og læring for bærekraftig utvikling, se

http://ubu.umb-sll.wikispaces.net/KUL+presentasjon

Published 8. April 2014 - 14:44 - Updated 23. mai 2017 - 19:40