Salter ned CO₂ for å gjøre industrien klimavennlig

– Prosessen er kjent. Forskjellen er at vi gjør det i en saltsmelte, sier Nygård.

Hun snakker om CO₂-fangst. Når Norge investerer 25 milliarder kroner i å lagre CO₂, så må gassen fanges før den kan lagres.

Tar klimagassen

– Det begynner med en avgass som inneholder CO₂. Den fører vi inn i en reaktor, som vi kaller en absorber. Der foregår det en kjemisk reaksjon, forklarer hun.

I reaktoren er det nemlig en saltsmelte – det vil si salt som er varmet opp så mye at det er blitt flytende. I saltsmelten er det løst opp kalsiumoksid.

– CO₂ i avgassen binder seg til dette kalsiumoksidet. Så fortsetter gassen ut av reaktoren igjen, men uten CO₂ som er blitt mellomlagret i saltet, sier Heidi S. Nygård.

Metallindustrien

Så må gassen presses sammen og fraktes dit den skal lagres. For å få den ut av saltblandingen er det bare å varme den opp. Transporten er det andre som utvikler – forskerne ved NMBU arbeider med selve fangsten og å få gassen ut av saltblandingen igjen. Absorbsjon og desorposjon, som det heter.

Nygård snakker først og fremst om gasser som industrien slipper ut. Det går an å rense gass fra et kullkraftverk, også, men kullkraftverkene skal helst erstattes av fornybar energi. Det kan til og med hende at metoden kan hente ut klimagassen fra vanlig luft.

Nå handler det likevel om å rense avgasser fra industrien. – Selve kjemien ved metallproduksjon gjør at den slipper ut CO₂, forklarer hun. Industrien står for nesten en fjerdedel av CO₂-utslippene i verden. Dessuten slipper hver enkelt fabrikk ut mye, slik at det virkelig vil monne å kunne rense akkurat disse utslippene. 

Nye og gamle

Sluttresultatet av forskningen skal bli en reaktor som kan monteres på både nye og gamle industrianlegg. – Vi prøver å sikte oss inn mot industri som har store mengder utslipp, men lave konsentrasjoner av CO₂, sier Nygård. Produksjonen av aluminium og silisium er eksempler der saltsmelteløsningen kan bli viktig.

Foreløpig har forskerne arbeidet på laboratoriet med å få kontroll på selve kjemien. Nå vet de at den funker. Neste steg blir å teste i større skala slik at prosessen går kontinuerlig. Sondre Grevle Iveland tar doktorgraden på å modellere denne prosessen, mens Alexander Wetbye tester hvilke materialer en reaktor bør bygges i.

Trenger studenter

NMBU trenger også studenter til å hjelpe til med å utvikle fremtidens CO₂-fangst. – Vi er alltid på jakt etter masterstudenter som kan gjøre avgrensede forsøk, forteller Heidi S. Nygård. Det kan være snakk om å studere en liten del av det store bildet – noe som trengs for å komme videre.

– Vi hadde senest en masterstudent som leverte bidraget sitt i fjor, sier hun. Hun vil gjerne ha hjelp av studenter som utdanner seg innenfor miljøfysikk og fornybar energi, eller i prosessteknikk og kjemi.