Lærerutdanningen blir tillagt stor betydning i debatten om norsk utdanningspolitikk og samfunnsutvikling, nå sist i høstens stortingsvalg. Der fikk opptakskrav til lærerutdanningene, det såkalte firerkravet i matematikk, og nedleggelsen av lærerutdanningen på Nesna mest oppmerksomhet. Firerkravet er nå fjernet mens på Nesna er de fortsatt misfornøyde.
To viktige saker, men jeg hadde gjerne sett en bredere debatt om norsk lærerutdanning – hva er det den vil?
Norsk lærerutdanning er en del av høyere utdanning, forankret i universitets- og høyskoleloven av 2005, der det heter at: «[…]universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen».
I løpet av mine nærmere 30 år som lærerutdanner har den statlige styringen blitt stadig sterkere. Lærerutdanningens rolle som en statlig styrt profesjonsutdanning der relevans for grunnopplæringen formuleres som et krav. I strategier og planer samt i nytt læreplanverk for grunn- og videregående skole heter det nå at lærerutdanningen «skal bygge på gjeldende læreplan». I tråd med dette sier Hurdalsplattformen at lærerutdanningen skal være praksisnær og -relevant. Dette er en velkjent formulering, nærmest en klisjé. Et viktig spørsmål som sjelden stilles, er: nært til hvilken praksis og relevant for hvem? Hva blir det av lærerutdanningens rolle som en kritisk instans i møte med disse stadig mer høylytte kravene?
De siste 45 årene har norsk lærerutdanning gjennomgått betydelige, politisk styrte reformer. Reformene har kommet med jevne mellomrom. De har vært preget av internasjonale trender og nasjonale målstyringsmekanismer. Reformene har gjerne kommet i kjølvannet av nye lærerplaner for både grunnskole- og videregående opplæring. Som seg hør og bør i en målstyringslogikk har nye læreplaner blitt grundig evaluert.
Et kjennetegn synes å stå seg – skolens vedvarende reproduksjon av ulikhet. For 45 år siden påpekte sosiologen Knud Knudsen at den «vesentlige delen av reproduksjon av sosial ulikhet skjer nå via utdanningen». Evaluering av et nylig utgått læreplanverk, Kunnskapsløftet, tyder på at Knudsens ord står ved lag. Det er dessuten godt belyst i internasjonal forskning at målstyringsregimer synes å være et dårlig egnet botemiddel for skolens reproduksjon av sosial ulikhet.
Nyere norsk utdanningspolitikk synes å ha som et viktig (sitt fremste?) mål å gjøre kongeriket i stand til å konkurrere i den globale kunnskapsøkonomien. I den konkurransen er visjonen om en skole for alle, med tradisjonelle verdier som solidaritet, fellesskap og toleranse, den tapende part. Det statlige styringsgrepet strammes i målstyringens tjeneste, noe som neppe hindrer reproduksjon av sosial ulikhet.
Den greske helten Odyssevs bandt seg selv til masten på skipet sitt for ikke å la seg lokke til å styre mot sirenenes uimotståelige sang. Kanskje vi lærerutdannere skal gjøre det samme, for å ikke la oss lokke av målstyringens sang? Universitets- og høyskoleloven skal sikre høyere utdanning akademisk frihet, ikke bare i forskningsvirksomhet, men også i undervisning. Høyere utdanning er i utgangspunktet tiltenkt en rolle som en kritisk instans. Lærerutdanningen bør være tro mot denne rollen. Istedenfor å «bygge på gjeldende læreplan» og behandle denne som om den var en hellig skrift.
Bør gjeldende læreplaner til enhver tid underlegges en kritisk refleksjon? Dette er et ansvar lærerutdanningen må få lov til å ta.
Denne kronikken ble først trykket i Klassekampen 8. desember 2021.