Klimastasjonen i Ås har eksistert helt fra oppstart av Landbrukshøyskolen i 1859. I databasene til NMBU ligger data helt tilbake til 1874 og vitner om klimaendringene i Ås. All denne informasjonen deles fritt med alle som har behov for gode klimatologiske data, og er helt nødvendig for forskere som trenger pålitelige vær- og klimadata.
Mens det internasjonale panelet for klimaendringene (IPCC) legger fram FNs nye klimarapport, står overingeniør Marko Jakovljevic ved NMBU på Søråsjordet i Ås og sjekker om alt står bra til på universitets feltstasjon for bioklimatiske studier (BIOKLIM).
Dataene fra om lag 25 måleapparater som følger med på vær og klima tikker inn som vanlig og de manuelle kontrollobservasjonene bekrefter at alt er som det skal. Siden 1988 har feltstasjonen vært etablert på Søråsjordet der over 40 forskjellige klimadataverdier måles og lagres hvert tiende minutt. Dataene blir kvalitetskontrollert og times- og døgnmiddel beregnes. All denne informasjonen deles fritt med alle som har behov for gode klimatologiske data.
Klimastasjonen i Ås har eksistert helt fra oppstart av Landbrukshøyskolen i 1859. I databasene til NMBU ligger data helt tilbake til 1874. Det vil si at NMBU har en snart 150 år gammel måleserie som vitner om klimaendringene i Ås. Det er nettopp ved å gjøre slike målinger over lang tid at man etablerer grunnlaget for å studere klimaendringer, så slike måleserier er helt nødvendige for forskere som trenger pålitelige vær- og klimadata. Mange ulike aktører, blant annet forskningsmiljøer i Ås og Meteorologisk institutt, bruker dataene fra BIOKLIM og stoler på at de har høy kvalitet. Også internasjonale paneler som IPCC er avhengige av informasjon fra slike klimastasjoner verden rundt for å kunne dokumentere klimaendringene. Og målestasjonen ved NMBU viser at temperaturen i Ås også stiger.
Den nye normaltemperaturen, altså middeltemperaturen for årene 1991-2020, er litt mer enn 1 °C varmere enn den første normalen fra 1901-1930 som ble beregnet med data fra Ås. Normalene er nærmere undersøkt i en nylig avsluttet masteroppgave ved Institutt for fysikk ved Fakultet for realfag og teknologi ved NMBU.
– Observasjonsseriene fra NMBU er blant de lengste i Norge, så måleserien fra Ås er spesiell, sier Mareile Wolff, som er førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og også har en forsker II-stilling på Meteorologisk institutt. Hun forteller at stasjonen bare har blitt flyttet to ganger i sin lange levetid. Først fra Kjøkkenhagen som lå ved Andedammen på NMBU til området der Eika treningssenter ligger i dag, og så på 1980-tallet til nåværende beliggenhet på Søråsjordet.
– Vi har god kontroll på flyttingene og påvirkningen på måleserien er minimal. Det viktigste av alt er at Ås har beholdt sitt landlige preg, så målingene er nærmest uberørt av urbanisering. Her slipper vi å ta hensyn til påvirkning av bebyggelse tett på stasjonen. Dagens plassering på Søråsjordet er ideell. Det er flere hundre meter til de nærmeste store bygg som kan virke som varmekilde eller skygge for vind eller sol som påvirker målingene. Spesielt mot nord og sør, hovedvindretningene, er det fritt fram mot Drøbakveien og Måltrostveien. Stasjonen har dermed tilfredsstilt krav fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) for en klimastasjon i snart 150 år og vil forhåpentligvis gjøre det i lang tid framover, forklarer Mareile Wolff.
Det daglige tilsynet som Marko Jakovljevic og kollegene fra Institutt for fysikk gjennomfører er en viktig brikke – uregelmessigheter blir fort oppdaget og korrigert. – Tidligere i sommer måtte vi be kolleger ved Senter for husdyrforsøk (SHF) om å flytte noen traktoregg som var plassert for nært instrumentene og sperret for uforstyrret vindstrøm over feltet. Det kan virke litt pirkete å være så streng, men det er lite som skal til før målingene våre blir påvirket. SHF hadde heldigvis forståelse for problemet og ryddet opp med en gang, noe vi setter stor pris på. På den måten klarer vi å opprettholde den gode kvaliteten på denne lange måleserien, som er et pålitelig tidsvitne til klimaendringene som foregår rett foran øynene våre, sier Mareile Wolff.