Positive til tigere i nabolaget

Av Cathrine Glosli

Tiger. Bilde tatt med viltkamera.
Tiger. Bilde tatt med viltkamera. Foto: Per Wegge

Korridorer mellom vernede områder hjelper tigere med komme seg fra A til B uten at lokalbefolkningen lider negativt, viser en ny studie fra NMBU. 

Verdens natur smuldrer opp. En av de aller største truslene er isolerte bestander. Dyr og planter lever på ensomme villmarksøyer i et hav av ugjestmilde åkere, veier, byer, betong og asfalt. Uten mulighet for å krysse dette ”havet” og finne nye jaktmarker eller en partner å pare seg med. 

Dramatisk nedgang
For tigeren har kombinasjonen av manglende og fragmenterte leveområder og illegal jakt vært fatal. På starten av 1900-tallet fantes det rundt 100 000 tigere.
– I dag er det mellom 1500 og 3000 ville individer igjen, sier Per Wegge, professor emeritus i økologi ved NMBU.

Utfordring å verne
Tigere krever mye plass og god tilgang på naturlige byttedyr. En hunntigers territorium er gjerne på rundt 20 kvadratkilometer, mens hannene kan kreve opp mot 100 kvadratkilometer. Da blir kravet til verneområdenes størrelse stort og ofte en umulighet i områder som er tett befolket.  

Tiger. Bilde tatt med viltkamera.
Tiger. Bilde tatt med viltkamera. Foto: Per Wegge

Hjelp til å finne veien
Et tiltak for å hjelpe isolerte dyrebestander er såkalte viltkorridorer. Prinsippet er enkelt: En korridor knytter ett eller flere isolerte verneområder sammen, og øker sannsynligheten for kontakt mellom isolerte bestander. Korridoren brukes for å forhindre innavl som gir negative genetiske konsekvenser. 
– Slike tiltak kan imidlertid være en større utfordring enn man kanskje skulle tro, sier Wegge.
Korridorer kommer oftest i direkte konflikt med lokalbefolkningen, fordi de legger sterke begrensninger på ferdsel, henting av ved og husdyrenes beiting. Dessuten er jo hensikten med korridorene å øke trafikken av ville og farlige dyr. 
– Hvordan skal myndighetene forsvare overfor et fattig lokalsamfunn at de ønsker flere tigere i nærområdet deres, spør Wegge?

Knytter Nepal og India sammen
Khata-korridoren går mellom Bardia Nasjonalpark i Nepal og Katarniaghat-reservatet i India. Den ble etablert på tidlig 2000-tallet, for å knytte tigerbestandene i de to områdene nærmere sammen. Korridoren er fem-seks kilometer lang og dekker 90 kvadratkilometer, hvorav cirka 65 kvadratkilometer regnes som tigerhabitat. Forskerne ville finne ut av om denne korridoren faktisk fungerer slik forvalterne har tenkt, og ikke minst hvordan den påvirker lokalbefolkningen. Selv om teorien rundt korridorer høres bra ut, er det nemlig langt fra godt dokumentert at de fungerer. Noen få studier i India har riktignok vist at tigere kan forflytte seg over lange avstander, men ingen har hittil evaluert hvordan korridorene blir mottatt av lokalbefolkningen.  
– Fordi forvaltere og myndigheter er redde for at de negative virkningene kan bli for store, blir derfor forslag om korridorer noen ganger skrinlagt, sier Wegge.

Khata-korridoren går mellom Bardia Nasjonalpark i Nepal og Katarniaghat-reservatet i India.
Khata-korridoren går mellom Bardia Nasjonalpark i Nepal og Katarniaghat-reservatet i India. Foto: Per Wegge

Korridoren fungerer
Resultatene i den nye studien viser at dyrene bruker korridoren til mer enn å bare bevege seg mellom Bardia og Katarniaghat. Noen individer har også bosatt seg der.
– Dermed fungerer korridoren nesten enda bedre enn tilsiktet, forteller Wegge.
Dessuten var tapet av husdyr i korridoren mindre enn tidligere. Også færre mennesker ble drept av tigere i korridoren enn i andre områder. I perioden 1993-2013 ble tre mennesker drept og fire mennesker skadet i tigerangrep i korridoren. En annen studie har vist at antall dødsfall er seks ganger så høyt i og rundt Barida Nasjonalpark.

Positive innbyggere
Overraskende nok var de lokale innbyggerne generelt sett positive til både tigere og korridoren. Dette til tross for utfordringene knyttet til tap av husdyr og de pålagte restriksjonene på beiting og høsting av naturressurser.  
– Som kompensasjon er det igangsatt en rekke utviklingsprogrammer knyttet til helse, skole, turisme og husdyrhold, noe som i vesentlig grad forklarer de gjennomgående positive holdningene, sier Wegge.
Programmene finansieres av myndighetene, nasjonale og internasjonale organisasjoner.
– Det er oppløftende å kunne konkludere med at korridoren er en suksess i forvaltningen av tiger, og at den samtidig er relativt godt mottatt av lokalbefolkningen, sier Wegge.
– Ved hjelp av korridoren har myndighetene nå vernet et sammenhengende tigerlandskap på totalt cirka 3000 kvadratkilometer. Det lover godt for tigerens fremtid i dette området, sier forskeren.

Publisert - Oppdatert

Del på